Hjemme best

Hva er egentlig forskjellen på et ”hjem” og bare et ”hus”?

Tar høyde for at jeg kan ta feil, men antar at dette er det nærmeste jeg kommer ”hjemme hos- reportasje” med det aller første. Boligen min er nemlig langt nærmere kategorien ”kreativt kaos” enn ”moderne og minimalistisk”, muligens shabby, men veldig lite ”chic”.

Nylig har jeg vært hjemme hos Mamma ei helg, og påfølgende helg hjemme hos Svigers, men tror både kavaleren og jeg syns det var godt å komme hjem til oss sjøl etterpå. Gjøra og Sunndalen vil nok alltid være ”hjemme” for meg, men nå er det altså ikke der jeg har min egen kaffetrakter og vedkasse for tiden.

Jeg har alltid hatt det for vane at når jeg er ute på biltur kikker jeg på alle husene jeg kjører forbi. Ja, det begynte faktisk FØR jeg hadde bil, når jeg og min venninne Susanne gikk fra forlkehøgskolen til stallen hver morgen når vi hadde stalltjeneste. Vi gikk igjennom boligområdene på Bjørset i Molde og kikket på ”Frokosthusan”, husene hvor det lyste lunt og hjemmekoselig fra kjøkkenvinduene på morgenen. Vi var sultne og trøtte og drømte mye om boller og kakao den tida.

Senere har jeg altså fortsatt å se på hus, og sannelig har jeg smittet kavaleren også, det er blitt en hel liten hobby å peke ut hus med sjel når vi kjører land og strand rundt. Favoritten er toetasjes hvitmalte trehus med ”frokostveranda” som jeg kaller det, jeg innbiller meg at om jeg hadde bodd slik skulle jeg drukket ferskpresset appelsinjuice i soloppgangen hver morgen.

Jeg har hatt ”hjem” mange steder i mitt liv og flyttet ofte. Jeg samler liksom noen få, viktige ting rundt meg, og da kan jeg føle meg hjemme nesten hvor som helst. Jeg mener selv jeg ikke er veldig materialistisk, men jeg har hatt gjenstander jeg har grått over å ødelegge, som en håndmalt fugl som katten rev ned (den var vel litt for livaktig) eller serveringsfatet fra Farmor, men så har jeg jo lyst til å bruke tingene også, ikke gjemme dem bort i et skap.

En annen ting som gir meg en veldig hjemlig følelse er lukten av hjemmelaget bakst og mat. Kavaleren og jeg lager oss ordentlig middag fra grunnen av så å si hver dag, jeg sier det ikke for å skryte, det har blitt en trivelig rutine og en god ting som vel er verdt den tiden det tar hver dag. På vårt lille kjøkken er det ofte en utfordring, vi har alt for mye utstyr i forhold til plassen, så det er et puslespill hvor vi flytter maskiner og kopper og kar rundt og rundt, føler jeg.

Det aller viktigste som skiller et hus fra et hjem for meg tror jeg er (minst) en malende katt i en stol. Jeg er vokst opp med katter og er kattemenneske på min hals. Samboeren nevner stadig ønske om hund, men jeg lover deg: Det blir ikke før vi har flyttet nok en gang, her har vi ikke mer plass enn vi trenger, og jeg tenker med skrekk på hvordan potteblomster og lysestaker ville ligge strødd her etter sånne hundeslagsmål.

Potteblomster er jo et annet kapittel, etter å ha jobbet to år på Blaafarveværket hvor man selger samlepelargonier, har jeg opparbeidet meg grønne fingre. Å pusle med blomstene er nesten meditasjon. Og jeg har mange fler enn jeg egentlig har plass til… Med alle våre dyr, barn på deltid, katter og utallige blomster er ryddingen en oppgave en aldri kommer i mål med har jeg funnet ut. Men er det egentlig så farlig? Tross alt; et hjem er et hus hvor livet leves.

Fyldig selvfølelse

I hvor stor grad henger selvfølelse og selvtillit sammen med kroppsvekt? Det tror jeg ikke det finnes noe fasitsvar på, for noen har vekta kanskje liten eller ingen innvirkning på selvfølelsen. For andre er den alfa og omega. I samme åndedrag kan vi spørre; I hvor stor grad henger utseende og selvfølelse sammen? Da mener jeg ikke at høy vekt er ensbetydende med et dårlig utseende, men at man når man legger på seg mye radikalt ENDRER utseende.

For min del førte en kraftig vektøkning  - 30 kilo på 3 år - ikke til særlig mye dårligere selvtillit. Jeg vet hvem jeg er, hva jeg er verdt og hva jeg er god for. At utseendet endret seg mye, spesielt ansiktet, la jeg ikke merke til annet enn på bilder. Rart med det, man ser seg sjøl i speilet hver dag, man ser jo ingen forskjell fra den ene dagen til den neste. Da jeg var hos ei venninne som jeg ikke hadde sett på 16 kilo, og hun begynte å anbefale meg forskjellige kurer, spurte jeg henne: "Men SER du veldig godt at jeg har lagt på meg?!" Det sårende svaret var "Ja, selvfølgelig"--- jeg syntes det var rart at hun kunne se det så godt når jeg ikke merket det selv, annet enn på tallet på vekta. All ære til min ærlige venninne som ikke ga meg "lip service" den dagen..!

Så vekten i seg selv og utseendet ga meg ikke dårlig selvtillit. Men det som fikk meg til å bli deprimert og nedfor, var når jeg ikke klarte å gjøre det samme som før - ikke klarte å henge med på jobb, og ikke klarte å trene eller en gang gå tur med den berømte fetter Endre som før. Halvveis i andre bakken måtte jeg melde pass, peste som en hjertesjuk syttiåring og hadde vondt overalt! Når man er ca 30 år og ikke klarer en 3- 4 kilometer lang spasertur... Da føler man seg ikke spesielt frisk!

En annen ting som fikk meg til å frese og spytte var at jeg som overvektig ble behandlet som en idiot. Tror du det er en myte at folk drar paralleller mellom "tykk" og "dum"? Som jeg nevnte i forrige bloggpost er noe av det jeg liker dårligst her i verden at folk undervurderer meg, og det opplevde jeg MYE av i den tiden jeg var som rundest. Det er faktisk ikke slik at hjernen er mindre jo større kroppen er..!

Nei, for å være ærlig, selvtilliten min har ikke mye med vekt å gjøre. Jeg har hatt dager hvor jeg har følt meg fantastisk når jeg veide 120, og jeg hadde dager hvor jeg følte meg rævva den gang jeg veide 68. Det som får meg til å føle meg bra er når jeg kan utfolde meg innen de områdene jeg har evner og interesser, og når jeg føler mestring. Det kan gå på alt fra fysiske utfordringer til å få betalt regningene i tide, det kan være i forbindelse med skrivingen, eller noe så enkelt som å være noe for noen andre, glede noen.

Dere husker uttalelsene til Kari Jaquesson som det ble slikt oppstyr rundt? Her er "Charter- Hildes" svar.
Jeg har et delt syn. Kari har selvfølgelig rett i at årsaken til fedme er at man har inntatt fler kalorier enn man har fått brukt. Det hun ser ut til å glemme er HVORFOR er det blitt slik. Det finnes mange årsaker til at man spiser mer enn man burde, bl.a psykisk sykdom, og det finnes enda flere grunner til at man får vært mindre fysisk aktiv enn man ønsker. Til slutt: Det er ingen tvil om at ordet "feit" er et nedsettende ord. Man sier "overvektig" dersom man bare mener den fysiske tilstanden.

"Jeg vet jeg sa "tomhjernet sprettkjerring". Men med det mente jeg bare at du snakker før du tenker, Kari..."

Om å gjøre narr av seg selv...

Mens vi nå er inne på dette med vekt, selvbilde og overvekt. Jeg ble spurt om jeg syntes dette var problemer som det var vanskelig å snakke med venner om?

Nei, jeg synes ikke det. For angående anstrengt kroppsbilde - så er det noe jeg har funnet ut at så og si alle kan kjenne seg igjen i. Jeg prøver å tenke etter, men jeg vet ikke av noen i min venneflokk som ikke på ett eller annet tidspunkt har følt på at det er noe feil med kroppen eller vekten deres. Alle, uansett om de veier 60 kilo eller mer enn dobbelt så mye, nikker gjenkjennende når jeg forteller hvordan jeg føler det.

I tillegg har jeg et "hemmelig våpen" jeg har brukt mye. Jeg har gjort narr av meg selv, det vil si, ufarliggjort temaet med humor. Jeg refererer til meg selv som "tjukkas", kalte møtene med andre vektopererte for "Tjukkasklubben", og kunne finne på å kalle det "Spekkhoggersafari" når jeg skulle i svømmehallen. Slik kommer jeg andre i forkjøpet, får dem til å le med meg i stedet for av meg.

Men er det egentlig nødvendig? Hvorfor må jeg hele tiden markere at "Jada, jeg vet at jeg er feit" hver gang jeg skal nevne vekt, mat og trening for noen? Hvorfor skal jeg ikke kunne senke skuldrene og forvente å bli tatt på alvor, som andre folk?

Derfor er det herved slutt på det nå. Jeg skal slutte å gjøre narr av vekten min og meg selv. Det er nok forsvarsmekanismer. Om jeg synes det er litt skummelt? Ja det er det, jeg må bli mer sårbar, mer ærlig. Men hva skal man med et kjekt smil som bare er der for å skjule en tåre?

Hva synes dere andre om dette? Noen med lignende erfaringer der ute, eller prater jeg bare tull nå? Noen som forresten fikk lyst til å smake min luksuriøse kyllingsalat? Mmmmm - bare vær misunnelige! Det har dere all grunn til! ;)

Nyttårs-klisjeen!

Ovnsbakt kveite med chili og lime. Stappe, litt bacon og salat

Etter å ha gått ned ganske betydelig mange kilo i løpet av 2010, var det fryktelig uvant og ubehagelig å gå på vekta etter jul og se at det var TO kilo PÅ i løpet av vel ei uke. O salige juleøl, her må noe gjøres! Siden også min kjære sambo uttrykte fortvilelse over bilder han så av seg selv i jula ble det enkelt å ta avgjørelsen: Her skal det bli et nytt kostholdsregime!! Allerede nå, 10 dager ut i det nye livet, er julekiloene mine borte igjen, så da er det ingen grunn til å stoppe. Målet er å nå matchvekt til neste vår - og å kunne kjøpe bunad eller festdrakt til 17. mai 2012. Det er det langsiktige, det kortsiktige er 15 kilo til sommerferien begynner, la oss si 20. juni. Det bør da gå?!
Enkelte dager har vi hatt luksusen med tre varme måltider her: Omelett, havregrøt og middag. Middagen består så og si hver dag av rent hvitt kjøtt eller fisk, og jeg takker himmelen for kokkeutdannelsen og at jeg vet og variere! Gemalen spiser og krymper for hver dag. Hvorfor skal det være så lett for menn??

Vår daglige frokostbord - havregrøt med linfrø!

Det fine er at det ikke akkurat oppleves som et offer. Friske salater, ovnsbakte eller dampede grønnsaker, smørbrød med cottage cheese, kalkunskinke, og lassevis med grønt på, det smaker deilig alt sammen. All denne matpraten gjør meg sulten --- snart må jeg stikke på kjøkkenet og lage mat til min kjære. Salat med kylling og feta i dag, jeg VET han vil like det når han først smaker!! ;) Så gjenstår det å se om jeg kan få lurt ham med meg i svømmehallen når maten er fortært.

 

GODT NYTTÅR, hilser Selma!

Javisst er det typisk, ALLE skal legge om kost og treningsvaner ved inngangen av et nytt år. Vel, ikke alle. Ikke Selma- pusen. Hun ser ut til å ha forsetter om å ta livet like mye med ro som i fjor, hun ser iallefall ut som selve inkarnasjonen av sjelefred der hun ligger. Snakk om å leve i nuet! Men så er det heller ikke Selma som skal ha bikini på seg når sommeren kommer.

Godt nytt år folkens. Nyt det!