Vær eller ikke vær

Alle klager på været, men ingen gjør noe med det.

Som Sunndaling trodde jeg at jeg var vant til ekstremvær, men jeg slipper visst ikke unna når jeg er i eksil på østlandet heller.

Dette var en sånn kveld hvor jeg egentlig satt litt i klemma her nede, jeg var bedt på en fest med kolleger, og jeg hadde sagt ja til et lite møte angående pelargonier (jada, en obskur del av jobben) samme kveld. Det duskregnet litt, jeg var akkurat ferdig med middagen, og holdt på å ordne meg i stand til pelargoniamøtet. Skulle jeg ta paraplyen eller bilen? (Senere skulle jeg oppdage at begge deler kunne gått heller dårlig)

Men så fikk jeg et alvorlig tilfelle ay mageknip - sånn går det når man stress-spiser middagen - så ble begge kveldens planer avlyst i stedet. Jeg sto i soveromsvinduet mitt sammen med katta og speidet ut i regnet. —Hmmm, sa jeg til katta, —Det der så da ut til å være en sånn der mørk, skjebnesvanger sky..? I samme øyeblikk lynte det.

Det var som en hvit ballong med lys eksploderte utenfor vinduet, jeg følte nesten at det blinket inne i hodet mitt med det samme. Noe ganske annet enn sikksakkstripene en ser i blant over sunndalsfjella. Og så kom braket.

Hele huset ristet som ei halvtom pastilleske. —Eh, kjæææreeee, lød samboerens røst nedenfra, det var tydeligvis noen som hadde hoppet i taket minst like mye som meg. Og så kom regnet. Og det kom ikke i dråper, det kom i stråler. Vi bor i ei helling på oversiden av en parkeringsplass. Det vil si at ganske snart bodde vi mellom to elver på oversiden av en innsjø. Det regnet og regnet. Jeg våget meg noen ganger ut med en paraply (skeptisk grunnet lynet) for å inspisere herligheten. Regnmåleren rant over , så jeg tømte den for å begynne på nytt. Det var et øredøvende bulder av bekker og fosser. Jeg gikk inn igjen. Sannelig buldret det inne også.

På badet fosset og boblet det i do og i sluken under dusjkabinettet. Det kom en herlig duft opp. Jeg er så heldig å bo på et sted med vaktmester, så jeg ringte ham (selv om klokka var 11 og han nok hadde sovet i et par timer alt). Han gikk ut i det lette yret på sin veranda i Sigdal og sa til meg i røret: ”Ja det regner her også.” Jeg fikk en klar oppfatning av at han ikke syntes  litt regn var noe å skrike opp om.

Neste morgen da han ved første hanegal var på vei hit til Modum på jobb, møtte han politibiler, veisperringer, omkjøringer og ekstrasendinger på jobben. Han måtte nesten banke på hos meg og si at han ikke hadde skjønt alvoret. Jeg fikk telefoner fra ansatte som ikke kom seg på jobb fordi bruer var borte. Nesten alle veier ut herifra var ødelagte, så for å si det slik var det ikke mange besøkende hos oss på Blaafarveværket den dagen. Det hadde kommet 90 med mer regn i løpet av ei natt.

Den dagen pakket vi kofferten og kjørte hjem til Sunndalen for noen dagers ro og fred. Og når jeg i framtida flytter heimatt, og samboeren klager på været på Nordvestlandet, skal jeg si: ”Husker du ekstremværet Frida??”

Glede i pocketformat



Jeg og Minna, min "niese"i Egypt, 2007

 Jeg syntes det var moro da "Naken i hijab" kom i pocketformat, men tenkte nok ikke at det gjorde den helt store forskjellen. Derfor var gleden og overraskelsen stor da jeg for en måneds tid siden fikk høre at hele opplaget på 4000 var solgt og at lageret var snustomt.


Det ble litt krisestemning, trykkeriet har hatt ferie og kundene venter, men nå er endelig 3000 nye klare og på vei ut i butikkene, den gode nyheten er nevnt blant annet i Adresseavisa, Vårt Land, Tidens Krav og Romsdals Budstikke i dag.

Er så glad for at mange vil lese, og i går var jeg også klar med ny redigering av "Porselenspiken", som jeg og redaktør skal jobbe oss ferdig med fra 20.aug og utover. Det har gjort godt å jobbe litt med senkede skuldre en stund.

I mellomtiden gleder jeg meg masse til "Speed-date" med bokhandlere i Oslo som jeg skal være med på 27. september. mer info følger!

TK sin sak på nettet kan du lese her:

Ønskebrønnen

Ved Nyfossum, Blaafarveværkets gamle direktørbolig, finnes en gammel vannpost. Den ligger midt i tunet, og da Nyfossum virkelig var nytt, på 1830-tallet, bar tjenestejentene alt vann fra vannposten og inn i det store kjøkkenet. Faktisk var det fortsatt ikke innlagt vann på Nyfossum på 1970-tallet, og det bodde fortsatt en gammel dame i det store, kalde huset.

Rundt 1980 kjøpte Værket Nyfossum tilbake, pusset opp og laget museum av det. MED innlagt vann. Men vannposten står igjen som et minne om ei anna tid, og lyden av rennende vann lager god stemning på tunet.

Fontener og vannposter og brønner blir selvfølgelig fort til ønskebrønner der folk ferdes. Unger og håpefulle voksne avleverer noen slanter i vannposten med øynene igjen. I det siste har vi selvfølgelig fått alle femtiøringene som ikke lenger er brukbart betalingsmiddel. Så en dag tenkte jeg: Hvorfor ikke se hva den ønskebrønnen er god for?

Så jeg fant fram en blank og stor tjuekroning (et stort ønske krever en stor penge), stilte meg med ryggen til, lukket øynene, kastet med riktig hånd over riktig skulder, traff brønnen med et plopp, og ønsket. Spennende!

Dagen etter hadde noe merkelig skjedd. Ønskepengen min var borte! Noen av mine mer kyniske kolleger mente at noen hadde stjålet den, men selv er jeg selvfølgelig overbevist om at det betyr at ønsket mitt er inne til behandling. Så nå er det bare å vente og se hva vannposten på Nyfossum er god for.

Det hører med til historien at pengene i brønnen på en måte oppfyller ønsker uansett. For hver høst samler de ansatte myntene inn og leverer dem i Frelserarmeens julegryte. Og hva jeg ønsket meg? Det er selvsagt en hemmelighet!

Heltidsforfatteren

Målrettet taster hun seg videre mot fullførelsen av et nytt manus. Snart er hun vel heltidsforfatter!
Det er faktisk ikke så lenge mellom hver gang noen spør meg om jeg har tenkt å slutte med "den vanlige" jobben min snart for å bli forfatter på heltid. Noen har også sagt at det motsatte av en heltidsforfatter er en som skriver på fritiden. Mon det? Gjett hva - man skriver ikke "på fritiden", man har to jobber.

Jeg har nok ikke økonomi til å vurdere en tilværelse som heltidsforfatter enda. Selv om det høres ut som en luksus. Tenk å ha all tid disponibel kun til skriving og research. Da skulle det bli mange flotte romaner, da... Eller..? Selv om tanken er forlokkende tar jeg det ikke for gitt at det hadde fungert så godt.

Jeg er en person som blir mye mer effektiv når jeg har det travelt og har mye å gjøre. Da blir jeg tvunget til å planlegge dagen og til å jobbe skikkelig når jeg først har muligheten. I vinter hadde jeg lite jobb på Blaafarveværket, og skulle utnytte tida til skriving. Sannheten er at jeg fikk mye mindre gjort da enn i perioder hvor jeg jobber.

I tillegg har jeg en utrolig spennende og interessant jobb. Jeg har personalansvar og guider på spennende steder. Vi har selskaper og skolebesøk. Vi har kunst og natur. Og ikke minst: jeg har fantastiske kolleger som inspirerer meg. Faktisk er de to hovedpersonene i "Porselenspiken", Kristin og Marta, inspirert av to av kollegene mine. Jeg har deres tillatelse, selvsagt... ;)

For meg er det, ihvertfall i denne fasen av mitt forfatterskap, viktig at jeg får leve et tilnærmet normalt liv i tillegg til skrivingen. En forfatterkollega av meg spurte om det virkelig var slik at jeg kunne sette meg ned og bare bestemme meg for å jobbe med skrivingen. Hun måtte nemlig være i skrivemodus, være "tent", for å få det til. Jeg har tenkt litt over dette. Jeg har nemlig aldri noe problem med å være tent på å skrive, jeg er det egentlig hele tiden. Kanskje er det nettopp fordi jeg har vanlige arbeidsdager med mer trivielle oppgaver, og går og gleder meg til middagen er spist og oppvasken tatt - da har jeg gått og ladet opp skrivelysten hele dagen.

Kanskje blir jeg så priviligert en gang i framtida at jeg kan leve av bare å skrive. Men da er jeg sikker på at jeg kommer til å savne kollegene, og ofte lengte tilbake til tida på Blaafarveværket. Kanskje så mye at jeg må spørre pent om å få sommerjobb noen uker hvert år..!

Idyll på Blaafarveværket

Sveiva

Man glemmer aldri hvordan det er å sykle, sies det..!

Et øyeblikk der, kjentes det definitivt som jeg hadde glemt hvordan man sykler. Da jeg gikk på lærerhøyskolen for en konfirmantalder siden, ble sykkelen min stjålet. Jeg hadde ikke akkurat råd til ny sykkel, så i de påfølgende årene lånte jeg bare mammas sykkel en gang i blant, og så.., Så kjørte jeg opp, og resten var historie.

Det er selvfølgelig mulig at jeg er påvirket av kavalerens lidenskap for å følge med på Tour de France om dagen. Ihverfall fikk jeg tidligere i sommer en voldsom og ukontrollerbar trang til å sykle!

På jobben leier de ut sykler og jeg ba pent og fikk en god avtale. En meget god avtale, slik at jeg nå disponerer sykkel helt til slutten av september. Og hjelm. Christian på jobben pumpet opp hjula for meg og sjekket at sykkelhjelmen satt rett. Jeg døpte sykkelen "Sveiva". Så var det bare å trø i gang!

Men det føltes fantastisk skummelt å sykle! Christian nektet til og med å holde i bagasjebrettet, og ikke hadde jeg støttehjul heller, hvordan skulle dette gå?
Jeg måtte bare stupe i det og få opp farten, snart syklet jeg som aldri før, tråkket hele veien opp den tunge Haugfossbakken uten å gå av sykkelen. Nei dette var gøy!

En ting jeg tydeligvis hadde glemt var trafikken. Jeg er en snill syklist som vingler avgårde ute på den hvite stripa, må si det var litt nervepirrende å ha trafikken i retning Sigdal i ryggen. (Les: Store pick up-biler med høy fart som dytter sidespeilene borti styret mitt.) En annen ting jeg hadde glemt var hvor støl man blir i rompa og hvor vondt det gjør når man forsøker å sykle neste dag!

Men alt går over, og sykkelen er jo et fantastisk framkomstmiddel. Miljøvennlig og helsevennlig, og i stedet for på dyr bensin går den på kaloriene du allerede har spist. Så om det ikke blir Tour de France, så tror jeg ihvertfall det blir Tour de Modum for meg og Sveiva ganske mange ganger i sommer.

Som hakka møkk..?

Godt nytt!

Vel, dårlig nytt for en del bokhandlere som forsøker å bestille inn "Naken i hijab" i pocketversjon akkurat nå, den er "Midlertidig utsolgt på lager". Det er ganske fantastisk!

"Det er pocketboka si det", var kommenter fra assisterende forlegger Anette. Dette skal feires med ei real arbeidsøkt på "Porselenspiken", sier jeg.

Heldigvis handles det raskt, og nå trykkes 3000 nye pocketbøker som ganske snart er klare til å reise ut i butikkene for å finne lesere.

"Naken" i pocket selger tydeligvis som hakka møkk. Og da lurer jeg på, hva er egentlig opprinnelsen til uttrykket "som hakka møkk"?


Naken i hijab i pocket kan bestilles HER.

Flaggermusens Dronning

Huset jeg bor i virker ikke så skrekkinngytende som det på bildet, men det forhindrer ikke at det skjer mystiske ting...

Da jeg og samboer flyttet hit til "Karolinestua" for omtrent et år siden, synes vi begge det var flott at det hang slike solide fuglekasser rundt omkring her. Helt til vi snakket med en dame i administrasjonen, som kunne fortelle at det faktisk var en flaggermuskasse.

For å være ærlig kan jeg synes det er både morsomt og spennende med flaggermus. De gjør nytte for seg også, spiser tusenvis av mygg hver natt. Og så står de så fint i stil med Ramses, den svarte katten min... Jeg føler at jeg nærmer meg tilværelsen som heks litt etter litt.

Her i huset er det riktignok stripepusen Selma som har utmerket seg som flaggermusfinner. Først fant hun en under senga mi, rett under der hodeputa mi er... Hun visste tydeligvis ikke helt hvordan man forholder seg til et slikt vesen, dyttet litt borti den, men den virket uskadd. Så jeg fikk løftet den opp (riktignok ved hjelp av en liten boks og en bit kartong) og da vi kom ut i frisk luft fløy den lykkelig avsted.

I dag skjedde det igjen. Denne gangen trodde jeg Selma hadde funnet en liten sjokoladekonfekt (type kremtopp) som hun drev og dytta på. Men da jeg skulle plukke den opp, så jeg at det var en bitte liten flaggermusbaby! Hjelp! Jeg bar den utendørs ved hjelp av litt tørkepapir, den så kvikk og nysgjerrig ut... Men hva skulle jeg gjøre med den, jeg visste jo ikke hvor bolet dens var... Og følte nok at foreldreansvaret for en rynkete flaggermusbaby på størrelse med et bringebærdrops var litt drøyt. For ikke å snakke om hva samboeren ville sagt dersom jeg prøvde! Så jeg la den pent under en syrinbusk og antar at naturen ville ordne opp.

Noen minutter senere fikk jeg selvsagt dårlig samvittighet og gikk ut for å forsøke å mate den med litt laks (typisk flaggermusmat) men da var den allerede vekk.

Jeg kan jo selvfølgelig velge å tolke det slik at flaggermusene kommer til meg med et budskap, og på en nettside fant jeg denne oppramsingen av "Flaggermusens visdom": flaggermus symboliserer åndelig fødsel og død, pollinering av nye ideer (nyttig!!), overganger, innvielse, det å kunne se tidligere liv, og forståelse av sorg. Fine ting alt sammen altså. Og jeg mener, når den til og med spiser mygg..!

Jeg snakket med venninne Inga (Dalsegg) i kveld, og hun avler jo som kjent opp rumpetroll som kan bli til drømmeprinser. Og hun med sine småfrosker og jeg med mine flaggermus, vi kan rett og slett ikke klage lenger på mangelen på magi og trolldom i våre liv!