Vår- viruset

Selv om vi nå har en kaldere periode igjen her hvor jeg bor, er det enkelte vårtegn som trenger seg fram uansett hva.

Fuglene kvitrer og naturen våkner til liv. Skogen er full av gåsunger og museører, og i tillegg til den trofaste hestehoven har jeg også sett hvitveis, blåveis og stemorsblomster allerede. Men vi har enda et vårtegn som har dukket opp: Trimmerne!

Det begynner å bli travelt hvis formene skal på plass inn i bikinien til juni kommer - for hver sommer står jo løfterik foran oss på denne tida av året, og ingen bekymrer seg for at vi kan få en slik gummistøvelsommer som i fjor. Nei, denne sommeren skal stå i kroneisens tegn, det er helt sikkert. Og for å tåle kaloriene i en kroneis er det viktig å bruke litt ekstra nå. Sixpacken må vises mens kroneisen nytes, og når den smelter skal den dryppe nedover en solbrun kropp med definerte muskler. Klart!

Slik ser det i hvert fall ut som de tenker, der de peser av gårde med lua på snei, blodrøde i ansiktene og med en sår rasping i pusten. Joggerne, altså. Og så har vi syklistene, de som får meg til å lure på hvor mange deltakere Norge skal ha i Tour de France i år. Sykling har blitt voldsomt populært, selv får jeg meg ikke til å forstå at de tør å rase ivei med føttene fastspent på pedalene.

Ok, da. Jeg er smittet. Tok opp igjen treninga etter jul etter et opphold. Siden da har jeg prøvd å trene hver dag (i en eller annen form), etter prinsippet ”litt er bedre enn ingen ting”. Og det er sant som de sier, det ER virkelig avhengighetsskapende. Stor var overraskelsen min da jeg her om dagen oppdaget på et fitness-nettsted at å trene 4 ganger i uka regnes som å trene mye! Da kan jeg rett og slett slippe taket i dårlig samvittighet og begynne å se på meg selv som en aktiv person.

Her om dagen gikk trimturen til toppen av skiflygningsbakken i Vikersund, jeg bor nemlig bare ti minutters kjøring unna. Gå til toppen av en hoppbakke, det er vel ingen ting tenkte jeg. Men så skal vi huske at det faktisk går an å hoppe langt over 200 meter fra hoppkanten i denne bakken, og at det er 1080 trappetrinn til toppen. Var ikke fritt for at jeg kjente det både i legger og lunger, og at jeg sikkert lignet en del på de høyrøde trimmerne jeg beskrev over. Men til topps kom vi, og det var flott selv om tåka ødela litt for utsikta. Da jeg sto der oppe var det likevel ikke fritt for at jeg tenkte: Takk Gud at jeg bare er en trimmer og ikke sånn toppidrettsutøver - som setter utfor her på ski!

Planen er å fortsette som jeg stevner utover våren og sommeren. Og om jeg ikke akkurat når bikiniformen på utsiden, er jeg ganske sikker på at jeg blir et gladere og friskere menneske inni!

Fyldig selvfølelse

I hvor stor grad henger selvfølelse og selvtillit sammen med kroppsvekt? Det tror jeg ikke det finnes noe fasitsvar på, for noen har vekta kanskje liten eller ingen innvirkning på selvfølelsen. For andre er den alfa og omega. I samme åndedrag kan vi spørre; I hvor stor grad henger utseende og selvfølelse sammen? Da mener jeg ikke at høy vekt er ensbetydende med et dårlig utseende, men at man når man legger på seg mye radikalt ENDRER utseende.

For min del førte en kraftig vektøkning  - 30 kilo på 3 år - ikke til særlig mye dårligere selvtillit. Jeg vet hvem jeg er, hva jeg er verdt og hva jeg er god for. At utseendet endret seg mye, spesielt ansiktet, la jeg ikke merke til annet enn på bilder. Rart med det, man ser seg sjøl i speilet hver dag, man ser jo ingen forskjell fra den ene dagen til den neste. Da jeg var hos ei venninne som jeg ikke hadde sett på 16 kilo, og hun begynte å anbefale meg forskjellige kurer, spurte jeg henne: "Men SER du veldig godt at jeg har lagt på meg?!" Det sårende svaret var "Ja, selvfølgelig"--- jeg syntes det var rart at hun kunne se det så godt når jeg ikke merket det selv, annet enn på tallet på vekta. All ære til min ærlige venninne som ikke ga meg "lip service" den dagen..!

Så vekten i seg selv og utseendet ga meg ikke dårlig selvtillit. Men det som fikk meg til å bli deprimert og nedfor, var når jeg ikke klarte å gjøre det samme som før - ikke klarte å henge med på jobb, og ikke klarte å trene eller en gang gå tur med den berømte fetter Endre som før. Halvveis i andre bakken måtte jeg melde pass, peste som en hjertesjuk syttiåring og hadde vondt overalt! Når man er ca 30 år og ikke klarer en 3- 4 kilometer lang spasertur... Da føler man seg ikke spesielt frisk!

En annen ting som fikk meg til å frese og spytte var at jeg som overvektig ble behandlet som en idiot. Tror du det er en myte at folk drar paralleller mellom "tykk" og "dum"? Som jeg nevnte i forrige bloggpost er noe av det jeg liker dårligst her i verden at folk undervurderer meg, og det opplevde jeg MYE av i den tiden jeg var som rundest. Det er faktisk ikke slik at hjernen er mindre jo større kroppen er..!

Nei, for å være ærlig, selvtilliten min har ikke mye med vekt å gjøre. Jeg har hatt dager hvor jeg har følt meg fantastisk når jeg veide 120, og jeg hadde dager hvor jeg følte meg rævva den gang jeg veide 68. Det som får meg til å føle meg bra er når jeg kan utfolde meg innen de områdene jeg har evner og interesser, og når jeg føler mestring. Det kan gå på alt fra fysiske utfordringer til å få betalt regningene i tide, det kan være i forbindelse med skrivingen, eller noe så enkelt som å være noe for noen andre, glede noen.

Dere husker uttalelsene til Kari Jaquesson som det ble slikt oppstyr rundt? Her er "Charter- Hildes" svar.
Jeg har et delt syn. Kari har selvfølgelig rett i at årsaken til fedme er at man har inntatt fler kalorier enn man har fått brukt. Det hun ser ut til å glemme er HVORFOR er det blitt slik. Det finnes mange årsaker til at man spiser mer enn man burde, bl.a psykisk sykdom, og det finnes enda flere grunner til at man får vært mindre fysisk aktiv enn man ønsker. Til slutt: Det er ingen tvil om at ordet "feit" er et nedsettende ord. Man sier "overvektig" dersom man bare mener den fysiske tilstanden.

"Jeg vet jeg sa "tomhjernet sprettkjerring". Men med det mente jeg bare at du snakker før du tenker, Kari..."