Velkommen!

Jeg heter Gunn Marit Nisja og er romanforfatter. Velkommen til bloggen min! Følg meg også på facebook.

lørdag 5. februar 2011

Fyldig selvfølelse


I hvor stor grad henger selvfølelse og selvtillit sammen med kroppsvekt? Det tror jeg ikke det finnes noe fasitsvar på, for noen har vekta kanskje liten eller ingen innvirkning på selvfølelsen. For andre er den alfa og omega. I samme åndedrag kan vi spørre; I hvor stor grad henger utseende og selvfølelse sammen? Da mener jeg ikke at høy vekt er ensbetydende med et dårlig utseende, men at man når man legger på seg mye radikalt ENDRER utseende.

For min del førte en kraftig vektøkning  - 30 kilo på 3 år - ikke til særlig mye dårligere selvtillit. Jeg vet hvem jeg er, hva jeg er verdt og hva jeg er god for. At utseendet endret seg mye, spesielt ansiktet, la jeg ikke merke til annet enn på bilder. Rart med det, man ser seg sjøl i speilet hver dag, man ser jo ingen forskjell fra den ene dagen til den neste. Da jeg var hos ei venninne som jeg ikke hadde sett på 16 kilo, og hun begynte å anbefale meg forskjellige kurer, spurte jeg henne: "Men SER du veldig godt at jeg har lagt på meg?!" Det sårende svaret var "Ja, selvfølgelig"--- jeg syntes det var rart at hun kunne se det så godt når jeg ikke merket det selv, annet enn på tallet på vekta. All ære til min ærlige venninne som ikke ga meg "lip service" den dagen..!

Så vekten i seg selv og utseendet ga meg ikke dårlig selvtillit. Men det som fikk meg til å bli deprimert og nedfor, var når jeg ikke klarte å gjøre det samme som før - ikke klarte å henge med på jobb, og ikke klarte å trene eller en gang gå tur med den berømte fetter Endre som før. Halvveis i andre bakken måtte jeg melde pass, peste som en hjertesjuk syttiåring og hadde vondt overalt! Når man er ca 30 år og ikke klarer en 3- 4 kilometer lang spasertur... Da føler man seg ikke spesielt frisk!

En annen ting som fikk meg til å frese og spytte var at jeg som overvektig ble behandlet som en idiot. Tror du det er en myte at folk drar paralleller mellom "tykk" og "dum"? Som jeg nevnte i forrige bloggpost er noe av det jeg liker dårligst her i verden at folk undervurderer meg, og det opplevde jeg MYE av i den tiden jeg var som rundest. Det er faktisk ikke slik at hjernen er mindre jo større kroppen er..!

Nei, for å være ærlig, selvtilliten min har ikke mye med vekt å gjøre. Jeg har hatt dager hvor jeg har følt meg fantastisk når jeg veide 120, og jeg hadde dager hvor jeg følte meg rævva den gang jeg veide 68. Det som får meg til å føle meg bra er når jeg kan utfolde meg innen de områdene jeg har evner og interesser, og når jeg føler mestring. Det kan gå på alt fra fysiske utfordringer til å få betalt regningene i tide, det kan være i forbindelse med skrivingen, eller noe så enkelt som å være noe for noen andre, glede noen.

Dere husker uttalelsene til Kari Jaquesson som det ble slikt oppstyr rundt? Her er "Charter- Hildes" svar.
Jeg har et delt syn. Kari har selvfølgelig rett i at årsaken til fedme er at man har inntatt fler kalorier enn man har fått brukt. Det hun ser ut til å glemme er HVORFOR er det blitt slik. Det finnes mange årsaker til at man spiser mer enn man burde, bl.a psykisk sykdom, og det finnes enda flere grunner til at man får vært mindre fysisk aktiv enn man ønsker. Til slutt: Det er ingen tvil om at ordet "feit" er et nedsettende ord. Man sier "overvektig" dersom man bare mener den fysiske tilstanden.

"Jeg vet jeg sa "tomhjernet sprettkjerring". Men med det mente jeg bare at du snakker før du tenker, Kari..."

13 kommentarer:

  1. Kari burde ha holdt seg for god til å uttale seg som det hun gjorde.. Mange som tok seg nær av det, og det forstår jeg så godt. Det er som sagt mange grunner til at vekta fyker oppover.

    Gode venninner skal man ta vare på, og når de er ærlige som din venninne er det godt ment at hun sa det.. Tror man noen ganger trenger å høre det, men man skal også være forsiktig.. Det kan såre mer enn hva det gavner..

    Ha en fin søndag..

    Klem

    SvarSlett
  2. Jeg lurer på hva hun ønsket å oppnå med uttalelsen. Jeg er enig med henne i at FEDME ikke er en sykdom, men det kan være et SYMPTOM på mange medisinske tilstander.

    Mange har av ulike årsaker nedsatt forbrenning også - og i vårt overflodssamfunn blir det da vanskelig å innta lite nok, hvis det går an å si det slik... Det å IKKE SPISE strider jo faktisk mot alle våre instinkter.

    SvarSlett
  3. Du e god som gull uansett vekt. Men du e enda bedre å vær sammen med som lykkelig enn ulykkelig. Vi har hatt masse ulykkelige moments begge to. Men av aill skjiten kom det enda mer gull: Æ kan bær hele verdens sorg på mine skuldre og like vel styr resten av verden med èn hand på ryggen. -Hvis æ vil! Det sitt imellom øran.

    Love you!

    SvarSlett
  4. Sterke, fine Lilly mi! Ja man BLI sterk av å bær tungt, og det har vi virkelig fått erfart begge to <3 Love you too, glede meg sånn te å ses snart..!

    SvarSlett
  5. Det er faktisk ikke slik at hjernen er mindre jo større kroppen er..!

    Hehe... genial kommentar....;)))

    Er så enig så enig... har selv aldri vært noen sylfide.... men har hatt perioder der jeg har vært slankere... og seff fetere... enn jeg er nå... men min intelligens har ikke svingt sammen med vekta.... heldigvis, får en si... er vel nok at humøret svinger.....;)))

    Er nok en livstilssykdom dette, tror jeg... for veldi mange.... nå har de funnet ut at to av tre nordmenn er for tunge... så da er det også et samfunnsproblem... ergo kan man ikke legge skylden... i den grad skyld skal fordeles... kun på seg selv.... Heldigvis, får en si...;)))

    goklemmer Yetien....

    SvarSlett
  6. Bergen på vg-blogg gjorde jo også et forsøk hvor han regnet ut næringsinnhold/ sunnhet osv dersom han skulle ha levd på maten som dukker opp i TV-reklamene...! For å si det sånn, det var plenty fett og sukker... Dette går jo på hva vi som folk fores med mentalt også... Nå har jeg til min glede sett at man har begynt å sette ut tørket frukt, sukkererter, nøtter og snack-gulerøtter på kiwi, der sjokoladen tidligere sto: Rett foran kassa, der du blir stående i kø når man er sliten og stresset og med lavt blodsukker..!

    SvarSlett
  7. Enig i at vekt ikke trenger være identisk med selvfølelse og identitet.
    Men gud så slitsomt å bære tygre bører enn en må, det er verst.
    Å kjenne seg lett og fri til å løpe og danse, betyr noe for psyken også.

    SvarSlett
  8. Det gjør det. For meg var det verste å merke at jeg var en belastning for de andre på jobben, at jeg ikke klarte å yte slik evnene mine tilsier. Kroppen hang ikke med :)

    SvarSlett
  9. Hej!
    Har precis läst delar av din blogg och du har så många kloka ord och tankar.
    Känner igen mig i så mycket av det du skriver, det med att hjärnan är mindre ju större kroppen är var så smart :)

    Lycka till med allt!

    SvarSlett
  10. Hei Linda, takk for slik en positiv respons! Kom gjerne igjen. Glad for at noen kan identifisere seg med mine erfaringer :D

    SvarSlett
  11. Heisan Gunn Marit!

    Kom nettopp over artikkelen på vg.no, hvor du uttaler deg om at overvektige mennesker er "mer enn tykke" (http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10021580)Kloke ord! Jeg kommer til å følge bloggen din fremover, da jeg også gjennomgår en total livsstilsendring på grunn av min overvekt. Bloggen min er ganske så fersk, men du må gjerne titte innom og se hvordan jeg takler min nye hverdag :) http://totalrenoveringen.blogg.no

    SvarSlett
  12. Hei. Jeg har veldig store problemer med min overvekt, er det mange folk i en butikk eller på en besinstasjon så går jeg ikke inn. For går jeg inn, så glaner alle på meg! Jeg er 190 cm. høy og veier ca. 190 kg. Og det at det er så mange som glaner på meg og peker, gjør vondt. Bare det å gå inn på en kafé gjør vondt, fordi folk glaner! Det gjør at jeg har store problemer, og har bare lyst til å dø.

    SvarSlett
  13. Hei Ingrid! Ja la oss følge med hverandre. Ingen kan forstå dette på samme måte som dem som erog har vært der selv :)

    Kjell: Kanskje mannfølk glanes mer på enn damer. Jeg opplevde heller at folk "så høflig bort".... Men at de tenkte sitt var ikke vanskelig å merke. Problemet du beskriver er sannsynligvis forbundet med sterk depresjon også Det hadde jeg i perioder, slik at jeg takket nei til alle sosiale invitasjoner og som du, unngikk steder med mye folk. Gå til lege! Du har rett på hjelp både med din depresjon og din overvekt.

    SvarSlett