Skyggen inni meg

Jeg vet ikke når det begynte, sannsynligvis har det alltid vært en skygge til stede der, lurende i et hjørne. Men jeg vet med sikkerhet at han tok overhånd da jeg som nittenåring flytta til Levanger for å studere, han fikk vel gode levevilkår der, antar jeg. Fortsatt husker jeg lite av de tre årene. Antagelig vil han aldri forsvinne fullt og helt, men nå er han så ubetydelig at jeg kan snakke om ham og sette lys på ham. Han har aldri fortalt meg hva han heter, men jeg antar at han heter Angst.

Det er verre på vinteren enn på sommeren, han får liksom større plass når sola forsvinner. Jeg tror at i de tidligere åra skjønte jeg ikke helt hva som skjedde, det var bare slik at jeg gradvis mistet meningen av syne utover høstparten, på etterjulsvinteren letnet det igjen. Da det gjentok seg høst etter høst var det flere i slekta som ga meg en liten dytt og fortalte at slik hadde de det også, en liten vinterdepresjon i mørketida. Det er så vanlig så! Det hjalp veldig, at disse normale og vellykkede folkene også kunne ha det sånn.

For min del tror jeg dette fikk spesielt god grobunn fordi jeg var så på feil spor på livsveien, gikk år etter år på lærerhøyskolen uten å ønske å bli lærer. Verre og verre ble det, heldigvis bare ubehagelige minner i dag. Jeg kan huske at jeg i perioder bare kunne handle på butikken rett før stengetid fordi jeg var så redd for å møte noen, for å bli stilt til veggs, spurt ut, selvfølgelig ingen logikk i dette, da jeg ikke kan huske å ha kjent noen der som ikke var velmenende og hyggelige. Men om noen skulle finne på å spørre om hvorfor de ikke hadde sett meg på så lenge ville jeg ikke ha noe fullgodt svar, og angsten har nesten alltid med seg en skyldfølelse, jeg burde ha tatt meg sammen, om du skjønner…

Det er kanskje nesten det verste aspektet. At man har slikt behov for støtte og selskap fra andre, men ikke klarer å ta imot. Folk blir selvfølgelig lei: ”Ingen vits i å spørre om HUN vil komme på festen, hun sier jo alltid nei”. Og man er jo selv klar over at det fungerer slik, men når vennene ikke VET, kan de ikke lastes. Dessuten var vel det nesten den aller mest skremmende tanken: At noen skulle banke på og be om å få komme inn, lure på hvordan jeg EGENTLIG hadde det. Skrekk! Sannsynligvis hadde jeg ikke åpnet uansett. I tillegg kommer skrekkelige tanker som: ”Tenk hvis jeg faller i dusjen og slår hodet… Hvor lenge ligger jeg før noen finner meg?”

Det har vært komiske situasjoner også: Da jeg et par år senere bodde i Molde, gikk jeg ut med en fyr som hadde det omtrent på samme måte. For det meste møttes vi hjemme hos ham og koste oss med film og hverandres selskap, men av og til var vi ute og møtte verden. Jeg kan huske vi skulle på fotballkamp på ”Røkkeløkka” som da var ganske ny… Begge var nærmest skrekkslagne i folkemengden, nokså håpløst når begge nærmest prøvde å gjemme seg bak den andre.

I dag har jeg det veldig bra, det har vært en langsom snuoperasjon som begynte med å innse at det ikke var nødt til å være slik. Mening, mestring og mindfulness har vært viktig, og ikke minst støtte fra min fantastiske samboer - å bo sammen med noen er forresten den beste medisin- jeg har aldri muligheten til å krype helt inn i tulletankene og bli asosial. Det kan gå flere måneder uten at jeg tenker på hvordan jeg hadde det før.

Nå når det er høytid, man treffer familie og venner og koser seg sammen om kveldene, er jeg spesielt takknemlig for å ha kommet meg videre. Men jeg tenker på alle som befinner seg rundt omkring i sine hemmelige huler, som føler seg ensomme og verdiløse uten å klare å gjøre noe med det. Ikke lett å komme seg til legen for eksempel, dersom tanken på et venterom fullstendig overmanner deg. Kjenner du noen du tror kan ha problemer? Ta kontakt. Tar de ikke telefonen, send en snill sms, det er tryggere. Og kjenner du deg igjen i dette innlegget, husk at du aldri egentlig er så ensom og liten som skyggen din forteller deg.

"Frø i sanden" 2: Drømmeprosjektet

På tur for å selge sand i Sahara

"Frø i sanden" er en serie med memoarer fra Egypt. 
 
Jeg befant meg ved et veiskille i livet. Jeg hadde fullført kokkeutdannelsen og lærlingetida, jeg hadde flyttet og nylig avsluttet et forhold, hvor skulle veien gå nå?

Av og til kan man tenke at livet består av tilfeldigheter. Mange tilfeldigheter etter hverandre utgjør ens skjebne. Og da en venninne tok meg med til Trondheim for å presentere meg for noen mennesker som var i gang med et spennende hotellprosjekt i Egypt, var det ikke nei i min munn. Jeg tvilte nok på om jeg fikk muligheten til å være med på noe slikt, fattiglus som jeg var, men det skadet jo ikke å høre hva det dreide seg om, mente jeg.

Etter den første presentasjonen av prosjektet var jeg helt hekta. Lederne var ingeniører og dessuten ganske spirituelt orienterte, og de hadde en visjon om et SPA-hotell i ørkenen, med vekt på meditasjon, åndelig utvikling og de spesielle energiene ute i ørkenen. Vi ble invitert på nye informasjonsmøter, fikk treffe andre med tilknytning til prosjektet og Egypt, og jeg og en kompis begynte å planlegge reisen. Jeg skal være såpass ærlig å innrømme at var det ikke for at han var så bestemt, hadde neppe turen blitt noe av for min del... Men han hjalp meg å holde motet oppe.

Nå var vi altså i Egypt og fikk se med egne øyne hvor dette eventyret skulle utfolde seg, vi reiste ut med jeepen ut til hotelltomta. Vi fikk vite at det ikke en gang hadde vært vei ut til ørkenområdet hvor det nye paradiset skulle ligge. Selve tomta var på et platå, og her skulle det bli vakre rom med kuppeltak å bo i, topp moderne kjøkken, restauranter med naturlig mat og panoramautsikt mot solnedgangen, og en meditasjonspyramide.

Da jeg var der i ørkenen kunne jeg se det så tydelig for meg. Jeg gledet meg til å jobbe der, bli kjent med de spennende menneskene som skulle komme dit, et eget lite samfunn midt i ødemarka, vår egen lille oase i ørkenen. Og fordi jeg ble så forelsket i denne drømmen, var det også hardt å akseptere det når det viste seg å være for godt til å være sant.

Om SPA-hotellet forble en luftspeiling i ørkenen, var det likevel inngangsportalen min til en fantastisk tid i Egypt.

Ta vare på søndagene!

Denne lille bolla er meg med en av mine store fettere :)

I dag sov jeg utpå. Lenge siden sist jeg har våkna og at klokka har vært så mye. Men da trengte jeg det sikkert. "Skal vi koke havregrøt", spurte jeg min kjære. "Eller, det er jo søndag. Kanskje vi skal lage ordentlig søndagsfrokost i stedet. Som sagt så gjort. Her ble kokt egg og tevann, baguetter ble stekt og jeg laget et ordentlig påleggsfat selv om det bare er oss to i dag. Så begynte jeg å tenke på barndommens søndager, og minnet som står først i køen handler om mine besteforeldre.

Hjemme hos Mormor og Bestefar var søndagene noe spesielt. Sannsynligvis hadde det sammenheng med at de var kristelige mennesker, Bestefar var kirketjener og predikant (i tillegg til psykiatrisk sykepleier), Mormor var hjemmeværende med 6 barn, og etter hvert selvfølgelig en hel hurv med barnebarn. Ganske ofte reiste vi utover til mine besteforeldre på helgetur. Huset var i minnet mitt alltid fullt av søskenbarn, tanter, onkler og også gammeltanter og gammelonkler. Spesielt husker jeg gammeltante Ingeborg, som hadde hårnett. Det syntes jeg var rart.

Med så mange i husholdningen var det selvfølgelig spesielle rutiner når det gjaldt å forberede middag. Potetskrelling foregikk midt på kjøkkenet. Der satt vi to stykker med potetbøtta mellom oss. Middagen besto ofte av svinesteik med svor. Og Mormor hadde ihvertfall de siste årene kirsebærkompott med fløte til dessert, spesielt når jeg skulle komme, for hun visste hvor godt jeg likte akkurat det.

Vi satt tett i tett rundt spisebordet, og noen ganger måtte noen sitte på kjøkkenet eller rundt salongbordet også. For meg var det fryktelig viktig at jeg måtte få sitte ved siden av kusina mi som er to år eldre. Hun var min store helt, selvfølgelig. Vi ungene strevde med å holde oss alvorlig når Bestefar stemte i med bordverset, Gledens Herre. Han hadde nemlig en dyp og flott stemme med vibrato i, og noen prøvde kanskje å ta etter ham, og fikk et velrettet spark på skinnleggen som straff.

Jeg var midt i tenåra da besteforeldrene mine ble borte, og selv om jeg har god kontakt med mange i familien min enda, må jeg innrømme at det aldri ble helt det samme. Vi som var en stor og sammensveiset gjeng er spredt for alle vinder, og det er slett ikke hvert år at det byr seg en anledning hvor de fleste av oss møtes. Det sikreste stikket er at en av mine yngste kusiner har bursdag 6. juledag, da kan det være mulig å treffe mange. Men det er milevidt ifra de regelmessige helgene vi hadde rundt bordet hos Mormor. Ett av mine kjæreste minner er hvordan man kunne høre de voksne prate nede, etter å ha blitt putta trygt i seng oppe på loftet.

Etter at jeg har "blitt stor" har ikke søndagene vært så spesielle. Kanskje fordi jeg har jobbet i et yrke hvor søndag er den travleste dagen, og man ikke kan regne med å ha fri. Men i dag fikk jeg en påminnelse. Det er nok viktig, selv om man kanskje ikke er av det religiøse slaget heller, å ha et pustehull i uka dedikert til å være sammen med familien og kose seg litt ekstra. Kanskje ta en telefon til dem man ikke får sett så ofte, og stelle litt ekstra med dem man deler hus med.

Det er en arv jeg gjerne vil føre videre fra mine kjære besteforeldre.