Hjemme best

Hva er egentlig forskjellen på et ”hjem” og bare et ”hus”?

Tar høyde for at jeg kan ta feil, men antar at dette er det nærmeste jeg kommer ”hjemme hos- reportasje” med det aller første. Boligen min er nemlig langt nærmere kategorien ”kreativt kaos” enn ”moderne og minimalistisk”, muligens shabby, men veldig lite ”chic”.

Nylig har jeg vært hjemme hos Mamma ei helg, og påfølgende helg hjemme hos Svigers, men tror både kavaleren og jeg syns det var godt å komme hjem til oss sjøl etterpå. Gjøra og Sunndalen vil nok alltid være ”hjemme” for meg, men nå er det altså ikke der jeg har min egen kaffetrakter og vedkasse for tiden.

Jeg har alltid hatt det for vane at når jeg er ute på biltur kikker jeg på alle husene jeg kjører forbi. Ja, det begynte faktisk FØR jeg hadde bil, når jeg og min venninne Susanne gikk fra forlkehøgskolen til stallen hver morgen når vi hadde stalltjeneste. Vi gikk igjennom boligområdene på Bjørset i Molde og kikket på ”Frokosthusan”, husene hvor det lyste lunt og hjemmekoselig fra kjøkkenvinduene på morgenen. Vi var sultne og trøtte og drømte mye om boller og kakao den tida.

Senere har jeg altså fortsatt å se på hus, og sannelig har jeg smittet kavaleren også, det er blitt en hel liten hobby å peke ut hus med sjel når vi kjører land og strand rundt. Favoritten er toetasjes hvitmalte trehus med ”frokostveranda” som jeg kaller det, jeg innbiller meg at om jeg hadde bodd slik skulle jeg drukket ferskpresset appelsinjuice i soloppgangen hver morgen.

Jeg har hatt ”hjem” mange steder i mitt liv og flyttet ofte. Jeg samler liksom noen få, viktige ting rundt meg, og da kan jeg føle meg hjemme nesten hvor som helst. Jeg mener selv jeg ikke er veldig materialistisk, men jeg har hatt gjenstander jeg har grått over å ødelegge, som en håndmalt fugl som katten rev ned (den var vel litt for livaktig) eller serveringsfatet fra Farmor, men så har jeg jo lyst til å bruke tingene også, ikke gjemme dem bort i et skap.

En annen ting som gir meg en veldig hjemlig følelse er lukten av hjemmelaget bakst og mat. Kavaleren og jeg lager oss ordentlig middag fra grunnen av så å si hver dag, jeg sier det ikke for å skryte, det har blitt en trivelig rutine og en god ting som vel er verdt den tiden det tar hver dag. På vårt lille kjøkken er det ofte en utfordring, vi har alt for mye utstyr i forhold til plassen, så det er et puslespill hvor vi flytter maskiner og kopper og kar rundt og rundt, føler jeg.

Det aller viktigste som skiller et hus fra et hjem for meg tror jeg er (minst) en malende katt i en stol. Jeg er vokst opp med katter og er kattemenneske på min hals. Samboeren nevner stadig ønske om hund, men jeg lover deg: Det blir ikke før vi har flyttet nok en gang, her har vi ikke mer plass enn vi trenger, og jeg tenker med skrekk på hvordan potteblomster og lysestaker ville ligge strødd her etter sånne hundeslagsmål.

Potteblomster er jo et annet kapittel, etter å ha jobbet to år på Blaafarveværket hvor man selger samlepelargonier, har jeg opparbeidet meg grønne fingre. Å pusle med blomstene er nesten meditasjon. Og jeg har mange fler enn jeg egentlig har plass til… Med alle våre dyr, barn på deltid, katter og utallige blomster er ryddingen en oppgave en aldri kommer i mål med har jeg funnet ut. Men er det egentlig så farlig? Tross alt; et hjem er et hus hvor livet leves.

Ta vare på søndagene!

Denne lille bolla er meg med en av mine store fettere :)

I dag sov jeg utpå. Lenge siden sist jeg har våkna og at klokka har vært så mye. Men da trengte jeg det sikkert. "Skal vi koke havregrøt", spurte jeg min kjære. "Eller, det er jo søndag. Kanskje vi skal lage ordentlig søndagsfrokost i stedet. Som sagt så gjort. Her ble kokt egg og tevann, baguetter ble stekt og jeg laget et ordentlig påleggsfat selv om det bare er oss to i dag. Så begynte jeg å tenke på barndommens søndager, og minnet som står først i køen handler om mine besteforeldre.

Hjemme hos Mormor og Bestefar var søndagene noe spesielt. Sannsynligvis hadde det sammenheng med at de var kristelige mennesker, Bestefar var kirketjener og predikant (i tillegg til psykiatrisk sykepleier), Mormor var hjemmeværende med 6 barn, og etter hvert selvfølgelig en hel hurv med barnebarn. Ganske ofte reiste vi utover til mine besteforeldre på helgetur. Huset var i minnet mitt alltid fullt av søskenbarn, tanter, onkler og også gammeltanter og gammelonkler. Spesielt husker jeg gammeltante Ingeborg, som hadde hårnett. Det syntes jeg var rart.

Med så mange i husholdningen var det selvfølgelig spesielle rutiner når det gjaldt å forberede middag. Potetskrelling foregikk midt på kjøkkenet. Der satt vi to stykker med potetbøtta mellom oss. Middagen besto ofte av svinesteik med svor. Og Mormor hadde ihvertfall de siste årene kirsebærkompott med fløte til dessert, spesielt når jeg skulle komme, for hun visste hvor godt jeg likte akkurat det.

Vi satt tett i tett rundt spisebordet, og noen ganger måtte noen sitte på kjøkkenet eller rundt salongbordet også. For meg var det fryktelig viktig at jeg måtte få sitte ved siden av kusina mi som er to år eldre. Hun var min store helt, selvfølgelig. Vi ungene strevde med å holde oss alvorlig når Bestefar stemte i med bordverset, Gledens Herre. Han hadde nemlig en dyp og flott stemme med vibrato i, og noen prøvde kanskje å ta etter ham, og fikk et velrettet spark på skinnleggen som straff.

Jeg var midt i tenåra da besteforeldrene mine ble borte, og selv om jeg har god kontakt med mange i familien min enda, må jeg innrømme at det aldri ble helt det samme. Vi som var en stor og sammensveiset gjeng er spredt for alle vinder, og det er slett ikke hvert år at det byr seg en anledning hvor de fleste av oss møtes. Det sikreste stikket er at en av mine yngste kusiner har bursdag 6. juledag, da kan det være mulig å treffe mange. Men det er milevidt ifra de regelmessige helgene vi hadde rundt bordet hos Mormor. Ett av mine kjæreste minner er hvordan man kunne høre de voksne prate nede, etter å ha blitt putta trygt i seng oppe på loftet.

Etter at jeg har "blitt stor" har ikke søndagene vært så spesielle. Kanskje fordi jeg har jobbet i et yrke hvor søndag er den travleste dagen, og man ikke kan regne med å ha fri. Men i dag fikk jeg en påminnelse. Det er nok viktig, selv om man kanskje ikke er av det religiøse slaget heller, å ha et pustehull i uka dedikert til å være sammen med familien og kose seg litt ekstra. Kanskje ta en telefon til dem man ikke får sett så ofte, og stelle litt ekstra med dem man deler hus med.

Det er en arv jeg gjerne vil føre videre fra mine kjære besteforeldre.

Til foreldre med overvektige barn!

 (Dette Innlegget har tidligere vært lagt ut i min forrige blogg:   http://hiddenagenda.vgb.no/  , det har også stått på trykk i Foreldre og Barn. )



Jeg var bare 2,7 kilo da jeg ble født, men det lille forspranget de andre hadde tok jeg fort igjen. Snart var jeg en riktig så struttende sunn chubby baby. Jeg tror ikke jeg var noen spesielt overvektig unge, men jeg var heller ingen asparges, derimot tror jeg nok at menneskene rundt meg var veldig veldig klar over risikoen jeg hadde for å legge på meg, da det er et utbredt problem i slekta mi, i grunn på begge sider.
De ville nok gjerne gjøre det rette, men den nå voksne utgaven av meg ser at en god del av de tiltakene de gjorde – eller som jeg har sett andre foreldre til lubne barn gjøre, bærer galt av sted. Så her er mine råd til foreldre som ser (eller får høre) at barna deres er over gjennomsnittet store:

- Vær aktiv sammen med barnet ditt. Synes du barnet ditt er for sedat og rolig, plantet foran data eller TV – eller som i mitt tilfelle en bok? Gjør det lystbetont å være aktiv. Dersom TV-spillet slås av og ungen presses ut døra med en “stikk ut og lek!!” vil det å gå ut og leke virke som en straff. Å være aktiv ute er like sunt for deg som for barnet. Så stikk ut, bygg hytte, klatre i trær, lek sisten, lag blomsterbed, det trenger ikke være hardtrening! Til og med å rusle over et jorde og lete etter vårtegn er MYE bedre for kroppen enn å ligge som ei stappa middagspølse i sofaen. Er det flere barn i nabolaget kan du jo tilrettelegge ting som flere kan være med på og vinne prisen “Årets kuleste forelder”. Begynner du med dette når snuppa/poden er ganske liten, gjør du det enkelt for deg selv. Hun eller han syns da fortsatt det er topp å være sammen med deg.

-Snakk ikke til barnet om tykk eller tynn. Lær ikke barnet ditt at aksept er basert på utseendemessige faktorer, fortell ikke barnet ditt (hverken indirekte eller direkte, med oppførsel eller ord) at hun/han ikke er bra nok og må forandres på. Fortell ikke at dette er ting vi gjør for å bli slankere, eller mat vi spiser fordi den gjør oss tynnere. Vi drar på sykkeltur fordi det er GØY og vi spiser ovnsbakt kveite fordi det SMAKER DEILIG og gjør oss FRISKE OG RASKE. Det samme gjelder forresten klær, også dine egne. Du liker den røde tunikaen fordi den har så fin farge, ikke fordi du ser slank ut i den.

-Snakk ikke om barnets utseende eller vekt over hodet på det, og tillat ikke at andre gjør det. Her tenker jeg på venner og velmenende slektninger som kan ytre bekymring, og det er så lett å glemme at de små forstår nesten akkurat like mye som oss av ordene, og enda mer av blikk og kroppsspråk. Helt spesielt tenker jeg også på helsesøster. Godta ikke at helsesøster snakker om for høy vekt for alderen mens barnet hører. La barnet leke med klossene i gangen i mens.

-Innfør ikke noen “spesielle tiltak” ved anledninger som familieselskaper og bursdager. Hvis du lever sunt med din sønn eller datter resten av året, gjør det ikke noe at hun/han vil ha et sjokoladekakestykke til i kusinas bursdag. FEIRING SKAL VÆRE POSITIVT LADET, ikke preget av dårlig samvittighet og skam! Her gjelder også dette med påtale i andres nærvær. Hvis du av grunner som for eksempel sunn folkeskikk (prinsippet dele med andre e.l) må ha en prat med barnet, ta ham/henne med på privaten og respekter ditt eget barn såpass at du ikke lar det være et tema rundt de voksnes kaffebord.

-Tiltak som innføres må gjelde alle/ hele familien. Det burde være en selvfølge. Men dersom en person skal spise et grovere brød, skal alle det. Dersom en skal slutte med smør, må hele familien det. Man kan ikke påpeke at “Du skal ikke ha smør, lille venn, for du begynner å bli litt tykk.”  Mye heller: “Vi vil ikke ha smør, det er like godt uten”.
Dersom du passer på alt dette, er jeg sikker på at barnet ditt kommer til å vokse opp med sunne, gode holdninger til mat, aktivitet og egen kropp. Vi kan ikke alltid redde barna fra den påvirkning som påføres dem utenifra, men vi kan sørge for at de har en solid grunnmur hjemmefra å stå på. Dessuten: Ikke alle skal eller bør ha kropp som et sugerør.

(Innlegget var skrevet ca 1. april i fjor, to uker før jeg ble operert!)