Skyggen inni meg

Jeg vet ikke når det begynte, sannsynligvis har det alltid vært en skygge til stede der, lurende i et hjørne. Men jeg vet med sikkerhet at han tok overhånd da jeg som nittenåring flytta til Levanger for å studere, han fikk vel gode levevilkår der, antar jeg. Fortsatt husker jeg lite av de tre årene. Antagelig vil han aldri forsvinne fullt og helt, men nå er han så ubetydelig at jeg kan snakke om ham og sette lys på ham. Han har aldri fortalt meg hva han heter, men jeg antar at han heter Angst.

Det er verre på vinteren enn på sommeren, han får liksom større plass når sola forsvinner. Jeg tror at i de tidligere åra skjønte jeg ikke helt hva som skjedde, det var bare slik at jeg gradvis mistet meningen av syne utover høstparten, på etterjulsvinteren letnet det igjen. Da det gjentok seg høst etter høst var det flere i slekta som ga meg en liten dytt og fortalte at slik hadde de det også, en liten vinterdepresjon i mørketida. Det er så vanlig så! Det hjalp veldig, at disse normale og vellykkede folkene også kunne ha det sånn.

For min del tror jeg dette fikk spesielt god grobunn fordi jeg var så på feil spor på livsveien, gikk år etter år på lærerhøyskolen uten å ønske å bli lærer. Verre og verre ble det, heldigvis bare ubehagelige minner i dag. Jeg kan huske at jeg i perioder bare kunne handle på butikken rett før stengetid fordi jeg var så redd for å møte noen, for å bli stilt til veggs, spurt ut, selvfølgelig ingen logikk i dette, da jeg ikke kan huske å ha kjent noen der som ikke var velmenende og hyggelige. Men om noen skulle finne på å spørre om hvorfor de ikke hadde sett meg på så lenge ville jeg ikke ha noe fullgodt svar, og angsten har nesten alltid med seg en skyldfølelse, jeg burde ha tatt meg sammen, om du skjønner…

Det er kanskje nesten det verste aspektet. At man har slikt behov for støtte og selskap fra andre, men ikke klarer å ta imot. Folk blir selvfølgelig lei: ”Ingen vits i å spørre om HUN vil komme på festen, hun sier jo alltid nei”. Og man er jo selv klar over at det fungerer slik, men når vennene ikke VET, kan de ikke lastes. Dessuten var vel det nesten den aller mest skremmende tanken: At noen skulle banke på og be om å få komme inn, lure på hvordan jeg EGENTLIG hadde det. Skrekk! Sannsynligvis hadde jeg ikke åpnet uansett. I tillegg kommer skrekkelige tanker som: ”Tenk hvis jeg faller i dusjen og slår hodet… Hvor lenge ligger jeg før noen finner meg?”

Det har vært komiske situasjoner også: Da jeg et par år senere bodde i Molde, gikk jeg ut med en fyr som hadde det omtrent på samme måte. For det meste møttes vi hjemme hos ham og koste oss med film og hverandres selskap, men av og til var vi ute og møtte verden. Jeg kan huske vi skulle på fotballkamp på ”Røkkeløkka” som da var ganske ny… Begge var nærmest skrekkslagne i folkemengden, nokså håpløst når begge nærmest prøvde å gjemme seg bak den andre.

I dag har jeg det veldig bra, det har vært en langsom snuoperasjon som begynte med å innse at det ikke var nødt til å være slik. Mening, mestring og mindfulness har vært viktig, og ikke minst støtte fra min fantastiske samboer - å bo sammen med noen er forresten den beste medisin- jeg har aldri muligheten til å krype helt inn i tulletankene og bli asosial. Det kan gå flere måneder uten at jeg tenker på hvordan jeg hadde det før.

Nå når det er høytid, man treffer familie og venner og koser seg sammen om kveldene, er jeg spesielt takknemlig for å ha kommet meg videre. Men jeg tenker på alle som befinner seg rundt omkring i sine hemmelige huler, som føler seg ensomme og verdiløse uten å klare å gjøre noe med det. Ikke lett å komme seg til legen for eksempel, dersom tanken på et venterom fullstendig overmanner deg. Kjenner du noen du tror kan ha problemer? Ta kontakt. Tar de ikke telefonen, send en snill sms, det er tryggere. Og kjenner du deg igjen i dette innlegget, husk at du aldri egentlig er så ensom og liten som skyggen din forteller deg.

"Frø i sanden" 3: Et helt nytt nivå av ensomhet

"Frø i sanden" er en serie med memoarer fra Egypt.

Jeg trodde denne reisen i 2005 var noe jeg skulle gjøre sammen med andre, sammen med "gjengen" på en måte. Men det kom situasjoner jeg skulle bli glad for at jeg ikke kjente til på forhånd. Hadde jeg hatt mistanke, hadde jeg garantert aldri dratt. Etter bare en drøy uke i landet ble jeg etterlatt helt alene i Luxor. Ja, for det var vel ikke noe problem for meg det, spurte de? Jeg var jo voksen og selvstendig, ikke sant? Noen skulle til Kairo for å gifte seg... Andre skulle til Sharm-el-Sheik for å dra på dykkekurs, og jeg hadde i grunnen ikke råd til verken det ene eller det andre, jeg hadde jo trodd vi skulle holde til på ørkentomta sammen. Og så måtte jeg plutselig være helt alene i en lånt leilighet i Luxor? I utgangspunktet skulle de andre være borte i ei uke, men det ble faktisk nærmere tre.

Det skulle bli de lengste tre ukene i mitt liv.

Jeg følte meg dumpet. Følte at ingen gadd bry seg. Reisekameraten min som hadde hevdet å reise med omtrent like mye penger som meg, innrømte at han hadde en sparekonto med seksti tusen på. Så her satt jeg da, i en leilighet som minnet om en skoeske, ingen vindu bortsett fra ett lite et på soverommet, ingen TV-kanaler bortsett fra en Egyptisk lokal-TV, ringe noen kunne jeg ikke, hundrelappene ville fly om jeg ringte Norge. De fleste dagene var jeg ute bare en gang om dagen, da spiste jeg på et hotell like ved. Måltider jeg delte med en lurvete katt med ett øye, min beste venn disse dagene. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, selvfølgelig, jeg gikk ned sju kilo på disse ukene...

Jeg ble vel kjent med noen på den tiden, var et par turer i Karnak Tempel med en nederlandsk dame som fortalte meg alt om den gale eksen sin allerede den første gangen vi møttes, og ble også med henne hjem på middag til en viss arkeolog Mansour. Hører med til historien at han var meget kjent og innflytelsesrik, og at de andre nordmennene holdt på å falle av stolen da de hørte at jeg hadde vært hjemme hos ham i Television Street. Men stort sett holdt jeg meg altså alene, og senere skulle jeg få høre av egypterne jeg ble kjent med at jeg ble sett på som meget "stuck up"...

Jeg liker å tro at alt har en mening, også dette var en leksjon i livet. I denne perioden, og kanskje i hele 2005, føler jeg at jeg mest av alt ble herdet som menneske. Det er fint å være følsom og snill, men av og til trengs det også at man utvikler litt hardere kanter.

Angående årets høstdepresjon

Jeg er et tradisjonsmenneske. Jeg liker å male på egg i påska, jeg pleier å ha rakefisk på lillejulaften, og jeg pleier å være deprimert på høsten.
Like tradisjonsrikt er mitt årlige innlegg om høstdepresjon, noe jeg selvfølgelig aktet å videreføre her på Hjernegruva.

Hvert år pleier jeg å kjenne det sånn midt i oktober. Det går en stund før jeg skjønner hva som er galt. MENINGA forsvinner, jeg er trøtt, slapp, trist... Har bare lyst til å sove og sant og si er det ikke så nøye om jeg våkner igjen eller ikke heller. Det er som om det er noe seigt og svart som drypper inne i hodet mitt, noe som fyller meg opp, presser MEG ut av kroppen min...

Jeg var forberedt på at det ville skje i år også. Men den uteblir så langt! Og vi nærmer oss november, den skulle forlengst vært på plass!

Det kan være mange årsaker til at jeg slipper unna. Situasjonen min er mye forandret fra i fjor og de foregående år. For det første har jeg flyttet. Samme hvor glad jeg er i min barndoms dal med den dramatiske naturen, er det ikke til å stikke under en stol at det er mer sol, mer lys og mer himmel i Modum. "Der hjemme" ernok solen snart borte, og forblir borte til uti februar. I tillegg førte flyttingen til et samboerskap... Og da kan jeg ikke gå i ensomhetsfella igjen. Den fungerer slik: Følelsen av ubehag og meningsløshet gjør at jeg isolerer meg og ikke vil treffe folk, noe som selvfølgelig gjør meg MER deppa...!

Å være et godt hakk nærmere forfatterdebut trekker heller ikke ned, og heller ikke vekttapet på over 25 kg siden i fjor på denne tida. Jeg har mye å gjøre og fylle tida med, nyttige, fine ting. All type aktivitet hjelper, om det er spasertur eller oppvask - det holder meg unna de mørke, seige tankene... De jeg ikke har tid til!

Her er mine råd mot høstdepresjon oppsummert:

- Nyt skiftningen! Flotte høstfarger, rim, og senere is og snø. Månelys på frostrøyk, lav høstsol over stubbmark, fyr i ovnen og vintergardiner. Gå på fotosafari! Plant røsslyng i verandakassa.

- Feir høsten! Høsttakkefest, Oktoberfest, Fårikållag, Halloween, Rakfisklag, ... Og så kommer advent. Jeg har ei venninne som pleide å feire søndagene i advent ordentlig på alvor. Venner fikk komme på pepperkaker, gløgg og tenning av lys. OG lesing av adventsvers med litt fnising. Så hyggelig! (Siri, du er en inspirasjon)... Høsten hvor man trekker innendørs er en perfekt anledning til å være sosial.

- Vær aktiv! Lag/skriv julekort, planlegg julegaver, begynn på julevasken, ha sex, begynn å trimme!!! Engasjer deg i noe, bli støttekontakt... Å hjelpe andre er ofte en perfekt hjelp også for deg selv.

Om ingen ting av dette hjelper, så prøv å tenke på at det er bare to måneder til sola snur. Og det GÅR over, denne gangen også. Men her i huset ser den ut til å være avlyst, og jeg skal gjøre mitt for å la det bli en ny tradisjon.