Koffertpakking... Tilbake til Egypt.

I dag holder jeg på for fullt, forbereder huset før avreise, vasker klær som skal med og forteller kattene at jeg snart skal komme tilbake. Av og til føles det fint å bo på arbeidsplassen sin- vet at jeg har vaktmestere som holder oppsyn med huset, trygt og godt.

De aller fleste hadde sikkert begynt å pakke for en uke siden, men jeg er altså uhelbredelig på siste-liten-skippertaksfronten. Alltid vært! Prøver å overbevise meg selv om hvor godt det føles å slappe av når alt er ferdig gjort, men la oss innse det: Det er jo aldri noe som blir HELT ferdig, er det vel? Om man er helt ferdig med oppvasken, kommer det snart noen nye, når en er ferdig med å støvsuge hele huset, er det blitt støvete igjen i det første og så videre... Så her er det etter rykk og napp-metoden.

Apropos støvsuger har jeg og kavaleren hver vår aversjon. HAN hater langkosten, mens jeg heller bruker grønnsåpe og vaskebøtte tre ganger enn å støvsuge. Støvsugern stresser meg. Dette gjør det selvfølgelig lettere å fordele husholdningsoppgavene!

Men hør på meg, dette illustrerer jo tydelig hvor fjernt det er for meg at jeg skal reise, når jeg er mer gira på å skrive om husvask enn om landet jeg snart skal besøke. Kanskje tør jeg ikke helt å tro på at vi faktisk reiser?

Mamma er ikke spesielt glad for at vi skal på tur nå som det er så urolig i Egypt. Det er selvfølgelig forståelig nok, bildene vi ser på TV er ikke spesielt beroligende. Så langt har det vært rolig i Luxor og Hurghada og vi håper det holder seg slik. Situasjonen er uholdbar for befolkningen og uro er uunngåelig, vi vet at det i mange områder er både bensinmangel og brødmangel.

I turistområdene er jo dilemmaet at man er avhengige av turismen for å få økonomien til å begynne å gå rundt igjen, men urolighetene holder naturligvis turistene unna. Fler og fler assosierer Egypt med voldelige bilder fra Tahrirplassen. Selvfølgelig er det ikke slik over hele Egypt, men selvfølgelig må man ta sine forhåndsregler og ikke minst være klar over at politiet generelt har en mye lavere kapasitet enn før. Likevel sier de fleste "expats" jeg har pratet med at de føler seg tryggere i Luxor enn i enhver britisk by.

Sikkert er det iallefall at de utallige historiske monumentene har overlevd tøffere tider enn dette, og de som reiser nå, har en unik sjanse til å oppleve templene og gravstedene nesten på egen hånd.
Jeg er utrolig spent på de store forandringene som har skjedd siden sist, kanskje får jeg anledning til å lage et reisebrev eller to underveis!

Mvh
Gunn Marit

Hvem bryr seg?

Jeg er nok ikke så lettprovosert som jeg var før i tida, men det er en ting som fortsatt virkelig får meg til å se rødt, og det er urett mot dyr. Vold, vanskjøtsel og bruk-og-kast er så mye mer vanlig enn vi liker å tro... Men hvem bryr seg? Og hva kan vel en eneste person gjøre for å gjøre forskjell?

Et kjent problem som har fått mye mer oppmerksomhet i andre land enn Norge er såkalt hoarding, at man skaffer seg mange flere dyr enn man klarer å ta vare på. Det kan gjøre seg utslag på flere måter, men hovedsaklig to: En fyller hus, hage og uthus med dyr, slik at det går ut over økonomi, trivsel og helse for både dyr og mennesker. Eller man skaffer seg dyr og kvitter seg med dem igjen i en uendelig strøm, omplasserer kjæledyrene eller avliver dem med "gode unnskyldninger" hver gang, bare for å gi plass til nye.

Spesielt vanlig er det å skaffe seg valper eller kattunger, og så kvitte seg med dem når de blir voksne.

Ofte kan det være psykologiske årsaker og personlige problemer som ligger bak slik oppførsel hos voksne folk, men det gjør jo ikke saken bedre for Lurifaks og Passopp. Jeg håper flere blir flinke til å stille spørsmål ved slike saker og til å melde fra. For all del, det er ikke galt å omplassere et kjæledyr. Det kan komme uforutsette faktorer inn i livet. Men om du finner ut at du ikke har nok tid til barna dine på grunn av hunden, omplasserer den, men så skaffer deg en ny valp etter få måneder, da er noe galt.

Så hva kan vi andre gjøre med slike problemer? For det første stille spørsmål og snakke med personene det gjelder, når vi oppdager det. Holde øynene åpne etter "gjengangere" på nettsider for salg og omplassering av dyr. Ikke gi bort eller selge dyr, hvis vi ikke føler oss sikre på at det får et godt hjem.

Videre, selvfølgelig vurdere å hjelpe et hjemløst dyr fra eksempelvis "Kattens vern" eller andre organisasjoner. Det er moro å få kattunge, men husk at den tiden uansett ikke varer lenge! Kanskje kan det være like fint å hjelpe en voksen katt som ikke har mange andre muligheter. Det samme gjelder selvfølgelig for hunder, jeg kjenner folk som har adoptert en gatehund fra utlandet - ingen kan være mer trofast kompis enn den!
Og til sist, steriliser dyret ditt dersom det ikke skal brukes i planlagt avl. Så slipper du også stresset med å lete etter nye hjem for avkommet.

Husk at kjæledyret har hundre prosent tillit til deg, vis deg den tilliten verdig, så har du verdens beste venn!

Å takle media

En ting er å skrive en bok, med alt som følger med den prosessen. Etterarbeidet, redigeringen, å eventuelt bli antatt av et forlag, utgivelsen. Man ser vel kanskje for seg forfatterlivet slik, at det aller mest består av fintenking.

Men når boken er ute, vil man jo selvfølgelig også gjerne at folk skal få høre om den. Sorry, men det er ikke bare å skrive en god bok. Folk må jo få høre om den, for at de skal få lyst til å lese den, og fortelle sine venner om den. Og før utgivelsen av "Naken i hijab" snakket vi om å takle media. Forlaget laget medietreningskurs for oss debutanter, og det ble det sak i VG av, den så slik ut:




Fra venstre: Pr-ansvarlig Siw Grindaker, Marius Holmsen bak boka "Maria og Pappa", Sonja Holterman bak "Presteskapet", Rikard Spets bak "Allahs Tårer" - og meg.
Det ble en del oppstyr. Juritzen ble anklaget for å gi debutantene falske forhåpninger og jeg vet ikke hva. Men faktum er, det er slik en himmelvid forskjell mellom de to situasjonene; å skrive en bok og å skulle fortelle om den og promotere den, at det er greit å ha tenkt igjennom hva slags spørsmål man kan få, hva man vil svare på, og hvilke deler av seg selv og sin historie man ikke vil utlevere.

Vi ble forberedt på at det som godt kunne skje var at vi fikk ingen oppmerksomhet fra media, kanskje det mest sannsynlige for et helt ukjent navn i det litterære universet. Men om vi skulle være så heldige å få forespørsler om intervju og så videre, skulle vi i det minste klare å formulere med enkle og treffende setninger hva boka handler om. Tro meg - ikke alle kan det, og jeg har selv opplevd å bli stum og blitt nødt til å ta tenkepause midt i et intervju. Fort gjort å få jernteppe!

Lys og lystig? Mørk og mystisk?

Så er det dette med image. Mange forfattere har et bestemt image, noen mer planlagt og gjennomført enn andre. Ta for eksempel Sofi Oksanen ... Hun er så proff! Alltid perfekt til fingerspissene i sitt image, sitt bilde utad. Hva slags "image" skulle jeg ha, tro? Det er bare å glemme for meg å kunne gjennomføre noe sånt! Jeg må bare være meg selv. Ikke at jeg syns det er feil å ha en stram stil, langt der ifra, men jeg hadde bare ikke hatt sjans til å gjennomføre det. Er vel ikke strukturert nok. Så jeg får være meg sjøl i all min klossete hverdagslighet! Og håpe det er bra nok.

I forbindelse med "Naken i hijab" har jeg vært så heldig å få mye oppmerksomhet i media, relativt sett. Lokale og regionale aviser har vært veldig flinke til å følge meg opp, jeg har vært i Dagbladet fredag og KK, Etter jul har det blitt TO radiointervjuer - så spennende! Til og med på TV har jeg vært, NRK Møre og Romsdal. Klippet kan du se her!

Synes det har vært bare moro. Det er jo et stort privilegium å få vise fram det jeg har jobba med, langt i fra noen selvfølge. Alle journalister og reportere jeg har møtt har vært superhyggelige, og vi er jo opptatt av det samme, å lage et bra produkt. Så for min del håper jeg det blir mer å fortelle om, for dette er jo bonusen ved jobben, og en fin motvekt til alle tastaturtimene.

Egypt - "Kvinnenes Thailand"..?

Foto Lilly Craft

I går var jeg på lufta i Norgesmagasinet i Radio Norge, hvor jeg ble intervjuet om romanen min, "Naken i hijab". Ett av aspektene i boka som journalisten hadde bitt seg særlig merke i, er de europeiske kvinnene som i godt voksen alder reiser til Egypt og blir sammen med unge, lokale menn. Det er det også mange andre som har reagert på, ikke minst på twitter. Er det virkelig sånn? Prostitusjon, liksom.

Det er ikke overdrevet å si at jeg hadde et temmelig ensidig syn på hva prostitusjon var tidligere. Sexy kvinner på gatehjørnet med høye hæler og mini-mini-skjørt. Unnskyld jenta mi, men skjørtet ditt har glidd opp. Å, er det et belte? Jeg så ikke forskjell... Min forståelse av "horekunde" var like stereotypt: En gammel gris, kanskje, en ektemann som er gått lei av kona, eller en som ikke klarer å få seg noe annet... Da jeg bodde i Egypt så jeg plutselig dette snudd på hodet.

Noen av mine egyptiske kompiser foreslo at jeg skulle møte deres kjærester. "She's from England you know, my wife"--- Kom på festen i kveld du også, så kan dere bli kjent. Den første gangen dette skjedde ble jeg utrolig paff. For den engelske kona til denne hyggelige, nyutdannede guiden på noenogtjue var slett ikke på hans alder, hun var over seksti. La oss kalle henne "Betty". Jeg hadde sett for meg noen i min egen situasjon omtrent, men så viser det seg at Betty er fraskilt og har barn hjemme i England- voksne barn, eldre enn meg, og flere barnebarn.

"Det er så herlig å finne kjærligheten på nytt i voksen alder", sier hun rødmende. Men hva med aldersforskjellen, spør jeg. "Alder er jo tross alt bare et tall, det betyr ingen ting". For Kjærligheten overvinner alt, man blir glad i et menneske, ikke en alder, og aldersforskjell er ikke så viktig her. Jeg undrer meg. Hun er forelsket, jeg ser det. Oppførselen hans rundt Betty er rørende. "She is a wonderful person", sier han til meg og tar hånda hennes. Så sier han noe på arabisk til kompisene sine, som flirer. Jeg ser på min nye venninne. Hun slår blikket ned. Jeg hadde en sterk følelse av at noe ikke var som det skulle.

Jeg ble etter hvert gode venninner med Betty og andre kvinner i sammenlignbare situasjoner. De aller fleste glade og forelskede, fordi at, mot alle odds, hadde de funnet sin drømmeprins i et annet land. Lenge så det ut til at jeg hadde tatt feil når det gjaldt min nabo og gode venn der nede. Forholdet blomstret, og hun investerte pengene etter skilsmisseoppgjøret sitt i et lite, toetasjes hus hvor paret kunne bo. Så fikk hun rett da. Jeg hadde bare vært fordomsfull.

To år senere var situasjonen en helt annen. Betty var ikke der lenger når jeg kom fra Norge. Da jeg spurte etter henne ble jeg møtt med strenge blikk. "Don't talk about that bad woman. She tried to buy him". Ja vel? Men huset står der, og der har den unge egypteren leid bort til en gruppe kvinner, engelske disse også. En av dem har visst et godt øye til ham. Karusellen fortsetter.

Historien er ikke spesiell eller enestående i det hele tatt. Noen forhold varer en uke, andre noen år, og atter andre livet ut, selv om det i mange tilfeller medfører at mannen tar seg en egyptisk, ung kone i tillegg. She can give me children and take care of my parents you know.

Selvfølgelig KAN det være ekte kjærlighet i forhold med aldersforskjeller, kulturforskjeller og "økonomiske klasseforskjeller". Men det er greit å vite om at dette er storindustri. Uttrykket "kvinnenes Thailand" var nok både spontant og lite gjennomtenkt slik sett, da jeg ikke ønsker å fordømme hverken kvinner fra Thailand eller norske menn som familiserer seg med dem.
Forskjellen fra situasjonen med de unge "gigoloene" i Egypt er at de aller fleste av dem ikke har noen intensjon om at forholdet skal vare. Dersom du spør dem om deres tanker om å få barn i framtida, vil blikket deres flakke. Deres tyske, nederlandske eller britiske kone er langt forbi den alderen. Lite er sett på som en større verdi i det egyptiske samfunnet enn egne barn.

"Sex for penger", er vel vår vanlige definisjon av prostitusjon, men i disse sakene var det nesten aldri så ensidig og enkelt. Som oftest var det mer "omsorg og oppmerksomhet i bytte mot gjenstander, tjenester og kontakter". Og i en del tilfeller, hvor den kvinnelige parten overhodet ikke kunne se at hun ble utnyttet, er vel "svindel" et riktigere ord enn "prostitusjon".

En del mennesker har takket meg for at jeg vil advare mot å gå inn i forhold med mennesker fra en annen kultur. Men det vil jeg jo slett ikke. Vi er individer alle sammen, og det jeg har sett, erfart og fortalt om i dette innlegget, angår ikke "muslimer flest, egyptere flest eller utlendinger flest". Det omhandler en mindre gruppe menn i turistbransjen, som må brødfø familiene sine i et område hvor turistens tykke lommebok bestemmer prisnivået.

Og om du spør: Var ditt forhold også slik..? Da vil jeg svare "selvfølgelig ikke". Om det er hundre prosent sant, vil jeg aldri noen gang få vite.

Arbeidsro

Det er mye jobb som skal gjøres i det nye året, både med manus og annet. Når jeg skal "inn" i manus og jobbe med teksten, tar det ei stund hver gang før jeg kommer ordentlig inni det. Det merket jeg veldig godt før jul - Jeg jobbet veldig mye (penger må en jo ha) og arbeidsøktene mine med manuset ble alt for korte, eller jeg var for sliten, trøtt og ukonsentrert.

Jula på Gjøra og på Gol ga meg litt mer ro og fred, det var fint å være sammen med kjære, og etter at familiemiddagene var ferdig fikk jeg ofte noen timer med pcen i fanget. Nok til å leve meg ordentlig inn i hovedpersonen min sine følelser og tanker, hennes glede og bekymringer.
Nok til å "leve i historien".

Så finner jeg ut at jeg virkelig liker denne historien, med sine triste og humoristiske partier, krinkelkroker og hendelser. Jeg tenker: "Har jeg diktet opp alt dette her"?

Jeg jobber med språket. Det er ikke så lett å være objektiv når det gjelder ens egen tekst. Noen setninger syns jeg liksom klinger så fint, men så må jeg være ærlig mot meg selv: "Er ikke det der egentlig en litt forslitt frase? Slett den, finn på noe bedre! Andre ganger kan jeg være ekstremt kritisk mot meg selv og må stole på den erfarne redaktøren som forteller meg at det jeg gjør er bra.

Nå etter jul holder jeg meg i flyten. Følelsene er også stabile og fine nå som vi allerede går mot lysere tider igjen. Ønsker å være ferdig med denne gjennomgangen av manuset til "Porselenspiken" før jeg skal reise til Egypt- da vil nemlig tankene mine dreie seg mye om "Live" og historien i "Naken i hijab" igjen. Gleder meg veldig!

Romjulsdrømmer og nyttårsløfter

For ei herlig jul vi har!

Jeg og kavaleren er på familiebesøk i jula, og det er alldeles herlig å komme bort fra hverdagens kjas og mas for ei stund. Det blir liksom ikke så mye praktisk å styre med når man er på besøk, det er bare å hjelpe til med det man får beskjed om, og ellers oppføre seg pent!

I år var julehelga tilbrakt på Gjøra hos Mamma og Pappa, og det tror jeg de var glade for. Jeg har nemlig vært hos "Svigermor" på Gol to år på rad, og jeg tror foreldrene mine har følt det litt stusslig. I år ble det derimot den vanlige kjeklinga med meg og bruttern rundt pinnekjøttet. En perfekt julaften bortsett fra at jeg ikke fikk mast meg til å se "Tante Pose". Vi ble nemlig heller med ho mor i kapellet på gudstjeneste, en fin tradisjon som får meg til å tenke litt ekstra på mine besteforeldre julaften.

Men du store allverden så mye pakker Bruttern fikk! Han har nemlig gjort det kunststykket å skaffe seg kvinnfolk i året som gikk - og så har hun hele seks søsken... Ren taktikk fra broderens side selvfølgelig, gavestrømmen ville nemlig ingen ende ta. Vi har i mange år spøkt med at jeg må formere meg slik at vi får flere gaver under treet, men nå har lillebror altså tatt familiseringa i egne hender. Et stort gratulerer til Bror og Karin med kjærligheten!

Tror ingen andre var misfornøyd med julaften heller. Hverken mat, gaver, selskap eller stemning. Jeg har forresten fått finfine julegaver og bokgaver som jeg skal bruke til å innrede ny arbeidsplass hjemme, eget innlegg om det kommer.

Første juledag var vi i Eresfjorden hos Tante og Onkel, store deler av slekta var samlet der, til hjortegryte og tantes himmelske mokkafromasj med mer. Det er så koselig å treffes, og all ære til mine snille tanter som lager anledninger for det.

Romjul og nyttår tilbringes altså på Gol. Supert på alle måter, ikke minst fordi jeg får ro til å jobbe med skrivinga mi. Har vært så travelt før jul med masse jobb og forberedelser, så endelig blir det anledning til noen timer hver kveld. Det høres kanskje rart ut, siden det er nokså sosialt her i huset også, men det er liksom noe med at jeg er på besøk og klarer å slippe taket i klesvask og kattedoen og støvtørkinga og handelen og whatever slags unnskyldninger jeg vanligvis har for ikke å skrive. Se det, til og med en bloggpost ble det plass til.

På facebook har det vært snakk om nyttårsløfter i dag, og jeg har vel kommet fram til tre til slutt mellom alle forslagene.. ;) Ikke noe trening eller røykeslutt i år. For det første skal jeg være flinkere til å være takknemlig for alt det gode jeg har i livet mitt. For det andre skal jeg jobbe mer disiplinert med skrivingen. Og for det tredje skal jeg spise bedre; altså bedre kvalitet på maten, renere mat.

Og ikke minst skal jeg bli flinkere til å ta vare på mine kjære venner som jeg er så glad for å ha. En av dem er Inga, og hun er ansvarlig for å endre mine pinnekjøttvaner. Pinnekjøtt er lang tradisjon hos oss, og den har vært dampet på ekte pinner selvfølgelig. Men etter å ha fulgt Ingas råd og forsøkt pinnekjøtt trukket i kraft, slik Hellstrøm gjør det, er jeg omvendt! Oppskriften finnes her! 

Et annet forsett jeg burde ha er å blogge oftere, men jeg tør ikke love noe- vet av erfaring at tida raser avgårde. Uansett ønsker jeg dere alle et godt og trygt 2012 med alle de gleder det kan ha med seg.

Hjertelig hilsen
Gunn Marit.

På'n igjen - Et nytt romanprosjekt på gang.

Mye er sagt om "den vanskelige andreboka" - mange forfattere syns at etter å ha skrevet og utgitt én roman, er det forferdelig vanskelig å begynne på neste. Hvis debuten fungerte, vil man jo gjerne gi leserne sine mer av samme slag. Men FOR likt må det ikke bli, man kan jo ikke skrive den første romanen på nytt, den historien er allerede fortalt. Dersom førsteboka ble krasst dømt, har man kanskje mistet en del av selvtilliten. Av og til kan det også være bra, men dersom det resulterer i total skrivesperre gjør det jo ingen nytte. Skrivesperre kan man få av for mye skryt også. Triller man yatzy på kritikernes terninger kan man gå seg bort i tanker om "hvordan toppe dette", sannelig er det noe spesielt med denne andreboka... Når man er blitt godt etablert som forfatter, tåler man kanskje svingningene bedre. Det er ihvertfall håpet mitt som fersking.

Oppi dette er jeg utrolig glad for at jeg ikke starter med helt blanke ark. Mens jeg skrev og redigerte "Naken i hijab" hendte det selvfølgelig at jeg måtte vente noen uker på konsulenter eller redaktørers vurdering. Men jeg var inne i en stim, og brukte ventetida til å skissere opp en ny historie som hadde "plaget meg" en stund. Er det ikke irriterende, at mens man skriver på en ting, er det alltid den neste som presser på oppi knotten?

Da jeg sendte inn førsteutkastet, eller kladden, til Juritzen for noen uker siden, var jeg nok mest av alt opptatt av å finne ut om jeg hadde noe det kunne bli roman av i det hele tatt. Jeg er klar over at en idé jeg selv liker kjempegodt kan vise seg å egentlig være elendig. Det er lett å se seg blind på sin egen historie.

Heldigvis likte de råmaterialet veldig godt, og nå begynner arbeidet med finpussinga. Jeg gleder meg veldig til å komme i gang. Som mange vet er jeg en av de som strever med de mørke månedene i året, så det skal bli strålende fint å kunne fordype seg i redigeringsarbeid. Dersom jeg klarer å levere, og dersom jeg og forlaget blir enige om hva som er bra og mindre bra i historien, blir den kanskje ferdig til neste høst igjen. Det hadde vært fint!

Mange har spurt meg om den neste blir en oppfølger til "Naken i hijab". Det blir det ikke. Det kommer helt sikkert flere bøker fra Egypt, og jeg har tanker om en fortsettelse, men den neste boken foregår i Norge. Det betyr imidlertid ikke at det ikke blir kulturkollisjoner!

Ønsker dere alle en trivelig tid framover med goro og glanspapir. ;)