Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

søndag 23. januar 2011

Om å gjøre narr av seg selv...

Mens vi nå er inne på dette med vekt, selvbilde og overvekt. Jeg ble spurt om jeg syntes dette var problemer som det var vanskelig å snakke med venner om?

Nei, jeg synes ikke det. For angående anstrengt kroppsbilde - så er det noe jeg har funnet ut at så og si alle kan kjenne seg igjen i. Jeg prøver å tenke etter, men jeg vet ikke av noen i min venneflokk som ikke på ett eller annet tidspunkt har følt på at det er noe feil med kroppen eller vekten deres. Alle, uansett om de veier 60 kilo eller mer enn dobbelt så mye, nikker gjenkjennende når jeg forteller hvordan jeg føler det.

I tillegg har jeg et "hemmelig våpen" jeg har brukt mye. Jeg har gjort narr av meg selv, det vil si, ufarliggjort temaet med humor. Jeg refererer til meg selv som "tjukkas", kalte møtene med andre vektopererte for "Tjukkasklubben", og kunne finne på å kalle det "Spekkhoggersafari" når jeg skulle i svømmehallen. Slik kommer jeg andre i forkjøpet, får dem til å le med meg i stedet for av meg.

Men er det egentlig nødvendig? Hvorfor må jeg hele tiden markere at "Jada, jeg vet at jeg er feit" hver gang jeg skal nevne vekt, mat og trening for noen? Hvorfor skal jeg ikke kunne senke skuldrene og forvente å bli tatt på alvor, som andre folk?

Derfor er det herved slutt på det nå. Jeg skal slutte å gjøre narr av vekten min og meg selv. Det er nok forsvarsmekanismer. Om jeg synes det er litt skummelt? Ja det er det, jeg må bli mer sårbar, mer ærlig. Men hva skal man med et kjekt smil som bare er der for å skjule en tåre?

Hva synes dere andre om dette? Noen med lignende erfaringer der ute, eller prater jeg bare tull nå? Noen som forresten fikk lyst til å smake min luksuriøse kyllingsalat? Mmmmm - bare vær misunnelige! Det har dere all grunn til! ;)

10 kommentarer:

  1. Jeg synes vel folk uansett skulle holde seg for god for å kommentere andre kroppers beskaffenhet, sånn generelt. Jeg har alltid vært tynn, for tynn, i noens øyne. Jeg kunne få spørsmål om hva jeg gjorde med bulimien. Jeg, som var frisk som en fisk og kunne spise hva som helst, når som helst, uten at det syntes på meg.

    Du har den kroppen du har, og det å skulle komme andre i forkjøpet med å disse deg selv må du bare slutte med. SLik du nå har bestemt. Det er en dårlig strategi i lengden, og kan ende med at du uansett sitter igjen med en svarteper det blir umulig å kvitte seg med. Du har ingenting å forsvare når det gjelder mennesker rundt deg. Om du har det ift deg selv, er det kun du som vet.

    Så: Stå i din egen kropp og vær glad i deg selv. Det hjelper mot alt!

    SvarSlett
  2. Du har helt rett. Jeg ble litt paff over meg selv da jeg oppdaget hva denne "humoren" egentlig var designet til å gjøre. Den er en forsvarsmekanisme, nettopp slik som overvekten er.

    SvarSlett
  3. Nå tror jeg at vi kvinner har lav selvbilde når det kommer til kroppen og vekt. Jeg har spiseproblem som nesten bunnet i anorexia, og det tok meg mange år og erkjenne at man straffet seg selv ved ikke å spise. Jeg fikk mange spørsmål om jeg var alvorlig syk, og fått høre rykter om at jeg lå for døden. Da var jeg sykelig tynn.

    Når man får for lite mat stagnerer vekta og man går opp. Jeg ble rundere og rundere. Men det var jo bare kledelig, men vekta eksploderte når jeg passerte 50 og jeg raste opp.. For 1 år siden meldte jeg meg inn i vektklubb, og nå først kan jeg spise og spise riktig. Jeg trives med og ha funnet meg selv, holde meg i form, og vekta er det siste jeg bryr meg med nå..

    Viktig at vi står i vår egen kropp og bli mer glad i oss selv. Kos deg med salaten, det er deg vel unt!

    SvarSlett
  4. Takk skal du ha, Lavina! Ja man kan straffe seg selv ved å ikke spise, men man straffer også kroppen ved å stappe i seg for mange kalorier og fra feil næringsgrupper. Har blitt fortalt at jeg må da hate kroppen min som gjør et slikt inngrep som gastric bypass var. At jeg "ødelegger skaperverket" for å si det på en litt banal måte. Men jeg ser på det som at jeg ga kroppen min en sjanse. Den reelle mishandlingen av kroppen fra mkin side var at jeg stuffet den med mengder energi som den ikke hadde mulighet til å bruke opp. Den dro rundt på et helt spiskammers rundt mage, rumpe og lår.
    De sier jeg må ta vare på meg selv, kose meg og nyte livet. Men nå tar jeg vare på meg selv og kroppen min ved å holde den i aktivitet og gi den mat den føler seg bra av.
    KOS kan like gjerne være den deilige følelsen av å gli gjennom svømmebassenget, som solo, fruktnøtt og leiefilm! Jeg MÅ ikke stappe meg med slikt for å føle velvære.

    Litt frustrert som du skjønner! Tror det må bli et eget innlegg av dette ;)

    SvarSlett
  5. Hei, jeg er inne på bruken av mat som belønning og mat i siste innlegget på privaten Nad. Jeg har også liggende et klar som handler om ærligheten i følelser.
    Så ja, jeg har tenkt mye på emnet, og skrevet også. Du får bare følge med.

    For all endring skjer først i hodet, siden i praktisk handling.

    Mat feks, hva spiser vi? Det som er godt eller det som er sundt? Kanskje vi skal begynne å definere det som er sundt for godt og best?

    SvarSlett
  6. Sirenia: Angående godt / sunt... Hva med det dilemmaet som mange barn opplever/blir utsatt for : Godter! Det er noe usunt fy-fy som gjør at man blir tykk og får råtne tenner. Likevel brukes det som BELØNNING! Det er noe negativt som oppleves positivt. Er det rart ungene får vanskelig forhold til mat :)

    SvarSlett
  7. Nei, det er jo ikke det aller minste rart.
    Det er lettvint vet du, sikkert derfor.

    Mht selvfølelse og følelser, tror jeg at våre strategier ofte er uhensiktmessige, enten vi leker løvinne eller klovn. På sikt øker det jo skammen fordi vi ikke tør vise vår usikkerhet og sårbarhet. Å kle seg naken er et stort risikoprosjekt.

    Nå skal jeg undersøke pilateshuset her nede. "Smakte" såvidt på det da jeg var på Vikersund kurbad sist.

    SvarSlett
  8. Nå har jeg barnebarn, og de belønnes ikke med gotteri.. fy og fy.. Her i huset er det frukt, eller hjembakt brød.

    Sirenia - jeg har bare hørt om pilates, og mange er veldig fornøyde. Jeg har ikke meldt meg på, er for store avstander. Trives best på fjellet og i fjæra, og veien...

    Ønsker Nad lykke til med sitt prosjekt og jeg har vært borti i en blogg skrevet av en kvinne som har tatt samme operasjon som deg. Skal jeg se om jeg finner den for det kan jo kanskje være noe av interesse?

    SvarSlett
  9. Sirenia, er du ofte på vikersund?? Er jo der jeg er og svømmer flere ganger pr uke:

    Lavina: Ja vil veldig gjerne ha link til den bloggen!!

    SvarSlett