Nyttårs-klisjeen!

Ovnsbakt kveite med chili og lime. Stappe, litt bacon og salat

Etter å ha gått ned ganske betydelig mange kilo i løpet av 2010, var det fryktelig uvant og ubehagelig å gå på vekta etter jul og se at det var TO kilo PÅ i løpet av vel ei uke. O salige juleøl, her må noe gjøres! Siden også min kjære sambo uttrykte fortvilelse over bilder han så av seg selv i jula ble det enkelt å ta avgjørelsen: Her skal det bli et nytt kostholdsregime!! Allerede nå, 10 dager ut i det nye livet, er julekiloene mine borte igjen, så da er det ingen grunn til å stoppe. Målet er å nå matchvekt til neste vår - og å kunne kjøpe bunad eller festdrakt til 17. mai 2012. Det er det langsiktige, det kortsiktige er 15 kilo til sommerferien begynner, la oss si 20. juni. Det bør da gå?!
Enkelte dager har vi hatt luksusen med tre varme måltider her: Omelett, havregrøt og middag. Middagen består så og si hver dag av rent hvitt kjøtt eller fisk, og jeg takker himmelen for kokkeutdannelsen og at jeg vet og variere! Gemalen spiser og krymper for hver dag. Hvorfor skal det være så lett for menn??

Vår daglige frokostbord - havregrøt med linfrø!

Det fine er at det ikke akkurat oppleves som et offer. Friske salater, ovnsbakte eller dampede grønnsaker, smørbrød med cottage cheese, kalkunskinke, og lassevis med grønt på, det smaker deilig alt sammen. All denne matpraten gjør meg sulten --- snart må jeg stikke på kjøkkenet og lage mat til min kjære. Salat med kylling og feta i dag, jeg VET han vil like det når han først smaker!! ;) Så gjenstår det å se om jeg kan få lurt ham med meg i svømmehallen når maten er fortært.

 

GODT NYTTÅR, hilser Selma!

Javisst er det typisk, ALLE skal legge om kost og treningsvaner ved inngangen av et nytt år. Vel, ikke alle. Ikke Selma- pusen. Hun ser ut til å ha forsetter om å ta livet like mye med ro som i fjor, hun ser iallefall ut som selve inkarnasjonen av sjelefred der hun ligger. Snakk om å leve i nuet! Men så er det heller ikke Selma som skal ha bikini på seg når sommeren kommer.

Godt nytt år folkens. Nyt det!

Det beste og verste ved jobben

O'boy. Hvor skal jeg begynne.

Jeg er utdannet kokk og har stått ved en komfyr og bak en disk i mange år nå. For ett og et halvt år gikk jeg skikkelig i dørken - jeg hadde kyssesyken og gikk på jobb så lenge det overhodet gikk, før jeg fikk svimt meg til legen og fikk diagnosen. Skikkelig dårlig ble jeg.

Etter dette har jeg hatt en relativt lavere tålegrense for stress og mas, jeg har tatt andre typer jobber - resepsjon, billettsalg, guiding med mer, men har hatt en hardnakket kjøkkenvegring. Nå på tampen av sommersesongen ble jeg likevel bedt om å ta ti dager på et spisested hvor jeg kunne forvente rolige dager og en enkel meny, og jeg sa ja.

På en måte var det litt som sirkushesten og sagflisa. Det var godt å være tilbake på kjøkkenet og kjenne at jobben var en lek. Likevel er konklusjonen etter i dag, den tiende dagen, at jeg håper jeg ikke må ta en slik jobb igjen.

Det beste og verste med jobben bak disken... Det beste er de flotte menneskene du møter, de som er høflige og hyggelige, og som er forventningsfulle og positive. Rart med det - de får også en fin opplevelse, gir oss smil og takk, og det er en glede å ønske dem hjertelig velkommen tilbake. De gjør det verdt det - de får deg til å yte ekstra service, pynte ekstra fint, gjøre ditt aller beste på alle måter.

Men det verste med jobben er OGSÅ kundene. De som er grinete og negative, spydige og sarkastiske når de kommer, ikke har noen forståelse (dersom det for eksempel er ventetid når 15 mennesker har bestilt før deg), hånler av prisen, kikker på deg som om du er en sur oppvaskklut, de som har krangla med svigermor på morran og er på jakt etter noen å ta det ut på. De som rynker på nesa UANSETT hvor delikat du har dandert maten.

Og det er mulig det er fordi jeg har vært såpass syk og har en lavere toleransegrense, men jeg orker det ikke--- når jeg har stått på og forberedt mat og lagt på duker, tent i peisen og tent stearinlys, for at du skal ha en flott opplevelse når du kommer inn til meg --- Da orker jeg ikke at du kommer inn og kjefter på meg eller hånflirer. Jeg orker heller ikke at du behandler meg som tjenestepiken din. Jeg er en fagarbeider med yrkesstolthet. Jeg orker ikke debattere om jeg har laget varm sjokolade med krem som ikke var like god som forrige helg (selv om det var jeg som laget den da også, på nøyaktig samme måte)...

Kavaleren min sier at takler jeg ikke sånt, da får jeg finne meg en annen jobb.

Jeg sier ja vel. Da får jeg vel det da.