Vår- viruset

Selv om vi nå har en kaldere periode igjen her hvor jeg bor, er det enkelte vårtegn som trenger seg fram uansett hva.

Fuglene kvitrer og naturen våkner til liv. Skogen er full av gåsunger og museører, og i tillegg til den trofaste hestehoven har jeg også sett hvitveis, blåveis og stemorsblomster allerede. Men vi har enda et vårtegn som har dukket opp: Trimmerne!

Det begynner å bli travelt hvis formene skal på plass inn i bikinien til juni kommer - for hver sommer står jo løfterik foran oss på denne tida av året, og ingen bekymrer seg for at vi kan få en slik gummistøvelsommer som i fjor. Nei, denne sommeren skal stå i kroneisens tegn, det er helt sikkert. Og for å tåle kaloriene i en kroneis er det viktig å bruke litt ekstra nå. Sixpacken må vises mens kroneisen nytes, og når den smelter skal den dryppe nedover en solbrun kropp med definerte muskler. Klart!

Slik ser det i hvert fall ut som de tenker, der de peser av gårde med lua på snei, blodrøde i ansiktene og med en sår rasping i pusten. Joggerne, altså. Og så har vi syklistene, de som får meg til å lure på hvor mange deltakere Norge skal ha i Tour de France i år. Sykling har blitt voldsomt populært, selv får jeg meg ikke til å forstå at de tør å rase ivei med føttene fastspent på pedalene.

Ok, da. Jeg er smittet. Tok opp igjen treninga etter jul etter et opphold. Siden da har jeg prøvd å trene hver dag (i en eller annen form), etter prinsippet ”litt er bedre enn ingen ting”. Og det er sant som de sier, det ER virkelig avhengighetsskapende. Stor var overraskelsen min da jeg her om dagen oppdaget på et fitness-nettsted at å trene 4 ganger i uka regnes som å trene mye! Da kan jeg rett og slett slippe taket i dårlig samvittighet og begynne å se på meg selv som en aktiv person.

Her om dagen gikk trimturen til toppen av skiflygningsbakken i Vikersund, jeg bor nemlig bare ti minutters kjøring unna. Gå til toppen av en hoppbakke, det er vel ingen ting tenkte jeg. Men så skal vi huske at det faktisk går an å hoppe langt over 200 meter fra hoppkanten i denne bakken, og at det er 1080 trappetrinn til toppen. Var ikke fritt for at jeg kjente det både i legger og lunger, og at jeg sikkert lignet en del på de høyrøde trimmerne jeg beskrev over. Men til topps kom vi, og det var flott selv om tåka ødela litt for utsikta. Da jeg sto der oppe var det likevel ikke fritt for at jeg tenkte: Takk Gud at jeg bare er en trimmer og ikke sånn toppidrettsutøver - som setter utfor her på ski!

Planen er å fortsette som jeg stevner utover våren og sommeren. Og om jeg ikke akkurat når bikiniformen på utsiden, er jeg ganske sikker på at jeg blir et gladere og friskere menneske inni!

Fyldig selvfølelse

I hvor stor grad henger selvfølelse og selvtillit sammen med kroppsvekt? Det tror jeg ikke det finnes noe fasitsvar på, for noen har vekta kanskje liten eller ingen innvirkning på selvfølelsen. For andre er den alfa og omega. I samme åndedrag kan vi spørre; I hvor stor grad henger utseende og selvfølelse sammen? Da mener jeg ikke at høy vekt er ensbetydende med et dårlig utseende, men at man når man legger på seg mye radikalt ENDRER utseende.

For min del førte en kraftig vektøkning  - 30 kilo på 3 år - ikke til særlig mye dårligere selvtillit. Jeg vet hvem jeg er, hva jeg er verdt og hva jeg er god for. At utseendet endret seg mye, spesielt ansiktet, la jeg ikke merke til annet enn på bilder. Rart med det, man ser seg sjøl i speilet hver dag, man ser jo ingen forskjell fra den ene dagen til den neste. Da jeg var hos ei venninne som jeg ikke hadde sett på 16 kilo, og hun begynte å anbefale meg forskjellige kurer, spurte jeg henne: "Men SER du veldig godt at jeg har lagt på meg?!" Det sårende svaret var "Ja, selvfølgelig"--- jeg syntes det var rart at hun kunne se det så godt når jeg ikke merket det selv, annet enn på tallet på vekta. All ære til min ærlige venninne som ikke ga meg "lip service" den dagen..!

Så vekten i seg selv og utseendet ga meg ikke dårlig selvtillit. Men det som fikk meg til å bli deprimert og nedfor, var når jeg ikke klarte å gjøre det samme som før - ikke klarte å henge med på jobb, og ikke klarte å trene eller en gang gå tur med den berømte fetter Endre som før. Halvveis i andre bakken måtte jeg melde pass, peste som en hjertesjuk syttiåring og hadde vondt overalt! Når man er ca 30 år og ikke klarer en 3- 4 kilometer lang spasertur... Da føler man seg ikke spesielt frisk!

En annen ting som fikk meg til å frese og spytte var at jeg som overvektig ble behandlet som en idiot. Tror du det er en myte at folk drar paralleller mellom "tykk" og "dum"? Som jeg nevnte i forrige bloggpost er noe av det jeg liker dårligst her i verden at folk undervurderer meg, og det opplevde jeg MYE av i den tiden jeg var som rundest. Det er faktisk ikke slik at hjernen er mindre jo større kroppen er..!

Nei, for å være ærlig, selvtilliten min har ikke mye med vekt å gjøre. Jeg har hatt dager hvor jeg har følt meg fantastisk når jeg veide 120, og jeg hadde dager hvor jeg følte meg rævva den gang jeg veide 68. Det som får meg til å føle meg bra er når jeg kan utfolde meg innen de områdene jeg har evner og interesser, og når jeg føler mestring. Det kan gå på alt fra fysiske utfordringer til å få betalt regningene i tide, det kan være i forbindelse med skrivingen, eller noe så enkelt som å være noe for noen andre, glede noen.

Dere husker uttalelsene til Kari Jaquesson som det ble slikt oppstyr rundt? Her er "Charter- Hildes" svar.
Jeg har et delt syn. Kari har selvfølgelig rett i at årsaken til fedme er at man har inntatt fler kalorier enn man har fått brukt. Det hun ser ut til å glemme er HVORFOR er det blitt slik. Det finnes mange årsaker til at man spiser mer enn man burde, bl.a psykisk sykdom, og det finnes enda flere grunner til at man får vært mindre fysisk aktiv enn man ønsker. Til slutt: Det er ingen tvil om at ordet "feit" er et nedsettende ord. Man sier "overvektig" dersom man bare mener den fysiske tilstanden.

"Jeg vet jeg sa "tomhjernet sprettkjerring". Men med det mente jeg bare at du snakker før du tenker, Kari..."

Midlertidig satt ut av spill

Da ser det ut til å bli en ufrivillig pause på meg. Dagens råd; Ikke gjør som jeg gjør! Jeg har nemlig gått rundt med ei småvond skulder helt siden i høst og ventet på at det skulle ordne seg av seg selv. Det har gått litt opp og ned,men guess what - det gikk ikke over. I dag etter svømming var den helt umulig, smerteilinger nedover armen og får ikke gjort stort. Ehm... Voldsomt frustrerende, men da får jeg bare benytte muligheten til å snike meg unna husarbeidet og gjøre minst mulig for en gangs skyld. Slappe av med god samvittighet - eller øve på det ihvertfall.

Fikk krangla meg til en legetime på mandag - hvorfor kunne jeg ikke gjøre det allerede i høst når jeg først fikk vondt?? Får sikkert noe voltaren - håper jeg ikke har ventet så lenge at jeg trenger mer enn som så...

Så på dette hvileskjæret kan jeg jo benytte anledningen til å sende videre et lite kjedebrev... Jeg er egentlig ikke så for slike utfordringer eller kjeder jeg heller, så jeg sender den ikke videre, men jeg kan jo svare på spørsmålene likevel siden det er fint lite annet å komme med om dagen... Utfordringen fikk jeg av Sirenia, hennes blogg kan dere se her: Sirenia

4 ting jeg har gjort i dag:
- Vært på morgensvømming i svømmehallen
- Akket og uffet meg over vond skulder
- Lest høyt for kattene mine fra eget manus
- Fylt opp vinstativet

4 ting på min ønskeliste:- At det blir en bra sesong på Blaafarveværket i år
- At demonstrasjonene i Egypt snart er over, med positivt resultat for folket
- At jeg snart får tid og råd til å reise litt.
- SYKKEL!

4 ting jeg liker dårlig:
- Husarbeid som ikke blir gjort. Ja, jeg tuller ikke...
- Å bli undervurdert eller forsøkt lurt
- Grunnløs sutring fra bortskjemte mennesker
- Ferdigmat!

Og det var vel pretty much alt for i dag, vi får se om jeg kommer tilbake med et litt lysere syn på livet i morgen!

Om å gjøre narr av seg selv...

Mens vi nå er inne på dette med vekt, selvbilde og overvekt. Jeg ble spurt om jeg syntes dette var problemer som det var vanskelig å snakke med venner om?

Nei, jeg synes ikke det. For angående anstrengt kroppsbilde - så er det noe jeg har funnet ut at så og si alle kan kjenne seg igjen i. Jeg prøver å tenke etter, men jeg vet ikke av noen i min venneflokk som ikke på ett eller annet tidspunkt har følt på at det er noe feil med kroppen eller vekten deres. Alle, uansett om de veier 60 kilo eller mer enn dobbelt så mye, nikker gjenkjennende når jeg forteller hvordan jeg føler det.

I tillegg har jeg et "hemmelig våpen" jeg har brukt mye. Jeg har gjort narr av meg selv, det vil si, ufarliggjort temaet med humor. Jeg refererer til meg selv som "tjukkas", kalte møtene med andre vektopererte for "Tjukkasklubben", og kunne finne på å kalle det "Spekkhoggersafari" når jeg skulle i svømmehallen. Slik kommer jeg andre i forkjøpet, får dem til å le med meg i stedet for av meg.

Men er det egentlig nødvendig? Hvorfor må jeg hele tiden markere at "Jada, jeg vet at jeg er feit" hver gang jeg skal nevne vekt, mat og trening for noen? Hvorfor skal jeg ikke kunne senke skuldrene og forvente å bli tatt på alvor, som andre folk?

Derfor er det herved slutt på det nå. Jeg skal slutte å gjøre narr av vekten min og meg selv. Det er nok forsvarsmekanismer. Om jeg synes det er litt skummelt? Ja det er det, jeg må bli mer sårbar, mer ærlig. Men hva skal man med et kjekt smil som bare er der for å skjule en tåre?

Hva synes dere andre om dette? Noen med lignende erfaringer der ute, eller prater jeg bare tull nå? Noen som forresten fikk lyst til å smake min luksuriøse kyllingsalat? Mmmmm - bare vær misunnelige! Det har dere all grunn til! ;)

Nyttårs-klisjeen!

Ovnsbakt kveite med chili og lime. Stappe, litt bacon og salat

Etter å ha gått ned ganske betydelig mange kilo i løpet av 2010, var det fryktelig uvant og ubehagelig å gå på vekta etter jul og se at det var TO kilo PÅ i løpet av vel ei uke. O salige juleøl, her må noe gjøres! Siden også min kjære sambo uttrykte fortvilelse over bilder han så av seg selv i jula ble det enkelt å ta avgjørelsen: Her skal det bli et nytt kostholdsregime!! Allerede nå, 10 dager ut i det nye livet, er julekiloene mine borte igjen, så da er det ingen grunn til å stoppe. Målet er å nå matchvekt til neste vår - og å kunne kjøpe bunad eller festdrakt til 17. mai 2012. Det er det langsiktige, det kortsiktige er 15 kilo til sommerferien begynner, la oss si 20. juni. Det bør da gå?!
Enkelte dager har vi hatt luksusen med tre varme måltider her: Omelett, havregrøt og middag. Middagen består så og si hver dag av rent hvitt kjøtt eller fisk, og jeg takker himmelen for kokkeutdannelsen og at jeg vet og variere! Gemalen spiser og krymper for hver dag. Hvorfor skal det være så lett for menn??

Vår daglige frokostbord - havregrøt med linfrø!

Det fine er at det ikke akkurat oppleves som et offer. Friske salater, ovnsbakte eller dampede grønnsaker, smørbrød med cottage cheese, kalkunskinke, og lassevis med grønt på, det smaker deilig alt sammen. All denne matpraten gjør meg sulten --- snart må jeg stikke på kjøkkenet og lage mat til min kjære. Salat med kylling og feta i dag, jeg VET han vil like det når han først smaker!! ;) Så gjenstår det å se om jeg kan få lurt ham med meg i svømmehallen når maten er fortært.

 

GODT NYTTÅR, hilser Selma!

Javisst er det typisk, ALLE skal legge om kost og treningsvaner ved inngangen av et nytt år. Vel, ikke alle. Ikke Selma- pusen. Hun ser ut til å ha forsetter om å ta livet like mye med ro som i fjor, hun ser iallefall ut som selve inkarnasjonen av sjelefred der hun ligger. Snakk om å leve i nuet! Men så er det heller ikke Selma som skal ha bikini på seg når sommeren kommer.

Godt nytt år folkens. Nyt det!