Vår- viruset

Selv om vi nå har en kaldere periode igjen her hvor jeg bor, er det enkelte vårtegn som trenger seg fram uansett hva.

Fuglene kvitrer og naturen våkner til liv. Skogen er full av gåsunger og museører, og i tillegg til den trofaste hestehoven har jeg også sett hvitveis, blåveis og stemorsblomster allerede. Men vi har enda et vårtegn som har dukket opp: Trimmerne!

Det begynner å bli travelt hvis formene skal på plass inn i bikinien til juni kommer - for hver sommer står jo løfterik foran oss på denne tida av året, og ingen bekymrer seg for at vi kan få en slik gummistøvelsommer som i fjor. Nei, denne sommeren skal stå i kroneisens tegn, det er helt sikkert. Og for å tåle kaloriene i en kroneis er det viktig å bruke litt ekstra nå. Sixpacken må vises mens kroneisen nytes, og når den smelter skal den dryppe nedover en solbrun kropp med definerte muskler. Klart!

Slik ser det i hvert fall ut som de tenker, der de peser av gårde med lua på snei, blodrøde i ansiktene og med en sår rasping i pusten. Joggerne, altså. Og så har vi syklistene, de som får meg til å lure på hvor mange deltakere Norge skal ha i Tour de France i år. Sykling har blitt voldsomt populært, selv får jeg meg ikke til å forstå at de tør å rase ivei med føttene fastspent på pedalene.

Ok, da. Jeg er smittet. Tok opp igjen treninga etter jul etter et opphold. Siden da har jeg prøvd å trene hver dag (i en eller annen form), etter prinsippet ”litt er bedre enn ingen ting”. Og det er sant som de sier, det ER virkelig avhengighetsskapende. Stor var overraskelsen min da jeg her om dagen oppdaget på et fitness-nettsted at å trene 4 ganger i uka regnes som å trene mye! Da kan jeg rett og slett slippe taket i dårlig samvittighet og begynne å se på meg selv som en aktiv person.

Her om dagen gikk trimturen til toppen av skiflygningsbakken i Vikersund, jeg bor nemlig bare ti minutters kjøring unna. Gå til toppen av en hoppbakke, det er vel ingen ting tenkte jeg. Men så skal vi huske at det faktisk går an å hoppe langt over 200 meter fra hoppkanten i denne bakken, og at det er 1080 trappetrinn til toppen. Var ikke fritt for at jeg kjente det både i legger og lunger, og at jeg sikkert lignet en del på de høyrøde trimmerne jeg beskrev over. Men til topps kom vi, og det var flott selv om tåka ødela litt for utsikta. Da jeg sto der oppe var det likevel ikke fritt for at jeg tenkte: Takk Gud at jeg bare er en trimmer og ikke sånn toppidrettsutøver - som setter utfor her på ski!

Planen er å fortsette som jeg stevner utover våren og sommeren. Og om jeg ikke akkurat når bikiniformen på utsiden, er jeg ganske sikker på at jeg blir et gladere og friskere menneske inni!

Til foreldre med overvektige barn!

 (Dette Innlegget har tidligere vært lagt ut i min forrige blogg:   http://hiddenagenda.vgb.no/  , det har også stått på trykk i Foreldre og Barn. )



Jeg var bare 2,7 kilo da jeg ble født, men det lille forspranget de andre hadde tok jeg fort igjen. Snart var jeg en riktig så struttende sunn chubby baby. Jeg tror ikke jeg var noen spesielt overvektig unge, men jeg var heller ingen asparges, derimot tror jeg nok at menneskene rundt meg var veldig veldig klar over risikoen jeg hadde for å legge på meg, da det er et utbredt problem i slekta mi, i grunn på begge sider.
De ville nok gjerne gjøre det rette, men den nå voksne utgaven av meg ser at en god del av de tiltakene de gjorde – eller som jeg har sett andre foreldre til lubne barn gjøre, bærer galt av sted. Så her er mine råd til foreldre som ser (eller får høre) at barna deres er over gjennomsnittet store:

- Vær aktiv sammen med barnet ditt. Synes du barnet ditt er for sedat og rolig, plantet foran data eller TV – eller som i mitt tilfelle en bok? Gjør det lystbetont å være aktiv. Dersom TV-spillet slås av og ungen presses ut døra med en “stikk ut og lek!!” vil det å gå ut og leke virke som en straff. Å være aktiv ute er like sunt for deg som for barnet. Så stikk ut, bygg hytte, klatre i trær, lek sisten, lag blomsterbed, det trenger ikke være hardtrening! Til og med å rusle over et jorde og lete etter vårtegn er MYE bedre for kroppen enn å ligge som ei stappa middagspølse i sofaen. Er det flere barn i nabolaget kan du jo tilrettelegge ting som flere kan være med på og vinne prisen “Årets kuleste forelder”. Begynner du med dette når snuppa/poden er ganske liten, gjør du det enkelt for deg selv. Hun eller han syns da fortsatt det er topp å være sammen med deg.

-Snakk ikke til barnet om tykk eller tynn. Lær ikke barnet ditt at aksept er basert på utseendemessige faktorer, fortell ikke barnet ditt (hverken indirekte eller direkte, med oppførsel eller ord) at hun/han ikke er bra nok og må forandres på. Fortell ikke at dette er ting vi gjør for å bli slankere, eller mat vi spiser fordi den gjør oss tynnere. Vi drar på sykkeltur fordi det er GØY og vi spiser ovnsbakt kveite fordi det SMAKER DEILIG og gjør oss FRISKE OG RASKE. Det samme gjelder forresten klær, også dine egne. Du liker den røde tunikaen fordi den har så fin farge, ikke fordi du ser slank ut i den.

-Snakk ikke om barnets utseende eller vekt over hodet på det, og tillat ikke at andre gjør det. Her tenker jeg på venner og velmenende slektninger som kan ytre bekymring, og det er så lett å glemme at de små forstår nesten akkurat like mye som oss av ordene, og enda mer av blikk og kroppsspråk. Helt spesielt tenker jeg også på helsesøster. Godta ikke at helsesøster snakker om for høy vekt for alderen mens barnet hører. La barnet leke med klossene i gangen i mens.

-Innfør ikke noen “spesielle tiltak” ved anledninger som familieselskaper og bursdager. Hvis du lever sunt med din sønn eller datter resten av året, gjør det ikke noe at hun/han vil ha et sjokoladekakestykke til i kusinas bursdag. FEIRING SKAL VÆRE POSITIVT LADET, ikke preget av dårlig samvittighet og skam! Her gjelder også dette med påtale i andres nærvær. Hvis du av grunner som for eksempel sunn folkeskikk (prinsippet dele med andre e.l) må ha en prat med barnet, ta ham/henne med på privaten og respekter ditt eget barn såpass at du ikke lar det være et tema rundt de voksnes kaffebord.

-Tiltak som innføres må gjelde alle/ hele familien. Det burde være en selvfølge. Men dersom en person skal spise et grovere brød, skal alle det. Dersom en skal slutte med smør, må hele familien det. Man kan ikke påpeke at “Du skal ikke ha smør, lille venn, for du begynner å bli litt tykk.”  Mye heller: “Vi vil ikke ha smør, det er like godt uten”.
Dersom du passer på alt dette, er jeg sikker på at barnet ditt kommer til å vokse opp med sunne, gode holdninger til mat, aktivitet og egen kropp. Vi kan ikke alltid redde barna fra den påvirkning som påføres dem utenifra, men vi kan sørge for at de har en solid grunnmur hjemmefra å stå på. Dessuten: Ikke alle skal eller bør ha kropp som et sugerør.

(Innlegget var skrevet ca 1. april i fjor, to uker før jeg ble operert!)