Da jeg var lita

Jeg kunne fortalt mange koselige, fine episoder fra da jeg var lita. Denne gangen skal jeg ikke det.

Før jeg skulle begynne på skolen ble det lange håret mitt klippet kort. Det lange flotte håret som nådde helt til rompa og ”var” hele meg på en måte. I tankene mine har dette blitt et slags symbol på da alt det ekle begynte. For noen uker siden nevnte jeg for ei venninne at jeg var blitt mobba i oppveksten. —Åh, svarte hun, —Det visste jeg ikke! Og jeg tenkte, hvordan er det virkelig mulig at en god venn av meg ikke vet det som fortsatt er en så stor del av meg? Hvordan går det an at det ikke synes på meg?

Jeg tror ikke jeg verken gruet meg eller gledet meg spesielt til å begynne på skolen. Jeg likte bøker, likte å lese, og mener det var mest sånne ting jeg tenkte på, bøker, bokpapir, og om læreren var streng og sånt. Jeg startet vel ikke helt med blanke ark når det gjaldt klassekameratene mine, men kjente dem ikke så godt heller, bortsett fra nærmeste naboen min som heldigvis skulle begynne i samme klassen.

Men første klasse skulle bli begynnelsen på en hverdag med mobbing. Jeg ser denne systematiske trakasseringen som en stigende kurve gjennom småskolen, med en høy topp i mellomtrinnet, 4-6 klasse og så som langsomt dalende inn i ungdomsskolen og opphørte helt på videregående. Det begynte med den verbale pek-og-flir, fortsatte med fysisk vold og så ettersom man blir eldre og smartere går det gradvis mer og mer over i psykisk mobbing a la sammenrotting og utfrysing, som på mange måter gjør mye mer vondt.

Jeg gikk hjem fra skolen en eneste gang. Det var etter å ha blitt dytta ned ei trapp og hvor en av de store guttene hadde løpt etter og tråkka på hodet mitt mens jeg lå i bunnen av trappa. Etter fliringa rundt å dømme måtte jeg ha vært et umåtelig komisk syn. Det var dumt av meg å gå hjem. Senere ble jeg kalt ”feigis” og ”sladrehank”. Antakelig var det omtrent da jeg sluttet å si noe hjemme om hva som pågikk også - selv om mamma og pappa nok så at det ikke var bra, ville jeg ikke gjøre situasjonen verre - og visste at jeg ville bli straffet på skolen hver gang mobbinga ble tatt opp av de voksne. I ettertid har jeg lurt på det - hvor de voksne var, de gangene jeg sto trengt opp i et hjørne i klasserommet mellom gutter som slo meg etter tur og ville ha meg til å bedømme hvem som slo hardest. Men jeg antar at hjelpesløsheten deres - det at de ikke fikk til å gjøre noe - førte til at de heller bagatelliserte situasjonen.

Og etter hvert trodde jeg på det sjøl også. ”Alle må tåle litt erting vet du”, og ”Du får lære deg å ta igjen”. Jeg husker jeg så på barne-tv en jente som måtte bytte skole på grunn av mobbing - det ville ikke hjelpe for meg trodde jeg. Det ville jo være barn på den nye skolen også - ergo ville jeg bli mobbet. Selv etter at jeg ble voksen fortalte jeg meg selv at mobbinga var noe jeg selv hadde overdramatisert. Helt til en dag jeg tilfeldigvis møtte på den gamle rektoren vår, og hun kom bort til meg, tok meg i hånda og sa: ”Hvordan HAR du det egentlig”, og at hun hadde vært så redd for hvordan det ville gå med oss som gikk i kullet mitt. Det var en stor vekker for meg, som fikk meg til å ta meg selv litt mer på alvor.

Da jeg ble ”stor” tok det utrolig lang tid for meg å stole på folk, eller å tro på at noen virkelig kunne tenke seg å være venner med meg. Ett eksempel var at jeg i tenåra møtte en hyggelig fyr på bygdafest som jeg dansa med flere ganger. Dagen etterpå ringte han og lurte på om jeg hadde lyst til å komme til Grøa og se film. Jeg takket nei - ikke fordi jeg var uinteressert, men fordi jeg var sikker på at det kom til å ligge en hel gjeng på lur som ville flire av meg da jeg kom dit - for at jeg kunne være så innbilsk å tro på et kompliment.

Det snudde helt da jeg og venninne Solveig dro til Molde og gikk på folkehøgskole. Det året fikk jeg mange venner som likte meg akkurat som jeg var - og som ikke kjente til bakgrunnen min. Selv om noe fortsatt i dag sitter igjen, som en følelse av at jeg plutselig kan bli avslørt, at folk kan se på meg at jeg er dumma og tjukka fra barneskolen som ingen vil leke med. Jeg blir fortsatt sjokkert når noen virkelig bryr seg om meg.

Jeg vet ikke om jeg er bitter eller ikke. En blir på en måte så opptrent til å bite tennene sammen at man til slutt ikke kjenner at man gjør det. Man blir litt hard på den måten. Jeg har ingen å legge skylda på, og ingen god plan for hva som skulle vært gjort annerledes. Jeg er på hils med de fleste fra den tida, de er jo ikke ”de ungene” lenger nå. ”Det gikk jo bra til slutt” - med meg, men hvorfor? Flaks, tilfeldigheter, noen personer som endelig klarte å se meg bak omstendighetene?

Kan jeg rett og slett si som mange gjør: At jeg ville ikke vært vanskelighetene foruten, for de har gjort meg til den jeg er? Nei. Det ville jeg aldri si. For jeg unner ingen barn å måtte tråkke igjennom den torturen, og følelsen av maktesløshet når man ikke kan komme unna. Den eneste bønnen jeg vil komme med er: Har du noen i din familie, krets, nabolag som har det slik - enten det er barn eller voksne, la dem vite at de ikke står alene. Det kan utgjøre hele forskjellen.

Tid for slang

Når vi har gått inn i september er det høst i min kalender.

Jeg elsker høsten. I hvert fall første halvdel av den. Våren er hektisk, irrgrønn og travel. Sommeren doven, varm og fuktig. Så kommer høsten med de fine fargene, lav sol og den deilige friskheten i lufta. Og frukt. Her på Blaafarveværket har vi allerede ribbet rips- solbær- og stikkelsbærbuskene. Det blir god saft og toddy når vi skal ha høståpent og førjulsåpent.

Men eplene er det ingen som bruker. Greinene er så tunge at de holder på å brekke. Eplene sitter tett i tett - så mange som det er plass til på greina, nærmest i klaser. Kollegaen min Sverre mener at det er nettopp fordi eplene ikke blir plukket. De faller på bakken hvert år og gir næring til treet - så det får enda flere epler neste år.

Da vi var unger og ungdommer hjemme på Gjøra var det tid for slang om høsten. Å, de gode, store eplene i hagen hans Ola S! Og skrekkhistoriene om en av de eldre damene i nabolaget som etter sigende kunne finne på å ligge på lur med skytevåpen. Jeg hadde alltid dårlig samvittighet og et temmelig overdrevet bilde av hva som ville bli konsekvensen dersom en ble tatt. Men slike forbrytelser måtte man bare være med på dersom en ville være med i den kule gjengen. Så kom man hjem da, med mageknip, skrubbsår oppover armene og sauskit under skoa. Og store poser med epler og plommer som måtte gjemmes for foreldre, og som alltid rakk å bli dårlige før man rakk å spise dem opp.

La oss innse det, for de aller fleste har ikke frukt- og bærdyrking den samme viktige rollen som før i husholdet. Det er ikke så mange som trenger egen produksjon for å gjøre en forskjell i husholdningsbudsjettet, og det er også mange som ikke har tid til å mose epler, hermetisere pærer, legge bær på sprit. Kanskje er det mange eldre som har frukt og bær i hagen som de ikke har helse til å holde på med lenger.  Kanskje ville de bli glade om noen kom på slang, det må være trist å se den gode frukten råtne på greina.

Jeg har nå vært på slang et par ganger i eplehagen på Nyfossum - direktørboligen til Blaafarveværket. Plukker en bærepose full og man kan ikke se at det har minket. Jeg har laget eplemos med stjerneanis og kanel, og i dag bakte jeg en stor eplekake til sjuårsdagen jeg skulle i. Eplene er gode på smak, men små og et mareritt å skrelle! Likevel smaker det selvfølgelig ekstra godt med epler man har stjålet selv - akkurat som i barndommen.

Jeg vil oppfordre alle som har tid og interesse til å be om tillatelse til å gå på slang i alle hager. Mange har mye mer frukt og bær enn de selv kan få brukt. Legg sommeren på flasker og glass, og ta den fram igjen når det nå snart blir kaldt og mørkt her i Norge. God høst!

Året som har gått

Bildet er tatt for ganske nøyaktig ett år siden. Jeg var akkurat ferdig på jobb da jeg fikk melding fra en av kollegene mine: "Tror du bør stikke innom bokhandelen så snart du kan"... I bakgrunnen ser du den flotte utstillingen på Åmot senter da "Naken i hijab" kom ut.

Nå er det lenge siden "Naken" var ny, mange hundre norske bøker har kommet ut etter min. Her om dagen gikk jeg i bokhandelen i Hokksund og fant boka mi i pockethylla. "2. opplag" sto det i den. Det minnet meg på hvilke forventninger jeg hadde til det å debutere som forfatter, og på hvordan det har gått.

Jeg var i grunnen veldig forsiktig med å ha forventninger i det hele tatt. Man vet at utvalget norske og utenlandske bøker som kommer i handelen er enormt, og at det er tøft å synes som debutant med et helt ukjent navn. Men jeg hadde et håp om å selge ut førsteopplaget på 2000 bøker.

I forhold til det vet jeg at det har gått eventyrlig bra. Hvis en regner hardback og pocket sammen - de har kommet i to opplag hver - er 14000 bøker trykt og ca 10000 solgt så langt.

Men like verdifullt og spennende er alt jeg har fått oppleve. Jeg har fått være med på turne med forlaget, besøkt skoler, leseklubber og bokhandeler, blitt nominert til bokhandlerprisen, og best av alt, fått møte mange lesere som har gitt meg positiv og nyttig tilbakemelding. Jeg husker den følelsen godt - når folk begynte å snakke til meg om Live, Kareem og Amira - den merkelige oppdagelsen av at det var andre enn meg selv som visste hva som skjedde i romanen, og hadde meninger om menneskene som befolket den.

Dette tror jeg aldri jeg blir vant til. Om jeg gir ut fem eller femti bøker i løpet av mitt liv, tror jeg det alltid vil oppleves merkelig og fantastisk, dette at andre har besøkt denne verdenen som jeg har laget ved hjelp av bokstaver og ord, i ei kladdebok med penn eller i et word-dokument på pc-en.

Og det har jeg lyst til å takke for. Takk til alle dere som har lest, til alle bokhandlere som har blitt glad i boka og gjort en kjempejobb for at den skal nå ut, til alt fra radioreportere til lokalaviser som har fortalt om meg. Ikke minst er jeg takknemlig overfor forlaget som har latt meg få oppleve dette året og som satser framover.

Tenk om jeg hadde visst konsekvensen den gangen for sju år siden da jeg dro til Egypt. Men den turen skal jeg takke meg selv for, for jeg visste at jeg måtte og skulle dit, selv om jeg ikke skjønte hele grunnen. Kanskje var det en slags forutanelse som slo til.

Men livet må leves framover. Jeg holder på å forberede meg på neste møte med redaktør. Og hvis du vil følge litt med på veien videre, har jeg en facebook- gruppe hvor jeg poster nyheter, gleder og frustrasjoner angående min fortsatt nokså ferske forfattervirksomhet. Inviter dine bokglade venner og bli med på turen!

Hva er egentlig "Skrivemodus"

Jeg fant et flott sitat her om dagen som ihvertfall er sannhet i min hverdag:

You can't say, I won't write today because that excuse will extend into several days, then several months, then… you are not a writer anymore, just someone who dreams about being a writer.

(Dorothy C. Fontana)

Jeg må si meg enig med gamle Dorothy - som forresten var en av de suksessfulle forfatterne bak Star Trek. I sommer har jeg skrevet lite og sporadisk, og jeg har funnet ut at når jeg gjør det slik bruker jeg utrolig med tid og krefter hver gang for å komme inn i det igjen for hver gang. Inn i historien og stemningen. Tidligere har jeg sverget til å skrive hver dag, helst tusen ord, men hovedmålet er framgang hver dag. Jeg trodde at hvis jeg sluttet å skrive ville det bli veldig vanskelig å begynne på igjen, og det viste seg å stemme. Det kan sammenlignes med å trene - plutselig har man begynt å utsette det til mandag. Problemet er at det alltid vil komme en "neste mandag"...

Noen snakker om at de må være i skrivemodus for å få til å jobbe med manuset sitt. Men hva er "Skrivemodus"? For noen virker det som noe som bare kommer til dem (uvisst når), og så går det over igjen. Noe som de venter på at skal komme før de setter i gang. Hvis de ikke er i denne spesielle modusen er det ikke vits i å prøve å skrive noe.

Det er ikke det at jeg ikke skjønner hva de snakker om. Det er bare det at hvis jeg skulle ventet på modusen hver gang, en sånn bryter som skal slå seg på av seg selv, så hadde jeg fortsatt holdt på med de innledende kapitlene i "Naken i hijab". Jeg hadde rett og slett aldri blitt ferdig.

Litt som om jeg var byggmester og holdt på med ei lang bru. Jeg kan ikke våkne en dag og si: "Nei, i dag var jeg jammen ikke i byggemodus". Jeg kan ikke stoppe før jeg er på den andre siden, da blir det jo rett og slett ingen bru.

For meg er det noe tilsvarende med begrepet "inspirasjon" også. Mange trenger å føle seg inspirerte for å skrive. Inspirasjon er en mystisk fugl som en kan lokke til seg på mange måter. Noen mediterer og sånt. Men jeg må kunne skrive uten å føle meg inspirert før jeg begynner. Ellers kunne jeg lett (jeg kjenner meg selv) snudd dette til en unnskyldning som gjorde at jeg aldri kom videre. Dessuten - rart med det - blir jeg mer inspirert jo mer jeg skriver.

"Inspirert" har vel noe med "in spirit" å gjøre, sånn sett kan det like gjerne erstattes med pågangsmot mener jeg.

Selvfølgelig er det noen situasjoner hvor man kan føle at ideene ramler lettere inn, men for meg er det ikke fuglekvitter og bølgeskvulp som skal til. Husarbeid derimot! Utrolig hvor mange bokideer jeg får mens jeg har gule oppvaskhansker på. Kanskje jeg må begynne å bruke dem mens jeg skriver?

Når alt kommer til alt er det å skrive en roman et nokså langvarig arbeid som jeg syns krever utholdenhet i mye større grad enn inspirasjon. En idé blir ikke til en bok av seg selv. Man må være sta som et esel, og forberedt på at man må skrive manus fra A til Å ganske mange ganger før man kan få det ferdige resultatet fra trykkeriet. Men det gjelder å ikke gi opp, det er med bokskriving som med maraton, fortsetter man å sette en fot foran den andre, er man nødt til å komme i mål til slutt!

Vær eller ikke vær

Alle klager på været, men ingen gjør noe med det.

Som Sunndaling trodde jeg at jeg var vant til ekstremvær, men jeg slipper visst ikke unna når jeg er i eksil på østlandet heller.

Dette var en sånn kveld hvor jeg egentlig satt litt i klemma her nede, jeg var bedt på en fest med kolleger, og jeg hadde sagt ja til et lite møte angående pelargonier (jada, en obskur del av jobben) samme kveld. Det duskregnet litt, jeg var akkurat ferdig med middagen, og holdt på å ordne meg i stand til pelargoniamøtet. Skulle jeg ta paraplyen eller bilen? (Senere skulle jeg oppdage at begge deler kunne gått heller dårlig)

Men så fikk jeg et alvorlig tilfelle ay mageknip - sånn går det når man stress-spiser middagen - så ble begge kveldens planer avlyst i stedet. Jeg sto i soveromsvinduet mitt sammen med katta og speidet ut i regnet. —Hmmm, sa jeg til katta, —Det der så da ut til å være en sånn der mørk, skjebnesvanger sky..? I samme øyeblikk lynte det.

Det var som en hvit ballong med lys eksploderte utenfor vinduet, jeg følte nesten at det blinket inne i hodet mitt med det samme. Noe ganske annet enn sikksakkstripene en ser i blant over sunndalsfjella. Og så kom braket.

Hele huset ristet som ei halvtom pastilleske. —Eh, kjæææreeee, lød samboerens røst nedenfra, det var tydeligvis noen som hadde hoppet i taket minst like mye som meg. Og så kom regnet. Og det kom ikke i dråper, det kom i stråler. Vi bor i ei helling på oversiden av en parkeringsplass. Det vil si at ganske snart bodde vi mellom to elver på oversiden av en innsjø. Det regnet og regnet. Jeg våget meg noen ganger ut med en paraply (skeptisk grunnet lynet) for å inspisere herligheten. Regnmåleren rant over , så jeg tømte den for å begynne på nytt. Det var et øredøvende bulder av bekker og fosser. Jeg gikk inn igjen. Sannelig buldret det inne også.

På badet fosset og boblet det i do og i sluken under dusjkabinettet. Det kom en herlig duft opp. Jeg er så heldig å bo på et sted med vaktmester, så jeg ringte ham (selv om klokka var 11 og han nok hadde sovet i et par timer alt). Han gikk ut i det lette yret på sin veranda i Sigdal og sa til meg i røret: ”Ja det regner her også.” Jeg fikk en klar oppfatning av at han ikke syntes  litt regn var noe å skrike opp om.

Neste morgen da han ved første hanegal var på vei hit til Modum på jobb, møtte han politibiler, veisperringer, omkjøringer og ekstrasendinger på jobben. Han måtte nesten banke på hos meg og si at han ikke hadde skjønt alvoret. Jeg fikk telefoner fra ansatte som ikke kom seg på jobb fordi bruer var borte. Nesten alle veier ut herifra var ødelagte, så for å si det slik var det ikke mange besøkende hos oss på Blaafarveværket den dagen. Det hadde kommet 90 med mer regn i løpet av ei natt.

Den dagen pakket vi kofferten og kjørte hjem til Sunndalen for noen dagers ro og fred. Og når jeg i framtida flytter heimatt, og samboeren klager på været på Nordvestlandet, skal jeg si: ”Husker du ekstremværet Frida??”

Glede i pocketformat



Jeg og Minna, min "niese"i Egypt, 2007

 Jeg syntes det var moro da "Naken i hijab" kom i pocketformat, men tenkte nok ikke at det gjorde den helt store forskjellen. Derfor var gleden og overraskelsen stor da jeg for en måneds tid siden fikk høre at hele opplaget på 4000 var solgt og at lageret var snustomt.


Det ble litt krisestemning, trykkeriet har hatt ferie og kundene venter, men nå er endelig 3000 nye klare og på vei ut i butikkene, den gode nyheten er nevnt blant annet i Adresseavisa, Vårt Land, Tidens Krav og Romsdals Budstikke i dag.

Er så glad for at mange vil lese, og i går var jeg også klar med ny redigering av "Porselenspiken", som jeg og redaktør skal jobbe oss ferdig med fra 20.aug og utover. Det har gjort godt å jobbe litt med senkede skuldre en stund.

I mellomtiden gleder jeg meg masse til "Speed-date" med bokhandlere i Oslo som jeg skal være med på 27. september. mer info følger!

TK sin sak på nettet kan du lese her:

Ønskebrønnen

Ved Nyfossum, Blaafarveværkets gamle direktørbolig, finnes en gammel vannpost. Den ligger midt i tunet, og da Nyfossum virkelig var nytt, på 1830-tallet, bar tjenestejentene alt vann fra vannposten og inn i det store kjøkkenet. Faktisk var det fortsatt ikke innlagt vann på Nyfossum på 1970-tallet, og det bodde fortsatt en gammel dame i det store, kalde huset.

Rundt 1980 kjøpte Værket Nyfossum tilbake, pusset opp og laget museum av det. MED innlagt vann. Men vannposten står igjen som et minne om ei anna tid, og lyden av rennende vann lager god stemning på tunet.

Fontener og vannposter og brønner blir selvfølgelig fort til ønskebrønner der folk ferdes. Unger og håpefulle voksne avleverer noen slanter i vannposten med øynene igjen. I det siste har vi selvfølgelig fått alle femtiøringene som ikke lenger er brukbart betalingsmiddel. Så en dag tenkte jeg: Hvorfor ikke se hva den ønskebrønnen er god for?

Så jeg fant fram en blank og stor tjuekroning (et stort ønske krever en stor penge), stilte meg med ryggen til, lukket øynene, kastet med riktig hånd over riktig skulder, traff brønnen med et plopp, og ønsket. Spennende!

Dagen etter hadde noe merkelig skjedd. Ønskepengen min var borte! Noen av mine mer kyniske kolleger mente at noen hadde stjålet den, men selv er jeg selvfølgelig overbevist om at det betyr at ønsket mitt er inne til behandling. Så nå er det bare å vente og se hva vannposten på Nyfossum er god for.

Det hører med til historien at pengene i brønnen på en måte oppfyller ønsker uansett. For hver høst samler de ansatte myntene inn og leverer dem i Frelserarmeens julegryte. Og hva jeg ønsket meg? Det er selvsagt en hemmelighet!