Barnslig belønningssystem

Fram til ganske nylig har jeg hatt jobber hvor det har vært enkelt å måle resultatet av innsatsen min. I de ulike kokke- og kafejobbene mine for eksempel, har det vært veldig lett å se det. På slutten av dagen telles kassa opp, og da ser man nøyaktig hvor effektiv man var nødt til å være denne dagen. Søplekassene fylles opp. Er man uheldig (eller heldig - det tyder jo på en innbringende dag) står man der også med oppvask til oppover ørene, da kan man regne med å fortsette å ha det travelt i enda en time etter stenging.

En annen nyttig målestokk er jo lønningskontoen. Der vises det jo ganske tydelig og klart - for den som jobber for timelønn i det minste - om man jobbet mye eller lite i måneden som gikk. Det samme gjelder timelister eller stemplingskort. Enda enklere å se resultat hadde det vært om jeg for eksempel hadde som jobb å bygge hus eller reparere biler.

Men i jobben jeg har nå - å skrive bøker - er det slett ikke slik. I et bokmanus som kanskje skal bli hundre tusen ord langt, og redigeres flere ganger, ser du ikke den store forskjellen etter en full dags arbeid. Det blir på en måte som om du har et puslespill på ti tusen biter, og i løpet av en hel arbeidsdag klarte du kanskje å finne en plass til åtte eller ni av dem.

Ordtelling er en målestokk å bruke, å se hvor mye manuset har vokst i volum i løpet av en dag. men hva med all planlegging, research, kvalitetssjekk og redigering? Selv om det ikke gjør manuset større, tar det mange, mange arbeidsuker for hvert manus.

Ikke er det så lett å vite når jeg er på jobb og når jeg har fri heller. Arbeidsdagen kan ofte begynne i seks- sjutida på morgenen, noen ganger er jeg så ivrig på å komme i gang at jeg ikke rekker å bytte fra morgenkåpe og sette på morgenkaffen før den første skriveøkta er unnagjort. Det er ikke akkurat slik at jeg trenger uniform, eller reise noe sted. Ikke å stemple meg inn heller (Selv om et eget stemplingsur ville være genialt. Det ville kanskje være en noe kostbar investering?).

Sjokolade som belønning tror jeg vi - av åpenbare årsaker - slår fra oss. En slik belønning blir fort til straff når klærne blir for trange. Fort gjort - romanskriving er absolutt ikke et spesielt fysisk aktivt yrke!

Så kom jeg på oppmøtekortet vi fikk på søndagsskolen som små. En gang var det en himmel som skulle fylles med klistremerkestjerner. En annen gang hadde kortet bilde av Noahs Ark, som skulle fylles med dyr. Husker at det var veldig motiverende å møte opp, så man ikke gikk glipp av et dyr i arken. Ville jo være fiasko for Gamle Noah, dersom han ikke fikk med seg gorillaen på arken!

Nå har jeg hengt opp en ny kalender på kjøkkenveggen, hvor jeg gir meg selv belønning hver dag jeg har nådd eller overskredet dagens skrivemål! Det er alltid mulig å skrive noen hundre ord til ... for å unngå å få en "tom" dag på kalenderen. Samboerens datter på åtte år synes jeg er passe barnslig som er midt i tredveåra og har Hello Kitty-klistremerker.

Ja visst er belønningssystemet mitt barnslig. Men det funker! Problemet nå er kanskje at det funker FOR godt, så jeg føler jeg burde ha egne klistremerkekalendre for husarbeid og trening også. Forhåpentligvis blir den beste belønningen den dagen manuset endelig er heeelt ferdig og kommer med hard perm på. Det er definitivt en følelse verd å vente på.

Samvittighet

Har du samvittighet til å sende henne fra deg?

Du er lege. "Sandra" er 16 år. Hun sitter i stolen hos deg og gråter. Hun har gruet seg sånn til å komme, har brukt uker på å samle mot, hun har jo vært så dum, og er redd du vil si det samme. "Sandra" burde sagt nei, hun burde sagt til kjæresten at så lenge han ikke hadde kondom, så ville hun ikke, men nå er det uansett for seint, og hun har ikke ønsket seg et barn, har ingen mulighet for å passe på en liten. Nå kommer hun hit, i siste liten.

"Sandras" tabbe, hennes kropp og hennes framtid. I Norge sikrer loven at hun kan få muligheten til å rydde opp i dette, og til å lære å ta vare på seg selv først.

Det eneste du trenger å gjøre, er å gi henne det hun har rett på. Den informasjonen hun har behov på, og en henvisning til sykehuset. Det er ikke du som bestemmer om hun kan få ta abort eller ikke, den retten har hun allerede, den er fastsatt ved lov. Men du har reservert deg ... mot hva? Vil hun ha mot til å gå inn på enda et kontor, etter at du har sendt henne fra deg? Det er de svakeste som vil få det vanskeligere.

Du er lege. "Anniken" er 27 år. Hun sitter framoverlent i stolen og forsøker å fange blikket ditt når hun forklarer hva hun er kommet for og hvorfor hun har tatt dette valget. Hun har vært så i tvil, men hun greier ikke alternativet. Du kjenner hvordan øyenbrynene dine går oppover når hun sier hun har tatt p-pillene som hun skal og at dette skjedde likevel. Samboeren hennes er alkoholiker, hun skjønner det nå, han er ikke noe farsemne, og dette var det som fikk henne til å få øynene opp.

"Anniken" prøver å smile, du prøver å smile tilbake, du må si det nå. Du har reservert deg. Hun får prøve på nytt, hos en annen. For du respekterer hverken hennes rett, eller hennes valg. Det har du ikke samvittighet til.

På skolen lærte jeg om den forferdelige mørke tida - før i tida, da unge jenter gikk til kloke koner for å få hjelp, ble stukket opp med strikkepinner, hoppet fra låvetaket, drakk ikke spesielt helsebringende avkok, alle disse tingene for å forsøke å abortere. De snørte seg inn, fødte i skogen, la ut ungene i snøen for å dø. Men - det var jo i gamle dager det, grøsser vi. Ja, hvorfor er det ikke slik lenger?
Fordi vi har en lov som sikrer kvinnens rett til å avbryte svangerskapet på en trygg måte, utført av medisinsk personell, under hygieniske forhold.
Vil vi tilbake til middelaldertilstander?
Ut over det tror jeg sjelekvalen og fortvilelsen fortsatt er stor hos de fleste som står over for dette valget. De trenger ikke fastlegens fordømmelse på toppen av dette.

Du er lege. "Bente" er 38 år. Hun skjelver på hendene og er blek, du spør om hun vil ha et glass vann. Det er stort sett det du kan tilby. "Bente" ble utsatt for en voldtekt på vei hjem fra kveldsskift på jobben på sykehjemmet. Hjemme har hun mann og fire barn. Hun var godt i gang med terapi og var alt tilbake på jobb da det ble klart at blødningene uken etter overgrepet ikke kunne ha vært menstruasjon likevel - overgrepet har fått flere følger enn bare på psyken.
Det er trist, tenker du, men hva kan du gjøre med det? Du har jo reservert deg. Hun får finne en annen.

Denne skribenten har aldri tatt abort, har aldri vært nødt til å ta stilling til det. Det er vanskelig å se for meg at jeg skulle klare å gjøre det. Likevel kunne det ikke falt meg inn å dømme kvinner som velger abort innenfor lovens rammer. Jeg hadde ikke hatt samvittighet til å gjøre situasjonen vanskeligere for dem. Jeg er nemlig ikke i deres sko.

Det er ikke fastlegen heller.

Det store "vi"

Fryd og gammen og kjøpefest, livet er jammen herlig, dersom du er en av oss, antar jeg. Tidligere på året i fjor, jeg tror det var i forbindelse med skatteoppgjøret, leste jeg følgende: "Vi nordmenn har ikke lenger bruk for den utdaterte ordningen med halv skatt i desember. Vi har råd til å kjøpe det vi måtte ønske av mat og gaver til jul. Men hvem er "vi"?
Det må oppleves ekstra tungt å slite med å kunne sette noe ekstra på bordet når media gir deg et bilde av at du er den eneste.

"Vi tilbringer stadig mer tid på hytta. Nordmenn flest investerer i hjem nummer to", leser jeg et annet sted. Jeg på min side kjenner mange som ikke eier ett hjem en gang - uten at det er noe galt med det, for all del. Men hvem uttaler artikkelforfatteren seg på vegne av, når han sier "vi"?

Harald Heide Steen hadde en gang en morsom sketsj hvor han snakket om "indeks-familia", som besto av mor, far og 1,7 born. En liten harselering om hvordan alle skal presses inn i samme form. Og av og til når man leser på nett eller i aviser, får man inntrykk av at alle nordmenn er oljemillionærer og halvkjendiser med hus, hytte, båt, motorsykkel, toppjobber og eksotiske ferier. Men "det store vi" består i virkeligheten av så mye mer, så mange fler, og jeg skulle ønske vi var flinkere til å få alle til å føle seg som det de er, viktige brikker i vårt store puslespill.

I samfunnet vårt hvor det ser ut til at alle lever livene sine på treningssenteret, finnes det mange med fysiske handikap som gjør at de har større bekymringer enn treningsverk. I samfunnet vårt hvor det ser ut som alle drikker cortado på kaffebar, finnes det mange med psykiske plager som gjør det vanskelig å møte andre mennesker. Her hvor det ser ut til at alle spiser på gourmetrestaurant, finnes det mennesker som ikke har råd til å spise middag hver dag. I vår digitale hverdag eksisterer mange hundre tusen som ikke bruker pc, som ikke kan, eller ikke ønsker, eller ikke har råd til det.

"Det store vi" betyr også de eldre som sitter alene, det betyr barn som blir mobbet, fremmedspråklige som ikke vet hvordan de skal dele alt de har å bidra med. "Det store vi" er oss alle. Også deg og meg.

Det er så lett for hver enkelt å fokusere  på hva vi ikke har, men som naboen eller søskenbarnet på Gjøvik har. Mitt ønske for 2014 er at vi skal bli flinkere til å se hva vi har, og som vi har muligheten til å dele. Enten det er penger, materielle ting, en tjeneste, litt av vår tid, eller så enkelt som et smil eller vennlig ord.

Å ha noe å gi, er en gave i seg selv.
Godt nytt år 2014.

Frokosthusa

Å tro at alle andre har det så bra er ikke noe nytt fenomen. Midt på nittitallet gikk jeg på folkehøgskole i Molde sammen med gode venner. En av jentene jeg ble kjent med der, heter Susanne. Vårt spesielle møtepunkt var at vi begge hadde hest valgfag, og vi hadde stalltjeneste sammen.

Det å være i stallen er jo utrolig koselig. Den varme lukta av hest, den trygge lyden av dyra som gomler høy og kraftfôr. Men det som var litegrann hardt for tenåringer på internat, var morgenstellet.

Morgenstellet innebar at vi måtte stå opp klokka kvart på hanegal og gå til stallen - en god kilometer oppoverbakke gjennom byggefeltene i Molde - og vi måtte stelle, fôre, lufte og møkke og så forsøke å komme oss ned igjen i tide til frokosten i skolens spisesal. Den frokosten rakk vi selvfølgelig ytterst sjelden, siden ingen av oss var så veldig enkle å få på beina om morgenen.

Det var tungt i snø og slaps og med skrikende mager å gå på islagte fortau oppover bakkene. Da drømte vi oss vekk ved å se inn i hagene foran eneboligene vi gikk forbi. Det lyste koselig fra kjøkkenvinduene, og vi laget oss en liten hobby av å fantasere om frokostene som ble servert bak de rutete kjøkkengardinene, inne i de trygge familielivene. Vi kalte det "Å se på frokosthusa".

Helt sikkert var det te, eller kaffe, eller enda bedre, kakao med krem. Noen steder duftet det ristet brød og omelett. Vi så for oss lun peisvarme og duk og servietter, og hyggelig prat rundt bordet. Slik hadde folk det helt sikkert, alle andre enn oss, som jo var pint til å traske der ute i kulda og til å komme for seint til frokosten i dag igjen.

Det er snart tjue år siden vi gikk på folkehøgskolen, men Frokosthusa er et artig minne for oss begge, og et uttrykk som har overlevd årenes gang. Fortsatt, spesielt når jeg er ute og kjører om kvelden eller tidlig om morgenen før det blir lyst, har jeg det med å kikke på husa som farer forbi, hvor det lyser i vinduene som bevis på at liv leves her. Forskjellige liv. Skolejenter på hybel, småbarnsfamilier, gamle ektepar, ungkarsbuler.

Kanskje har denne "hobbyen" fra folkehøyskolen vært med på å preget meg slik at jeg også legger vekt på det, å lage det koselig med lys og mat og fellesskap. Selv om det nok ikke var slik i Frokosthusa som vi fantaserte om! Ganske sikkert besto frokosten for mange, til og med i Molde, av en halv banan og litt kaffe fra i går oppvarmet i microen.

Av og til har jeg kanskje godt av å gå ut i snøen og kulda hjemme hos meg, og kikke inn gjennom mine egne vinduer, se duk og aviser, lys og rykende kaffekopp, innse at jeg er blant de heldige her i verden, jeg bor i et "Frokosthus"!

Bustebartepinn, Bustebartepinn

Det er januar og sola har snudd for et par uker siden. Men det er lite som minner om etterjulsvinteren i fjor, hvor jeg gikk daglige turer i strålende sol, på gnistrende skaresnø - og i 15 - 20 minusgrader. Det kan for så vidt ha sine fordeler. Merkes nok på både strømregninga og vedforbruket at det er en mild og våt vinter. Men huff så mørk denne tida blir uten snøen til å lysne den. Og like visst som man forbanner snøen når man måker i timesvis eller kjører seg fast med bilen, savner man den når den uteblir.

Åtteåringen i huset snakker enda om snømannen vi laget for tre år siden. Den var lang og tynn og fikk derfor navnet "Langemann". På hodet hadde han en snølykt til krone, hele kvelden måtte vi gå mange turer til kjøkkenvinduet for å se om det lyste i krona til langemann. Denne vinteren skulle vi lage en enda større flottere en, men så langt har vi ventet forgjeves på det hvite stoffet snømenn er laget av.

Kanskje må vi heller opp i skogen eller fjellet og lete etter en skikkelig yeti, en avskyelig snømann. Lett å si at yetien bare er et fabeldyr og et fantasifoster, men husk at til og med selveste Sir Edmund Hillary, som var den første til å bestige Mount Everest, hevder å ha sett en. Eller kan det ha vært hallusinasjoner? Han og hjelperen hans la ihvertfall igjen sjokolade på toppen som en offergave, så helt riktige kan de ikke ha vært. Man legger da ikke fra seg kvikklunsjen sin når man er på tur!

Vinterens første snømann hvert år i barndommen var alltid fulle av kvist og småstein. Vi skulle nemlig begynne å rulle snøen til baller med det samme den hadde lagt seg i tynne hvite dyner over bakken. Etter snømannbyggingen skulle det gås på ski - gjerne på plenen, rundt og rundt huset, og stor var foreldrenes fortvilelse når fjorårets påskeklister ble fullt av høstens døde gress.

Vinteren 96-97 gikk jeg på folkehøyskole i Molde, da hadde jeg hest valgfag. Da vi kjørte vogn eller slede om vinteren, pleide vi å synge den fine sangen om snømannen "Bustebartepinn". Rytmen passet akkurat til takten når nordlandshesten Silkesvarten skrittet gjennom snødekte gater og veier i Molde:

Kom skal du se på kjæresten min,
Bustebartepinn, Bustebartepinn
Jeg titter ut og han titter inn,
Bustebartepinn i snøen
Syns du`kke han er sveisen og pen,
Bustebartepinn, Bustebartepinn
I morra så ska jeg gifte meg me`n
Bustebartepinn i snøen
Uvisst å si hvor lenge jeg har`n
Bustebartepinn, Bustebartepinn
I morra så kommer sola og tar`n
Bustebartepinn i snøen.

Kanskje er det enda håp. Kanskje vinteren kommer sent men godt. I følge værmeldinga skal det være mildt og regn de neste dagene også, så vi får bare vente og se. En ting som er sikkert er at snøen stort sett er bedre når man drømmer om den, enn i virkeligheten!

Kremen på kaka

På Rindalshuset i november

I høst har jeg fått være med på det som virkelig er kremen på kaka som forfatter. Jeg har reist rundt på en rekke biblioteker hvor jeg har holdt foredrag eller blitt bokbadet. Det er en utrolig hyggelig opplevelse! Jeg begynner å bli trygg på dette nå, gruer meg ikke som før, da jeg aldri har opplevd annet enn at folk har vært imøtekommende, engasjerte og trivelige.

Likevel er det litt nervepirrende å ikke vite hva slags publikum man får. Kanskje kommer det fem, kanskje kommer det femti - det er ikke godt å si! Men jeg har nå erfart at det er fordeler med begge situasjonene. Klart det er inspirerende og gledelig å snakke for en fullsatt sal! Men når det er få, blir det ofte mer samtale og en bedre kontakt med hver enkelt, da tør folk å gi tilbakemelding og stille spørsmål.

Jeg har fått en del kommentarer på at det ser ut som om jeg lever svært så glamorøst for tida. Jo visst, de to timene man befinner seg på biblioteket om kvelden og kan oppleve den luksusen å prate bare om hva som interesserer en sjøl mens en blir oppvartet med kake og kaffe, er jo til å få blåst opp egoet av! Men det er jo en forsvinnende liten del av den totale pakka...

Jeg følte meg for eksempel ikke særlig glamorøs da jeg:
1; Kjørte feil på vei til Sandnes og fikk en 17 mil lang omvei
2; Sto i halvsøvne og venta på en buss en dag kl. 05.30
3; Prøvde å jobbe med manus på et overfylt tog hvor andre stadig kastet irriterte blikk på skrivesakene mine
eller
4; Da jeg gikk meg vill mellom togstasjonen og kjøpesenteret jeg skulle signere på (med sekk, veske og trillekoffert i snøføyka!

Men det veies opp mer enn godt nok av muligheten til å møte nye mennesker og diskutere bøker med dem, og ikke minst snakke om temaene som er viktig for meg, og som har gjort bøkene mine slik de er. Her kan du se rapporter fra Rindal og Råde som to eksempler.

Nå ønsker jeg dere alle en god førjulstid, og jeg har skiftet fokus. Nå er det neste manus som må få oppmerksomhet, for selv om krem og kake er godt, så er nå hverdagen mest sild og potet, og det er vel også sunnest slik? Nå skal jeg ikke ut på veien igjen før i mars, når jeg og krimforfatter Sonja Holterman skal reise rundt i Møre og Romsdal og Trøndelag, og snakke om fenomenet andreboksforfattere.

Men det skal vi ikke tenke på nå -
nå skal vi tenke på å ha en
RIKTIG GOD JUL! 

Å skrive, for skrivingens skyld?

Hvorfor skrive og hvordan skrive? Livet mitt har forandret seg så mye de fem siste årene at det stort sett bare er skrivingen som er igjen av "det gamle".  Når både livet selv og alt omkring skrivingen endrer seg, er det mulig å beholde den samme følelsen ved å sette seg med blokka eller tastaturet da?

Da jeg begynte på "Naken i hijab", bodde jeg i et lite hus alene, uten TV og hadde svært lite jobb (noe som også medførte at jeg var fattig og ikke hadde råd til å finne på stort "på fritida".

Her bodde jeg før

Skrivinga var det jeg hadde å fylle dagene med. For å si det som det er var jeg ganske ensom - og ganske folkesky for den del, det blir en slags høna og egget-sak det der. Så når jeg hadde stått opp om dagen, begynte jeg å skrive. Levde i historien og dukket stort sett bare opp fra den når jeg måtte sove eller spise. Manuset var mitt fristed.

Ikke hadde jeg noen garantier for at noen noengang ville lese boka, og ikke for at den noen gang ville bli utgitt heller. Jeg hadde kontakt med en del forfattere og skribenter på nettet og visste at det var vanskelig å nå igjennom hos et forlag. Det mest motiverende var å kunne bevise for meg selv at jeg greide å skrive ferdig historien. I dag har skrivingen blitt noe jeg må prøve å rydde plass til mellom alt annet. Jeg jobber med min tredje bok, paralellt med lanseringen av "Porselenspiken", jobb på Blaafarveværket, trening, samboer og bonusbarnet. Boka er virkelig ikke noe jeg trenger for å få tida til å gå. Men jeg kan love deg at jeg aldri har vurdert å slutte!

Noen leser "Naken" denne sommeren også ;)

Nå trenger jeg skrivingen på en ny måte. Jeg trenger det for å få ro og alenetid. Disse stundene hvor setninger og avsnitt blir til kapitler, scener fra et annet liv et annet sted, det holder fortsatt livet mitt på plass. Eller er det meg som holdes på plass? Selv om jeg selvsagt håper at disse historiene skal berøre og underholde andre en gang, kommer jeg ikke bort fra det: Det er for min egen skyld jeg må skrive.