Det store "vi"

Fryd og gammen og kjøpefest, livet er jammen herlig, dersom du er en av oss, antar jeg. Tidligere på året i fjor, jeg tror det var i forbindelse med skatteoppgjøret, leste jeg følgende: "Vi nordmenn har ikke lenger bruk for den utdaterte ordningen med halv skatt i desember. Vi har råd til å kjøpe det vi måtte ønske av mat og gaver til jul. Men hvem er "vi"?
Det må oppleves ekstra tungt å slite med å kunne sette noe ekstra på bordet når media gir deg et bilde av at du er den eneste.

"Vi tilbringer stadig mer tid på hytta. Nordmenn flest investerer i hjem nummer to", leser jeg et annet sted. Jeg på min side kjenner mange som ikke eier ett hjem en gang - uten at det er noe galt med det, for all del. Men hvem uttaler artikkelforfatteren seg på vegne av, når han sier "vi"?

Harald Heide Steen hadde en gang en morsom sketsj hvor han snakket om "indeks-familia", som besto av mor, far og 1,7 born. En liten harselering om hvordan alle skal presses inn i samme form. Og av og til når man leser på nett eller i aviser, får man inntrykk av at alle nordmenn er oljemillionærer og halvkjendiser med hus, hytte, båt, motorsykkel, toppjobber og eksotiske ferier. Men "det store vi" består i virkeligheten av så mye mer, så mange fler, og jeg skulle ønske vi var flinkere til å få alle til å føle seg som det de er, viktige brikker i vårt store puslespill.

I samfunnet vårt hvor det ser ut til at alle lever livene sine på treningssenteret, finnes det mange med fysiske handikap som gjør at de har større bekymringer enn treningsverk. I samfunnet vårt hvor det ser ut som alle drikker cortado på kaffebar, finnes det mange med psykiske plager som gjør det vanskelig å møte andre mennesker. Her hvor det ser ut til at alle spiser på gourmetrestaurant, finnes det mennesker som ikke har råd til å spise middag hver dag. I vår digitale hverdag eksisterer mange hundre tusen som ikke bruker pc, som ikke kan, eller ikke ønsker, eller ikke har råd til det.

"Det store vi" betyr også de eldre som sitter alene, det betyr barn som blir mobbet, fremmedspråklige som ikke vet hvordan de skal dele alt de har å bidra med. "Det store vi" er oss alle. Også deg og meg.

Det er så lett for hver enkelt å fokusere  på hva vi ikke har, men som naboen eller søskenbarnet på Gjøvik har. Mitt ønske for 2014 er at vi skal bli flinkere til å se hva vi har, og som vi har muligheten til å dele. Enten det er penger, materielle ting, en tjeneste, litt av vår tid, eller så enkelt som et smil eller vennlig ord.

Å ha noe å gi, er en gave i seg selv.
Godt nytt år 2014.

Frokosthusa

Å tro at alle andre har det så bra er ikke noe nytt fenomen. Midt på nittitallet gikk jeg på folkehøgskole i Molde sammen med gode venner. En av jentene jeg ble kjent med der, heter Susanne. Vårt spesielle møtepunkt var at vi begge hadde hest valgfag, og vi hadde stalltjeneste sammen.

Det å være i stallen er jo utrolig koselig. Den varme lukta av hest, den trygge lyden av dyra som gomler høy og kraftfôr. Men det som var litegrann hardt for tenåringer på internat, var morgenstellet.

Morgenstellet innebar at vi måtte stå opp klokka kvart på hanegal og gå til stallen - en god kilometer oppoverbakke gjennom byggefeltene i Molde - og vi måtte stelle, fôre, lufte og møkke og så forsøke å komme oss ned igjen i tide til frokosten i skolens spisesal. Den frokosten rakk vi selvfølgelig ytterst sjelden, siden ingen av oss var så veldig enkle å få på beina om morgenen.

Det var tungt i snø og slaps og med skrikende mager å gå på islagte fortau oppover bakkene. Da drømte vi oss vekk ved å se inn i hagene foran eneboligene vi gikk forbi. Det lyste koselig fra kjøkkenvinduene, og vi laget oss en liten hobby av å fantasere om frokostene som ble servert bak de rutete kjøkkengardinene, inne i de trygge familielivene. Vi kalte det "Å se på frokosthusa".

Helt sikkert var det te, eller kaffe, eller enda bedre, kakao med krem. Noen steder duftet det ristet brød og omelett. Vi så for oss lun peisvarme og duk og servietter, og hyggelig prat rundt bordet. Slik hadde folk det helt sikkert, alle andre enn oss, som jo var pint til å traske der ute i kulda og til å komme for seint til frokosten i dag igjen.

Det er snart tjue år siden vi gikk på folkehøgskolen, men Frokosthusa er et artig minne for oss begge, og et uttrykk som har overlevd årenes gang. Fortsatt, spesielt når jeg er ute og kjører om kvelden eller tidlig om morgenen før det blir lyst, har jeg det med å kikke på husa som farer forbi, hvor det lyser i vinduene som bevis på at liv leves her. Forskjellige liv. Skolejenter på hybel, småbarnsfamilier, gamle ektepar, ungkarsbuler.

Kanskje har denne "hobbyen" fra folkehøyskolen vært med på å preget meg slik at jeg også legger vekt på det, å lage det koselig med lys og mat og fellesskap. Selv om det nok ikke var slik i Frokosthusa som vi fantaserte om! Ganske sikkert besto frokosten for mange, til og med i Molde, av en halv banan og litt kaffe fra i går oppvarmet i microen.

Av og til har jeg kanskje godt av å gå ut i snøen og kulda hjemme hos meg, og kikke inn gjennom mine egne vinduer, se duk og aviser, lys og rykende kaffekopp, innse at jeg er blant de heldige her i verden, jeg bor i et "Frokosthus"!

Bustebartepinn, Bustebartepinn

Det er januar og sola har snudd for et par uker siden. Men det er lite som minner om etterjulsvinteren i fjor, hvor jeg gikk daglige turer i strålende sol, på gnistrende skaresnø - og i 15 - 20 minusgrader. Det kan for så vidt ha sine fordeler. Merkes nok på både strømregninga og vedforbruket at det er en mild og våt vinter. Men huff så mørk denne tida blir uten snøen til å lysne den. Og like visst som man forbanner snøen når man måker i timesvis eller kjører seg fast med bilen, savner man den når den uteblir.

Åtteåringen i huset snakker enda om snømannen vi laget for tre år siden. Den var lang og tynn og fikk derfor navnet "Langemann". På hodet hadde han en snølykt til krone, hele kvelden måtte vi gå mange turer til kjøkkenvinduet for å se om det lyste i krona til langemann. Denne vinteren skulle vi lage en enda større flottere en, men så langt har vi ventet forgjeves på det hvite stoffet snømenn er laget av.

Kanskje må vi heller opp i skogen eller fjellet og lete etter en skikkelig yeti, en avskyelig snømann. Lett å si at yetien bare er et fabeldyr og et fantasifoster, men husk at til og med selveste Sir Edmund Hillary, som var den første til å bestige Mount Everest, hevder å ha sett en. Eller kan det ha vært hallusinasjoner? Han og hjelperen hans la ihvertfall igjen sjokolade på toppen som en offergave, så helt riktige kan de ikke ha vært. Man legger da ikke fra seg kvikklunsjen sin når man er på tur!

Vinterens første snømann hvert år i barndommen var alltid fulle av kvist og småstein. Vi skulle nemlig begynne å rulle snøen til baller med det samme den hadde lagt seg i tynne hvite dyner over bakken. Etter snømannbyggingen skulle det gås på ski - gjerne på plenen, rundt og rundt huset, og stor var foreldrenes fortvilelse når fjorårets påskeklister ble fullt av høstens døde gress.

Vinteren 96-97 gikk jeg på folkehøyskole i Molde, da hadde jeg hest valgfag. Da vi kjørte vogn eller slede om vinteren, pleide vi å synge den fine sangen om snømannen "Bustebartepinn". Rytmen passet akkurat til takten når nordlandshesten Silkesvarten skrittet gjennom snødekte gater og veier i Molde:

Kom skal du se på kjæresten min,
Bustebartepinn, Bustebartepinn
Jeg titter ut og han titter inn,
Bustebartepinn i snøen
Syns du`kke han er sveisen og pen,
Bustebartepinn, Bustebartepinn
I morra så ska jeg gifte meg me`n
Bustebartepinn i snøen
Uvisst å si hvor lenge jeg har`n
Bustebartepinn, Bustebartepinn
I morra så kommer sola og tar`n
Bustebartepinn i snøen.

Kanskje er det enda håp. Kanskje vinteren kommer sent men godt. I følge værmeldinga skal det være mildt og regn de neste dagene også, så vi får bare vente og se. En ting som er sikkert er at snøen stort sett er bedre når man drømmer om den, enn i virkeligheten!

Kremen på kaka

På Rindalshuset i november

I høst har jeg fått være med på det som virkelig er kremen på kaka som forfatter. Jeg har reist rundt på en rekke biblioteker hvor jeg har holdt foredrag eller blitt bokbadet. Det er en utrolig hyggelig opplevelse! Jeg begynner å bli trygg på dette nå, gruer meg ikke som før, da jeg aldri har opplevd annet enn at folk har vært imøtekommende, engasjerte og trivelige.

Likevel er det litt nervepirrende å ikke vite hva slags publikum man får. Kanskje kommer det fem, kanskje kommer det femti - det er ikke godt å si! Men jeg har nå erfart at det er fordeler med begge situasjonene. Klart det er inspirerende og gledelig å snakke for en fullsatt sal! Men når det er få, blir det ofte mer samtale og en bedre kontakt med hver enkelt, da tør folk å gi tilbakemelding og stille spørsmål.

Jeg har fått en del kommentarer på at det ser ut som om jeg lever svært så glamorøst for tida. Jo visst, de to timene man befinner seg på biblioteket om kvelden og kan oppleve den luksusen å prate bare om hva som interesserer en sjøl mens en blir oppvartet med kake og kaffe, er jo til å få blåst opp egoet av! Men det er jo en forsvinnende liten del av den totale pakka...

Jeg følte meg for eksempel ikke særlig glamorøs da jeg:
1; Kjørte feil på vei til Sandnes og fikk en 17 mil lang omvei
2; Sto i halvsøvne og venta på en buss en dag kl. 05.30
3; Prøvde å jobbe med manus på et overfylt tog hvor andre stadig kastet irriterte blikk på skrivesakene mine
eller
4; Da jeg gikk meg vill mellom togstasjonen og kjøpesenteret jeg skulle signere på (med sekk, veske og trillekoffert i snøføyka!

Men det veies opp mer enn godt nok av muligheten til å møte nye mennesker og diskutere bøker med dem, og ikke minst snakke om temaene som er viktig for meg, og som har gjort bøkene mine slik de er. Her kan du se rapporter fra Rindal og Råde som to eksempler.

Nå ønsker jeg dere alle en god førjulstid, og jeg har skiftet fokus. Nå er det neste manus som må få oppmerksomhet, for selv om krem og kake er godt, så er nå hverdagen mest sild og potet, og det er vel også sunnest slik? Nå skal jeg ikke ut på veien igjen før i mars, når jeg og krimforfatter Sonja Holterman skal reise rundt i Møre og Romsdal og Trøndelag, og snakke om fenomenet andreboksforfattere.

Men det skal vi ikke tenke på nå -
nå skal vi tenke på å ha en
RIKTIG GOD JUL! 

Å skrive, for skrivingens skyld?

Hvorfor skrive og hvordan skrive? Livet mitt har forandret seg så mye de fem siste årene at det stort sett bare er skrivingen som er igjen av "det gamle".  Når både livet selv og alt omkring skrivingen endrer seg, er det mulig å beholde den samme følelsen ved å sette seg med blokka eller tastaturet da?

Da jeg begynte på "Naken i hijab", bodde jeg i et lite hus alene, uten TV og hadde svært lite jobb (noe som også medførte at jeg var fattig og ikke hadde råd til å finne på stort "på fritida".

Her bodde jeg før

Skrivinga var det jeg hadde å fylle dagene med. For å si det som det er var jeg ganske ensom - og ganske folkesky for den del, det blir en slags høna og egget-sak det der. Så når jeg hadde stått opp om dagen, begynte jeg å skrive. Levde i historien og dukket stort sett bare opp fra den når jeg måtte sove eller spise. Manuset var mitt fristed.

Ikke hadde jeg noen garantier for at noen noengang ville lese boka, og ikke for at den noen gang ville bli utgitt heller. Jeg hadde kontakt med en del forfattere og skribenter på nettet og visste at det var vanskelig å nå igjennom hos et forlag. Det mest motiverende var å kunne bevise for meg selv at jeg greide å skrive ferdig historien. I dag har skrivingen blitt noe jeg må prøve å rydde plass til mellom alt annet. Jeg jobber med min tredje bok, paralellt med lanseringen av "Porselenspiken", jobb på Blaafarveværket, trening, samboer og bonusbarnet. Boka er virkelig ikke noe jeg trenger for å få tida til å gå. Men jeg kan love deg at jeg aldri har vurdert å slutte!

Noen leser "Naken" denne sommeren også ;)

Nå trenger jeg skrivingen på en ny måte. Jeg trenger det for å få ro og alenetid. Disse stundene hvor setninger og avsnitt blir til kapitler, scener fra et annet liv et annet sted, det holder fortsatt livet mitt på plass. Eller er det meg som holdes på plass? Selv om jeg selvsagt håper at disse historiene skal berøre og underholde andre en gang, kommer jeg ikke bort fra det: Det er for min egen skyld jeg må skrive.

Mopp og motivasjon

Disse to gutta kommer også med bok på Juritzen i høst!

For ei herlig tid jeg har nå. Endelig er den nye boka mi ferdig. På Blaafarveværket hvor jeg jobber, er  en ny sommersesong i gang. Det er travelt og trivelig, med butikker, omvisninger og konserter, blant annet.

Tilværelsen går i fast rutine, åpningstidene er de samme, så da blir det et tydelig skille mellom jobb og fritid.

Slik har jeg ikke hatt det i vinter når jeg har jobbet med "Porselenspiken", den nye romanen min. På hjemmekontoret er jeg både sjef, sekretær, assistent, renholder og kokk. Arbeidsdagen begynner når kaffen er ferdig om morgenen. Som oftest begynner jeg med yoghurt og kaffe, mens jeg planlegger dagens skriving. Så setter jeg i gang - og holder på til det begynner å butte imot. Da burde jeg ha fortsatt til tross for motstand, men jeg erkjenner at renholderen har veldig lett for å ta over da.

Da blir det plutselig voldsomt viktig å vaske de tre-fire koppene fra kvelden før, sette på ei klesmaskin, rydde i kjøkkenskuffa og vanne blomster. De blir rett og slett presserende gjøremål, det kan ikke vente!

Så om det ligger kattemat utover gulvet, klær i sofaen, og søpla ikke er båret ut, trenger ikke det å bety at husmora er lat, men tvert imot at forfatteren har hatt en svært produktiv dag!

Nå syns jeg det er flott å ha en annen jobb å gå til i sommersesongen, som er strammere strukturert og ikke minst mye mer sosial. Men innen "Porselenspiken" blir utgitt 18. september, har jeg nok allerede begynt å savne skrivedagene. Så da vil forfatteren jobbe igjen, hvis hun for lov av foredragsholderen, for i høst skal jeg selvfølgelig reise rundt og fortelle om den nye boken.

Man kan si mangt om et slikt yrkesliv - men ensformig er det i hvertfall ikke!

Tredje utgave

"Naken" i ny drakt

Forfatter Gunn Marit Nisja fikk seg en fin overraskelse midt i forberedelsene til ny bokutgivelse.
I september kommer nemlig hennes nye roman "Porselenspiken" ut, og Gunn Marit har det for tida travelt med språkvask og korrektur av denne. Nå var det imidlertid "Naken i hijab" det gjaldt.

— "Naken i hijab" har kommet i ny utgave, som en del av serien "Reisefølge" på Juritzen forlag. Dette er ti romaner med handling fra ti forskjellige land. Her er boka mi valgt ut og representerer altså Egypt, sier Nisja fornøyd.
— Det verste er at jeg visste ikke om det før den var gått i trykken, så det ble en skikkelig oppmuntrende gave for meg.

Det er verdt å merke seg at Nisja er den eneste norske forfatteren representert i Reisefølge-serien, som har romaner fra blant annet Egypt, Cuba, Spania og Frankrike. Med denne nye utgaven inkludert, når "Naken i hijab" et samlet opplag på 20.000 bøker.

— Et voldsomt tall, synes Nisja. — Vanskelig å se for seg hvor mange bøker det faktisk er, men veldig oppmuntrende nå før bokhøsten med ny roman.
"Porselenspiken" blir en roman med handling fra Åndalsnes - hvor hovedpersonen som driver kafe, knytter sterke bånd til en av sine ansatte, ei ung jente med fortid som narkoman.
            — På mange måter handler det om møter mellom mennesker og hvordan de forandrer hverandre. Det gjør det kanskje i begge bøkene jeg har skrevet, tror Nisja.