Hjemme best

Hva er egentlig forskjellen på et ”hjem” og bare et ”hus”?

Tar høyde for at jeg kan ta feil, men antar at dette er det nærmeste jeg kommer ”hjemme hos- reportasje” med det aller første. Boligen min er nemlig langt nærmere kategorien ”kreativt kaos” enn ”moderne og minimalistisk”, muligens shabby, men veldig lite ”chic”.

Nylig har jeg vært hjemme hos Mamma ei helg, og påfølgende helg hjemme hos Svigers, men tror både kavaleren og jeg syns det var godt å komme hjem til oss sjøl etterpå. Gjøra og Sunndalen vil nok alltid være ”hjemme” for meg, men nå er det altså ikke der jeg har min egen kaffetrakter og vedkasse for tiden.

Jeg har alltid hatt det for vane at når jeg er ute på biltur kikker jeg på alle husene jeg kjører forbi. Ja, det begynte faktisk FØR jeg hadde bil, når jeg og min venninne Susanne gikk fra forlkehøgskolen til stallen hver morgen når vi hadde stalltjeneste. Vi gikk igjennom boligområdene på Bjørset i Molde og kikket på ”Frokosthusan”, husene hvor det lyste lunt og hjemmekoselig fra kjøkkenvinduene på morgenen. Vi var sultne og trøtte og drømte mye om boller og kakao den tida.

Senere har jeg altså fortsatt å se på hus, og sannelig har jeg smittet kavaleren også, det er blitt en hel liten hobby å peke ut hus med sjel når vi kjører land og strand rundt. Favoritten er toetasjes hvitmalte trehus med ”frokostveranda” som jeg kaller det, jeg innbiller meg at om jeg hadde bodd slik skulle jeg drukket ferskpresset appelsinjuice i soloppgangen hver morgen.

Jeg har hatt ”hjem” mange steder i mitt liv og flyttet ofte. Jeg samler liksom noen få, viktige ting rundt meg, og da kan jeg føle meg hjemme nesten hvor som helst. Jeg mener selv jeg ikke er veldig materialistisk, men jeg har hatt gjenstander jeg har grått over å ødelegge, som en håndmalt fugl som katten rev ned (den var vel litt for livaktig) eller serveringsfatet fra Farmor, men så har jeg jo lyst til å bruke tingene også, ikke gjemme dem bort i et skap.

En annen ting som gir meg en veldig hjemlig følelse er lukten av hjemmelaget bakst og mat. Kavaleren og jeg lager oss ordentlig middag fra grunnen av så å si hver dag, jeg sier det ikke for å skryte, det har blitt en trivelig rutine og en god ting som vel er verdt den tiden det tar hver dag. På vårt lille kjøkken er det ofte en utfordring, vi har alt for mye utstyr i forhold til plassen, så det er et puslespill hvor vi flytter maskiner og kopper og kar rundt og rundt, føler jeg.

Det aller viktigste som skiller et hus fra et hjem for meg tror jeg er (minst) en malende katt i en stol. Jeg er vokst opp med katter og er kattemenneske på min hals. Samboeren nevner stadig ønske om hund, men jeg lover deg: Det blir ikke før vi har flyttet nok en gang, her har vi ikke mer plass enn vi trenger, og jeg tenker med skrekk på hvordan potteblomster og lysestaker ville ligge strødd her etter sånne hundeslagsmål.

Potteblomster er jo et annet kapittel, etter å ha jobbet to år på Blaafarveværket hvor man selger samlepelargonier, har jeg opparbeidet meg grønne fingre. Å pusle med blomstene er nesten meditasjon. Og jeg har mange fler enn jeg egentlig har plass til… Med alle våre dyr, barn på deltid, katter og utallige blomster er ryddingen en oppgave en aldri kommer i mål med har jeg funnet ut. Men er det egentlig så farlig? Tross alt; et hjem er et hus hvor livet leves.

Ta vare på søndagene!

Denne lille bolla er meg med en av mine store fettere :)

I dag sov jeg utpå. Lenge siden sist jeg har våkna og at klokka har vært så mye. Men da trengte jeg det sikkert. "Skal vi koke havregrøt", spurte jeg min kjære. "Eller, det er jo søndag. Kanskje vi skal lage ordentlig søndagsfrokost i stedet. Som sagt så gjort. Her ble kokt egg og tevann, baguetter ble stekt og jeg laget et ordentlig påleggsfat selv om det bare er oss to i dag. Så begynte jeg å tenke på barndommens søndager, og minnet som står først i køen handler om mine besteforeldre.

Hjemme hos Mormor og Bestefar var søndagene noe spesielt. Sannsynligvis hadde det sammenheng med at de var kristelige mennesker, Bestefar var kirketjener og predikant (i tillegg til psykiatrisk sykepleier), Mormor var hjemmeværende med 6 barn, og etter hvert selvfølgelig en hel hurv med barnebarn. Ganske ofte reiste vi utover til mine besteforeldre på helgetur. Huset var i minnet mitt alltid fullt av søskenbarn, tanter, onkler og også gammeltanter og gammelonkler. Spesielt husker jeg gammeltante Ingeborg, som hadde hårnett. Det syntes jeg var rart.

Med så mange i husholdningen var det selvfølgelig spesielle rutiner når det gjaldt å forberede middag. Potetskrelling foregikk midt på kjøkkenet. Der satt vi to stykker med potetbøtta mellom oss. Middagen besto ofte av svinesteik med svor. Og Mormor hadde ihvertfall de siste årene kirsebærkompott med fløte til dessert, spesielt når jeg skulle komme, for hun visste hvor godt jeg likte akkurat det.

Vi satt tett i tett rundt spisebordet, og noen ganger måtte noen sitte på kjøkkenet eller rundt salongbordet også. For meg var det fryktelig viktig at jeg måtte få sitte ved siden av kusina mi som er to år eldre. Hun var min store helt, selvfølgelig. Vi ungene strevde med å holde oss alvorlig når Bestefar stemte i med bordverset, Gledens Herre. Han hadde nemlig en dyp og flott stemme med vibrato i, og noen prøvde kanskje å ta etter ham, og fikk et velrettet spark på skinnleggen som straff.

Jeg var midt i tenåra da besteforeldrene mine ble borte, og selv om jeg har god kontakt med mange i familien min enda, må jeg innrømme at det aldri ble helt det samme. Vi som var en stor og sammensveiset gjeng er spredt for alle vinder, og det er slett ikke hvert år at det byr seg en anledning hvor de fleste av oss møtes. Det sikreste stikket er at en av mine yngste kusiner har bursdag 6. juledag, da kan det være mulig å treffe mange. Men det er milevidt ifra de regelmessige helgene vi hadde rundt bordet hos Mormor. Ett av mine kjæreste minner er hvordan man kunne høre de voksne prate nede, etter å ha blitt putta trygt i seng oppe på loftet.

Etter at jeg har "blitt stor" har ikke søndagene vært så spesielle. Kanskje fordi jeg har jobbet i et yrke hvor søndag er den travleste dagen, og man ikke kan regne med å ha fri. Men i dag fikk jeg en påminnelse. Det er nok viktig, selv om man kanskje ikke er av det religiøse slaget heller, å ha et pustehull i uka dedikert til å være sammen med familien og kose seg litt ekstra. Kanskje ta en telefon til dem man ikke får sett så ofte, og stelle litt ekstra med dem man deler hus med.

Det er en arv jeg gjerne vil føre videre fra mine kjære besteforeldre.

Om å gjøre narr av seg selv...

Mens vi nå er inne på dette med vekt, selvbilde og overvekt. Jeg ble spurt om jeg syntes dette var problemer som det var vanskelig å snakke med venner om?

Nei, jeg synes ikke det. For angående anstrengt kroppsbilde - så er det noe jeg har funnet ut at så og si alle kan kjenne seg igjen i. Jeg prøver å tenke etter, men jeg vet ikke av noen i min venneflokk som ikke på ett eller annet tidspunkt har følt på at det er noe feil med kroppen eller vekten deres. Alle, uansett om de veier 60 kilo eller mer enn dobbelt så mye, nikker gjenkjennende når jeg forteller hvordan jeg føler det.

I tillegg har jeg et "hemmelig våpen" jeg har brukt mye. Jeg har gjort narr av meg selv, det vil si, ufarliggjort temaet med humor. Jeg refererer til meg selv som "tjukkas", kalte møtene med andre vektopererte for "Tjukkasklubben", og kunne finne på å kalle det "Spekkhoggersafari" når jeg skulle i svømmehallen. Slik kommer jeg andre i forkjøpet, får dem til å le med meg i stedet for av meg.

Men er det egentlig nødvendig? Hvorfor må jeg hele tiden markere at "Jada, jeg vet at jeg er feit" hver gang jeg skal nevne vekt, mat og trening for noen? Hvorfor skal jeg ikke kunne senke skuldrene og forvente å bli tatt på alvor, som andre folk?

Derfor er det herved slutt på det nå. Jeg skal slutte å gjøre narr av vekten min og meg selv. Det er nok forsvarsmekanismer. Om jeg synes det er litt skummelt? Ja det er det, jeg må bli mer sårbar, mer ærlig. Men hva skal man med et kjekt smil som bare er der for å skjule en tåre?

Hva synes dere andre om dette? Noen med lignende erfaringer der ute, eller prater jeg bare tull nå? Noen som forresten fikk lyst til å smake min luksuriøse kyllingsalat? Mmmmm - bare vær misunnelige! Det har dere all grunn til! ;)

Nyttårs-klisjeen!

Ovnsbakt kveite med chili og lime. Stappe, litt bacon og salat

Etter å ha gått ned ganske betydelig mange kilo i løpet av 2010, var det fryktelig uvant og ubehagelig å gå på vekta etter jul og se at det var TO kilo PÅ i løpet av vel ei uke. O salige juleøl, her må noe gjøres! Siden også min kjære sambo uttrykte fortvilelse over bilder han så av seg selv i jula ble det enkelt å ta avgjørelsen: Her skal det bli et nytt kostholdsregime!! Allerede nå, 10 dager ut i det nye livet, er julekiloene mine borte igjen, så da er det ingen grunn til å stoppe. Målet er å nå matchvekt til neste vår - og å kunne kjøpe bunad eller festdrakt til 17. mai 2012. Det er det langsiktige, det kortsiktige er 15 kilo til sommerferien begynner, la oss si 20. juni. Det bør da gå?!
Enkelte dager har vi hatt luksusen med tre varme måltider her: Omelett, havregrøt og middag. Middagen består så og si hver dag av rent hvitt kjøtt eller fisk, og jeg takker himmelen for kokkeutdannelsen og at jeg vet og variere! Gemalen spiser og krymper for hver dag. Hvorfor skal det være så lett for menn??

Vår daglige frokostbord - havregrøt med linfrø!

Det fine er at det ikke akkurat oppleves som et offer. Friske salater, ovnsbakte eller dampede grønnsaker, smørbrød med cottage cheese, kalkunskinke, og lassevis med grønt på, det smaker deilig alt sammen. All denne matpraten gjør meg sulten --- snart må jeg stikke på kjøkkenet og lage mat til min kjære. Salat med kylling og feta i dag, jeg VET han vil like det når han først smaker!! ;) Så gjenstår det å se om jeg kan få lurt ham med meg i svømmehallen når maten er fortært.

 

GODT NYTTÅR, hilser Selma!

Javisst er det typisk, ALLE skal legge om kost og treningsvaner ved inngangen av et nytt år. Vel, ikke alle. Ikke Selma- pusen. Hun ser ut til å ha forsetter om å ta livet like mye med ro som i fjor, hun ser iallefall ut som selve inkarnasjonen av sjelefred der hun ligger. Snakk om å leve i nuet! Men så er det heller ikke Selma som skal ha bikini på seg når sommeren kommer.

Godt nytt år folkens. Nyt det!

Det beste og verste ved jobben

O'boy. Hvor skal jeg begynne.

Jeg er utdannet kokk og har stått ved en komfyr og bak en disk i mange år nå. For ett og et halvt år gikk jeg skikkelig i dørken - jeg hadde kyssesyken og gikk på jobb så lenge det overhodet gikk, før jeg fikk svimt meg til legen og fikk diagnosen. Skikkelig dårlig ble jeg.

Etter dette har jeg hatt en relativt lavere tålegrense for stress og mas, jeg har tatt andre typer jobber - resepsjon, billettsalg, guiding med mer, men har hatt en hardnakket kjøkkenvegring. Nå på tampen av sommersesongen ble jeg likevel bedt om å ta ti dager på et spisested hvor jeg kunne forvente rolige dager og en enkel meny, og jeg sa ja.

På en måte var det litt som sirkushesten og sagflisa. Det var godt å være tilbake på kjøkkenet og kjenne at jobben var en lek. Likevel er konklusjonen etter i dag, den tiende dagen, at jeg håper jeg ikke må ta en slik jobb igjen.

Det beste og verste med jobben bak disken... Det beste er de flotte menneskene du møter, de som er høflige og hyggelige, og som er forventningsfulle og positive. Rart med det - de får også en fin opplevelse, gir oss smil og takk, og det er en glede å ønske dem hjertelig velkommen tilbake. De gjør det verdt det - de får deg til å yte ekstra service, pynte ekstra fint, gjøre ditt aller beste på alle måter.

Men det verste med jobben er OGSÅ kundene. De som er grinete og negative, spydige og sarkastiske når de kommer, ikke har noen forståelse (dersom det for eksempel er ventetid når 15 mennesker har bestilt før deg), hånler av prisen, kikker på deg som om du er en sur oppvaskklut, de som har krangla med svigermor på morran og er på jakt etter noen å ta det ut på. De som rynker på nesa UANSETT hvor delikat du har dandert maten.

Og det er mulig det er fordi jeg har vært såpass syk og har en lavere toleransegrense, men jeg orker det ikke--- når jeg har stått på og forberedt mat og lagt på duker, tent i peisen og tent stearinlys, for at du skal ha en flott opplevelse når du kommer inn til meg --- Da orker jeg ikke at du kommer inn og kjefter på meg eller hånflirer. Jeg orker heller ikke at du behandler meg som tjenestepiken din. Jeg er en fagarbeider med yrkesstolthet. Jeg orker ikke debattere om jeg har laget varm sjokolade med krem som ikke var like god som forrige helg (selv om det var jeg som laget den da også, på nøyaktig samme måte)...

Kavaleren min sier at takler jeg ikke sånt, da får jeg finne meg en annen jobb.

Jeg sier ja vel. Da får jeg vel det da.