Heltidsforfatteren

Målrettet taster hun seg videre mot fullførelsen av et nytt manus. Snart er hun vel heltidsforfatter!
Det er faktisk ikke så lenge mellom hver gang noen spør meg om jeg har tenkt å slutte med "den vanlige" jobben min snart for å bli forfatter på heltid. Noen har også sagt at det motsatte av en heltidsforfatter er en som skriver på fritiden. Mon det? Gjett hva - man skriver ikke "på fritiden", man har to jobber.

Jeg har nok ikke økonomi til å vurdere en tilværelse som heltidsforfatter enda. Selv om det høres ut som en luksus. Tenk å ha all tid disponibel kun til skriving og research. Da skulle det bli mange flotte romaner, da... Eller..? Selv om tanken er forlokkende tar jeg det ikke for gitt at det hadde fungert så godt.

Jeg er en person som blir mye mer effektiv når jeg har det travelt og har mye å gjøre. Da blir jeg tvunget til å planlegge dagen og til å jobbe skikkelig når jeg først har muligheten. I vinter hadde jeg lite jobb på Blaafarveværket, og skulle utnytte tida til skriving. Sannheten er at jeg fikk mye mindre gjort da enn i perioder hvor jeg jobber.

I tillegg har jeg en utrolig spennende og interessant jobb. Jeg har personalansvar og guider på spennende steder. Vi har selskaper og skolebesøk. Vi har kunst og natur. Og ikke minst: jeg har fantastiske kolleger som inspirerer meg. Faktisk er de to hovedpersonene i "Porselenspiken", Kristin og Marta, inspirert av to av kollegene mine. Jeg har deres tillatelse, selvsagt... ;)

For meg er det, ihvertfall i denne fasen av mitt forfatterskap, viktig at jeg får leve et tilnærmet normalt liv i tillegg til skrivingen. En forfatterkollega av meg spurte om det virkelig var slik at jeg kunne sette meg ned og bare bestemme meg for å jobbe med skrivingen. Hun måtte nemlig være i skrivemodus, være "tent", for å få det til. Jeg har tenkt litt over dette. Jeg har nemlig aldri noe problem med å være tent på å skrive, jeg er det egentlig hele tiden. Kanskje er det nettopp fordi jeg har vanlige arbeidsdager med mer trivielle oppgaver, og går og gleder meg til middagen er spist og oppvasken tatt - da har jeg gått og ladet opp skrivelysten hele dagen.

Kanskje blir jeg så priviligert en gang i framtida at jeg kan leve av bare å skrive. Men da er jeg sikker på at jeg kommer til å savne kollegene, og ofte lengte tilbake til tida på Blaafarveværket. Kanskje så mye at jeg må spørre pent om å få sommerjobb noen uker hvert år..!

Idyll på Blaafarveværket

Sveiva

Man glemmer aldri hvordan det er å sykle, sies det..!

Et øyeblikk der, kjentes det definitivt som jeg hadde glemt hvordan man sykler. Da jeg gikk på lærerhøyskolen for en konfirmantalder siden, ble sykkelen min stjålet. Jeg hadde ikke akkurat råd til ny sykkel, så i de påfølgende årene lånte jeg bare mammas sykkel en gang i blant, og så.., Så kjørte jeg opp, og resten var historie.

Det er selvfølgelig mulig at jeg er påvirket av kavalerens lidenskap for å følge med på Tour de France om dagen. Ihverfall fikk jeg tidligere i sommer en voldsom og ukontrollerbar trang til å sykle!

På jobben leier de ut sykler og jeg ba pent og fikk en god avtale. En meget god avtale, slik at jeg nå disponerer sykkel helt til slutten av september. Og hjelm. Christian på jobben pumpet opp hjula for meg og sjekket at sykkelhjelmen satt rett. Jeg døpte sykkelen "Sveiva". Så var det bare å trø i gang!

Men det føltes fantastisk skummelt å sykle! Christian nektet til og med å holde i bagasjebrettet, og ikke hadde jeg støttehjul heller, hvordan skulle dette gå?
Jeg måtte bare stupe i det og få opp farten, snart syklet jeg som aldri før, tråkket hele veien opp den tunge Haugfossbakken uten å gå av sykkelen. Nei dette var gøy!

En ting jeg tydeligvis hadde glemt var trafikken. Jeg er en snill syklist som vingler avgårde ute på den hvite stripa, må si det var litt nervepirrende å ha trafikken i retning Sigdal i ryggen. (Les: Store pick up-biler med høy fart som dytter sidespeilene borti styret mitt.) En annen ting jeg hadde glemt var hvor støl man blir i rompa og hvor vondt det gjør når man forsøker å sykle neste dag!

Men alt går over, og sykkelen er jo et fantastisk framkomstmiddel. Miljøvennlig og helsevennlig, og i stedet for på dyr bensin går den på kaloriene du allerede har spist. Så om det ikke blir Tour de France, så tror jeg ihvertfall det blir Tour de Modum for meg og Sveiva ganske mange ganger i sommer.

Som hakka møkk..?

Godt nytt!

Vel, dårlig nytt for en del bokhandlere som forsøker å bestille inn "Naken i hijab" i pocketversjon akkurat nå, den er "Midlertidig utsolgt på lager". Det er ganske fantastisk!

"Det er pocketboka si det", var kommenter fra assisterende forlegger Anette. Dette skal feires med ei real arbeidsøkt på "Porselenspiken", sier jeg.

Heldigvis handles det raskt, og nå trykkes 3000 nye pocketbøker som ganske snart er klare til å reise ut i butikkene for å finne lesere.

"Naken" i pocket selger tydeligvis som hakka møkk. Og da lurer jeg på, hva er egentlig opprinnelsen til uttrykket "som hakka møkk"?


Naken i hijab i pocket kan bestilles HER.

Flaggermusens Dronning

Huset jeg bor i virker ikke så skrekkinngytende som det på bildet, men det forhindrer ikke at det skjer mystiske ting...

Da jeg og samboer flyttet hit til "Karolinestua" for omtrent et år siden, synes vi begge det var flott at det hang slike solide fuglekasser rundt omkring her. Helt til vi snakket med en dame i administrasjonen, som kunne fortelle at det faktisk var en flaggermuskasse.

For å være ærlig kan jeg synes det er både morsomt og spennende med flaggermus. De gjør nytte for seg også, spiser tusenvis av mygg hver natt. Og så står de så fint i stil med Ramses, den svarte katten min... Jeg føler at jeg nærmer meg tilværelsen som heks litt etter litt.

Her i huset er det riktignok stripepusen Selma som har utmerket seg som flaggermusfinner. Først fant hun en under senga mi, rett under der hodeputa mi er... Hun visste tydeligvis ikke helt hvordan man forholder seg til et slikt vesen, dyttet litt borti den, men den virket uskadd. Så jeg fikk løftet den opp (riktignok ved hjelp av en liten boks og en bit kartong) og da vi kom ut i frisk luft fløy den lykkelig avsted.

I dag skjedde det igjen. Denne gangen trodde jeg Selma hadde funnet en liten sjokoladekonfekt (type kremtopp) som hun drev og dytta på. Men da jeg skulle plukke den opp, så jeg at det var en bitte liten flaggermusbaby! Hjelp! Jeg bar den utendørs ved hjelp av litt tørkepapir, den så kvikk og nysgjerrig ut... Men hva skulle jeg gjøre med den, jeg visste jo ikke hvor bolet dens var... Og følte nok at foreldreansvaret for en rynkete flaggermusbaby på størrelse med et bringebærdrops var litt drøyt. For ikke å snakke om hva samboeren ville sagt dersom jeg prøvde! Så jeg la den pent under en syrinbusk og antar at naturen ville ordne opp.

Noen minutter senere fikk jeg selvsagt dårlig samvittighet og gikk ut for å forsøke å mate den med litt laks (typisk flaggermusmat) men da var den allerede vekk.

Jeg kan jo selvfølgelig velge å tolke det slik at flaggermusene kommer til meg med et budskap, og på en nettside fant jeg denne oppramsingen av "Flaggermusens visdom": flaggermus symboliserer åndelig fødsel og død, pollinering av nye ideer (nyttig!!), overganger, innvielse, det å kunne se tidligere liv, og forståelse av sorg. Fine ting alt sammen altså. Og jeg mener, når den til og med spiser mygg..!

Jeg snakket med venninne Inga (Dalsegg) i kveld, og hun avler jo som kjent opp rumpetroll som kan bli til drømmeprinser. Og hun med sine småfrosker og jeg med mine flaggermus, vi kan rett og slett ikke klage lenger på mangelen på magi og trolldom i våre liv!

Tekstutdrag: "Stygge tings musikk"

Følgende er et lite tekstutsnitt fra et lite sideprosjekt jeg holder på med innimellom, "Mørke tings musikk". Og hva begynner det med?

Det første var lukten.


Det begynte på badet. Opphopninger av skitne klær som ga fra seg innestengt soveromslukt der de lå på varmekablene. Marit sine først. Så reagerte Therese også på mangelen av regler fra foreldre i boligen vår, og begynte å kaste fra seg klærne på samme måte.

Therese var riktignok den av de to som først tenkte på å benytte vaskemaskina i kjelleren, og jeg kjente et visst håp da jeg la merke til at haugen foran dusjkabinettet hadde minket litt. Men ladningen med gymtøy og olabukser ble liggende våte i maskinen, og snart luktet det verre i vaskekjelleren enn på badet.

Det tok heller ikke lang tid før jeg sluttet å åpne kjøkkendøra.
Det hjalp lite at vi hadde hver vår hylle i kjøleskapet når det ikke var plass på den lille kjøkkenbenken til å tilberede mat. Der sloss brente kjeler om plassen med poser fulle av grønt, loddent brød. Noe ubestemmelig og hvitaktig hadde rent nedover en skapdør, der det hadde størknet.

En gang tok jeg mot til meg og tok fatt på en omfattende utgravning av kjøkkenbenken. Jentene hadde dratt hjem for helga, og jeg benyttet anledningen. Lag for lag sorterte jeg i kaoset, skilte søppel og oppvask fra hverandre, fikk brekninger idet jeg avdekket små lommer hvor oppbløtte hvitløkskrutonger fløt i sure melkeskvetter.

Jeg tenkte optimistisk at nå begynner vi på ny frisk. Men om jeg hadde visst hvor fornærmet Marit og Therese ville bli over at jeg ”rotet i deres saker”, ville jeg forstått at lukten ikke var sykdommen, men bare et symptom.

Alle de nye ideene...

Hvor kommer de fra, alle de nye ideene?

Jeg har lagt meg til vanen å sove med ei skrivebok på nattbordet, et gammelt knep. Oppdager at det er da ideene strømmer lettest, når alle dagens praktiske oppgaver er løst og hodet får ro. Da detter det ned i hodet det ene etter det andre.

Har hørt at det er mange som strever med å finne noe å skrive om, da må jeg si at jeg sliter med motsatt problem: Å sile ut de beste ideene fra potten. Det er jo gjerne slik at det tar et par år å skrive bok, men ideene tar ikke pause. Jeg får kanskje to-tre ideer i måneden som er fristende nok til at jeg lager en skisse av det. Et relativt enkelt regnestykke forteller at jeg selvfølgelig må glemme å få realisert dem alle sammen. Jeg tror jeg allerede har skriveplaner nok for ti år fram i tid. For et luksusproblem!

Andre steder jeg gjerne blir inspirert er når jeg er ute og går eller jogger. Fra gammelt av virker det å finnes en myte som går på at det å være "kunstnerisk anlagt" går hånd i hånd med en kronisk skadelig livsstil, førti røyk om dagen og et skrekkinnjagende alkoholinntak ser ut til å være et kriterie for å være virkelig forfatter. Litt overdrevet kanskje, men myten finnes der. Da kan jeg som motvekt rapportere om at tankene sjelden fungerer bedre enn når det er sirkulasjon i kroppen. Den beste medisinen for hjernen tror jeg er frisk luft og avstand fra tv-en! Nummer tre på lista over favorittsteder for inspirasjon og kloke tanker er dusjen. Et sted mellom sjampo, pimpstein og balsam fødes inspirasjonen, kanskje en uke på SPA er det som skal til for å få fram karrierens beste bokidé? Det gjelder å passe godt på helsa om en skal leve så lenge at man blir lei av å lage bøker...

I går var det en slik kveld igjen. Trodde jeg var klar for å sove, men i stedet var det kreativt arbeid, hamring og banking i hjernegruva. Og jeg fikk ikke sove før jeg hadde ferdig 36 håndskrevne sider handlingsplan for roman. Herlig!
Problemet er bare, når skal jeg få tid til å omsette stikkord og poenger i faktisk tekst? Det får jeg ta etter hvert.

For nå er det tilbake til redigeringen av Porselenspiken, som jeg stadig blir mer og mer glad i. En bok om gangen..! Så får trøsten være at jeg i det minste ikke blir arbeidsledig med det første..!

                                                     

Posten skal fram

Postmann Pat og hans Miss løser alle floker...

I går så jeg på nyhetene at nå skal postkontorene bli noe som hører fortiden til. Det skal ikke være mer enn ett postkontor i hvert fylke, stort sett, og det vil si at for de kommende generasjoner vil "postkontoret", eller "å stikke innom posten" være noe forhistorisk. De sier at målet er å "komme brukernes behov i møte"... Mon det..? Uansett, etter min erfaring er det ikke slik at alle framskritt er av de gode.

Da jeg var lita het postmannen Knut, han bodde i Hafsåsen og kjørte rundt i sin lille røde bil i all slags vær. Det var slett ikke ulikt den problemløsende "Postmann Pat". Og i luka på posthuset på Drivøya - og senere på Gjøra, vegg i vegg med butikken, holdt snille Ragnhild styr på at folk fikk brev og regninger og aviser og pakker til rett sted og til rett tid. Jeg hadde mange brevvenner, og la nok ned mange ukelønn-kroner i frimerker og duftende brevark.

Jada, jeg er en håpløs nostalgiker. Men dere må være enige med meg i at det var hyggelig den tida posten kom fram, og jeg kunne dra på ferie og sende kort til "Farmor, 6613 Gjøra", og så kom det fram til rett mottaker. En av fordelene med å bo på et lite sted, antar jeg.

Jeg har forståelse for at de fleste steder har flere innbyggere enn Gjøra. Men de siste to åra syns jeg jeg har hatt mer enn min andel merkelige hendelser med postgangen...
Det første året vårt i Modum hadde jeg og min samboer postboks på butikken. "post i butikk" er jo et veldig greit og tilgjengelig tilbud, men jeg skjønner at det blir veldig mange ulike arbeidsoppgaver å sette seg inn i ... Første merkelige hendelse var en pakke som skulle være sendt meg men som jeg aldri fikk. Til slutt spurte jeg etter den i disken, og da viste det seg at den lå bak der, de "hadde bare tatt vare på den", siden den var for stor for postboksen. Ingen pakkelapp eller noe sånt. Jeg påpekte dette, syntes det var rart.

Etter denne hendelsen begynte det å komme pakkelapper. Men det var som oftest en post-it lapp, eller en lapp avrevet fra en vanlig notisblokk. "Hei, det er kommet en pakke til deg"... Jeg kunne ikke en gang vite om pakken var til meg eller samboeren, og da jeg kom med lappen i kassen var det ikke noe referansenummer eller noe som helst. De ansatte så uforstående på lappen og sa: "men dette er jo ikke en pakkelapp, og det står jo ikke navn eller dato på??" Nei... men pakken fant vi til slutt likevel.

Optimismen var stor da vi i fjor gikk over til postkasse. Men den gang ei. Det viser seg at jeg bor i en vei som ikke finnes i postombærernes system, så de klarte ikke å finne fram til postkassa mi. Så vi måtte bytte adresse enda en gang, til veien som min lille gatestubb går ut ifra. Da fant de postkassen (selv om den selvfølgelig henger på samme sted som før..). Derfor ble jeg heller ikke fornærmet da de andre forfatterne på Juritzen fikk julegave i posten og ikke jeg... Ganske riktig, julegaven var sendt forlaget i retur - på grunn av en skrivefeil i gatenavnet... Så som vi alle skjønner, her i Modum må det gå svært korrekt for seg om man skal få post.

Verden må gå framover, visst må den det, men det er ikke fritt for at jeg savner gamle dager da det var godvilje og posten skulle fram, i postmann Knut sin bil som vi alle spent ventet på hver dag.