Somlepave versus arbeidsjern 1-0

Hjemmekontor med marmorkake

Mange spør meg hvordan jeg har det når jeg skriver, og hvordan en god eller en dårlig skrivedag er. For meg er skrivedagene veldig forskjellig, og det jeg ihvertfall merker at jeg bør bli enda flinkere på, er å tenke "Nå er jeg på jobben" - selv når jeg skriver hjemme.

Når jeg skriver hjemme er jeg nemlig helt forferdelig på å prokrastinere, eller SOMLE som det heter på godt norsk. Det er rart, jeg tror det har med at skriving av en roman er en slik relativt langsom prosess å gjøre, men fakta er at hvis det går litt trått med skrivinga, og jeg befinner meg hjemme, kan det å sette på en maskin med klær eller vaske de kaffekoppene fra i går plutselig virke umåtelig viktig.

Jeg har alt det vanlige rundt meg, og all verdens tid, jeg skal jo "tross alt ikke gjøre noe annet enn å skrive litt i dag", og nå fortjener jeg vel en liten pause for å ringe ei venninne? Deretter leke litt med katten, hm, skulle vært en snartur på butikken, fælt så støvete den kommoden var (ja en ser det når sola kommer fram) og nå er det jammen lenge siden jeg har bakt brød. Hvis det er virkelig er ille med arbeidlysta, kan jeg finne meg selv i ferd med å gjøre noe så meningsløst som å bruke strykejernet på kjøkkenhåndklærne. Da vet jeg med meg selv at jeg er ute og kjøre. Slik er det ofte, at plutselig er kvelden kommet, huset er strøkent og dokumentet på pc-en har det ikke skjedd noe særlig med. DET definerer en dårlig skrivedag.

Men dersom jeg hadde hatt en annen type jobb, eller når jeg er på en annen type jobb, kan jeg selvsagt ikke tenke på husarbeidet hjemme, eller om det hadde vært lurt å måka litt snø nå, eller bytta på kattedoen. Da måtte jeg tenke på sånne ting når jeg kom hjem igjen etter dagens dont.

På en god skrivedag derimot er jeg i flyten, da er jeg inne i det som skjer i historien, og bryr meg ikke om hverken oppvask, sengeklær eller fuglebrett. Da blir jeg selv oppslukt av det jeg skriver, og det er lett å se at da blir resultatet i manuset også mye bedre. Logisk kanskje. En fin metode for å komme INN i god skrivemodus er å ta seg en tur på skrivestua. Der er det ingen ting som forstyrrer, ingen tv, radio, ingen folk, katter eller husarbeid. Bare ro og fred.

Og med denne blogginga er dagens somling hermed over. Så hvis jeg får tillatelse til å tjuvstarte litt på nyttårsløftene, må det bli å være en strengere sjef for meg sjøl. NEI Gunn Marit, du får ikke permisjon fra skrivinga i 20 minutter for å vaske golvet, hva er det du innbiller deg??

Skrivestua

Bare en katt - hva skjer når du kjører på et dyr?

Selma lever heldigvis i beste velgående.

Opplevde en utrolig ubehagelig episode for et par uker tilbake som virkelig ga meg en vekker.

Vi var nesten hjemme og kjørte ned den bratte bakken fra Åmot sentrum, da vi plutselig ser noe midt i veien - en påkjørt katt. Den kommer litt brått på så vi rekker ikke stoppe, og vi passerer. Huff, det var et trist syn, den lå på siden med labbene rakt ut.

- Vi må snu, sier jeg, - vi får ihvertfall få den ut av veien, det er så ekkelt når de ligger slik.
Min kjære snur selvfølgelig. Jeg hopper ut av bilen og går ut i veien, ting må skje litt fort siden det er både bakke og sving der katten ligger. Jeg ser at pusen (dessverre) ikke er død likevel, og nesten uten å tenke griper jeg forlabbene dens i den ene hånda og baklabbene i den andre og bærer den i full fart inn på gangveien. Den jamrer seg når jeg legger den ned, stirrer stivt framfor seg, så jeg tror egentlig at den holder på å dø. Det er en kraftig og flott katt. Kjæresten min kommer til, og vi prøver å snakke til katten. Den ser ut til å kvikne til, og da vi kommer nær den igjen, freser den og er sinna.
Men da den prøver å rømme fra oss, ser vi at bakkroppen ikke vil lystre den som den skal, dessverre er ryggen brukket. Den krøller seg sammen i grøfta, forvirret og hjelpeløs.
Vi skjønner at katten må avlives, men hvem kan gjøre det? Vi blir stående der med den og ringer både veterinærvakt og politi før vi endelig får tak i dyrevernsnemda, som kommer til stedet etter ca en time og får tatt livet av det stakkars dyret.
Visste du at det er en plikt å stoppe dersom du kjører på et dyr? Det er ikke noe som er frivillig! Du skal undersøke om dyret lider. Det samme gjelder dersom du finner et dyr som åpenbart er skadet og lider. Vær så snill å ta dere tid. Det var en vond opplevelse, men det hadde vært verre å kjøre videre. Spesielt en katt er seiglivet, og kan risikere å lide i dagesvis før den sulter ihjel siden den ikke klarer å ta seg hjem eller skaffe mat.
Mannen fra dyrevernsnemda lovet å levere inn katten til veterinær dagen etterpå for å få den scannet for id-chip. Jeg håper eieren ble funnet og varslet, det er så vondt å vente på et firbeint familiemedlem som ikke dukker opp.

DETTE SIER STATENS VEGVESEN OM PÅKJØRSEL AV DYR:

Et stort antall dyr dør som følge av skader ved påkjørsel. Vegtrafikkloven og lov om dyrevelferd pålegger enhver å hjelpe et dyr som åpenbart er skadet eller hjelpeløst.

Dersom det er et dyr fra dyrehold eller storvilt, og det ikke er mulig å yte god nok hjelp, skal du varsle eieren eller politiet umiddelbart.
Dyr fra dyrehold og storvilt skal ikke avlives dersom det lar seg gjøre å få tak i eieren, veterinær eller politiet innen rimelig tid. Er det åpenbart at dyret ikke kan leve eller bli friskt, kan den som treffer på dyret avlive dette med det samme.
Hvis dyret er blitt skadet, er det viktig at stedet hvor uhellet skjedde merkes godt, slik at personell fra kommunen lett kan finne stedet. For å hindre unødig lidelse, er det viktig at kompetent personell kan foreta søk og vurdere om dyret skal avlives.
De tidligere obligatoriske viltnemdene ble avviklet i 1992 og organiseringen av viltforvaltningen varierer nå mellom kommunene.

(kilde: Vegvesen.no)

Hvordan har anmelderne det?

Bokhandelen Capris kaller "Naken i hijab" en av høstens sterkeste debuter :)

Nå har "Naken i hijab" vært ute i omtrent en måned, og jeg er superlykkelig over alle utrolig gode tilbakemeldinger som har blitt gitt meg fra lesere og bokhandlere. Noe av det som har vært nevnt, er at det er en spennende og nyansert fortelling, man liker at den blir fortalt fra flere sider, at den er varm og velskrevet. Det er utrolig herlig for en debutant å høre, det er ikke bare-bare å komme med bok for første gang. I nyhetsbrevet fra Capris er den beskrevet som troverdig og fin, og Norli sitt nyhetsbrev har også valgt å sette fokus på "Naken i hijab".

Undertrykte kvinner og demoniske menn! ;) Fotoet er privat, fra en ferie jeg hadde i Egypt i 2007.

Hva tenker man da, når en anmelder (i en anmeldelse som ellers var ganske grei) mener at boka er svart/hvit og handler om undertrykte kvinner og demoniske muslimske menn? Jo, da ble jeg litt lei meg. Og til tross for alle andre tilbakemeldinger som har beskrevet den som nyansert, måtte jeg gå i meg selv og vurdere: Er det virkelig en SLIK bok jeg har skrevet, jeg som har så mye kjærlighet for samfunnet jeg ble kjent med i Egypt? For det var ikke meningen. Så tok jeg en liten gjennomgang med meg selv av mennene og kvinnene vi blir kjent med i historien, selvfølgelig uten å avsløre så mye at det ødelegger spenningen for dere som ikke har lest den enda:

Menn:

Vi har Lives svigerfar, Amir. Han er beskrevet som veldig mild, følsom og snill, en god far og ektemann men dessverre syk/ sengeliggende. Ikke spesielt demonisk altså.

Lives svoger, Mahmoud,Gift med en middelaldrende engelsk kvinne, de to er meget glade i hverandre, men han er i en vanskelig situasjon i forhold til at hans kjære jo ikke kan føre slekta videre, slik familien forventer. Han er en rimelig sympatisk figur synes jeg.

Lives svoger nr 2, Ali, Gift med Lives svigerinne Amira, og en kjærlig far og ektemann, hva som er spesielt med ham er at han er opptatt av å leve riktig, og vil derfor ikke tjene penger på turisme slik de fleste andre i slekta gjør. Dermed lever hans familie nokså kummerlig. Men noen demon er han ikke.

Til slutt har vi altså Kareem, som Live er gift med. Han har en tosidig personlighet, det er mye både sjarm og temperament, han er hissig og han drikker mye. Livet hans er ute av kontroll og han reagerer med desperat sinne. Her har vi altså demonen vår. Men han er jo ikke slik fordi han er muslim. Folk med lignende problemer finner vi selvfølgelig over hele verden, både i Levanger og Larvik og Lisboa og Luxor.

Vi går over til de undertrykte kvinnene:

Yasmina, Lives svigermor, styrer hus og hjem og steller en syk ektemann. Både hun og datteren minnes det lykkelige ekteskapet paret hadde og ferien de reiste på som en familie.

Amira, Yasminas datter og Lives svigerinne, lever på den tradisjonelle måten, hun er en sterk kvinne med bein i nesa, er geskjeftig og har en finger med i spillet overalt. Fra å være skeptisk og fordomsfull mot nykommeren Live, går hun til å bli hennes store støtte og gode venn.

Doa'a, Amira og Kareems søster, er en selvstendig kvinne som har gått imot det forventede, bor alene, og er yrkesaktiv. Ønsker å klare seg på egen hånd i stedet for å bli gift på nytt etter en skilsmisse. Doa'a er mange ting, men undertrykt er hun ikke...

Ulike meninger og debatt er viktig, men jeg klarer ikke å forstå hvordan dette kan være svart/hvitt og unyansert... ;)  Det hadde tross alt vært ganske urealistisk dersom jeg beskrev det slik at i denne lille landsbyen utenfor Luxor (som jeg selv kjenner ut og inn) gikk kvinnene på kontoret mens mennene tok oppvasken. Jeg har også framhevet de positive og varme sidene ved denne tradisjonskulturen - som vi har mistet mye av her hjemme.

Så tilbake til hvordan anmelderne har det- jeg tror de har det rimelig travelt og stressende på jobben, og er sannelig glad jeg selv har bedre tid på meg til å fordøye bøkene jeg leser... ;)

Med takk til Cathrine Krøger for anmeldelse av boka mi!

Gunn M. Nisja.

Høstmøter med bokhandlerne - og en ekte kjendis!

Cecilia Samartin og jeg i Trondheim

Jeg har vært så heldig å få være med på høstmøter med bokhandlere. Forlaget drar på turne til landets største byer og presenterer sin høstkatalog, Juritzen reiser sammen med Bazar og Front forlag. Dette er et stort privilegium å få være med på, og selvfølgelig kjempegøy! Så langt har vi vært i Tromsø, Bergen og Trondheim, og jeg skal også få være med til Oslo, Kristiansand og Sandefjord før vi gir oss.

De første gangene var det ganske nervepirrende å skulle snakke om seg selv og boka si. Vi hadde blitt forespeilet at det kom til å være kanskje 30-40 bokhandelansatte til stede, men det har vært enorm interesse, og i Trondheim var det hele 110 mennesker til stede i salen. Skummelt og flott på en gang! Etter hvert har jeg blitt tryggere på situasjonen, og nå gleder jeg meg bare. Jeg er heldig som får lov til å reise rundt og bli kjent med så mange.

Det er hyggelige kvelder med mye god mat og god drikke, og ikke minst er det mange flotte bøker som blir presentert. For å gi et par eksempler på hva jeg selv skal lese i vinter, så presenteres bla. "Kråkejenta", en krim fra Front forlag, og ikke minst "Apehuset" skrevet av Sara Gruen, fra Bazar forlag. Se opp for disse bøkene!

Cecilia Samartin er nok vårt store trekkplaster. Jeg leste to bøker av henne i sommer, og mener at suksessen hennes absolutt er velfortjent. I tillegg har jeg lært henne å kjenne som et utrolig raust og varmt menneske, det skinner jo også igjennom i hennes tekster.

Mer om høstmøter, fra en bokhandlers perspektiv, kan du lese her .

Hvordan føles det?!

Nei hvordan det føles?? Boka mi er i handelen, jeg har vært og sett på den, tatt på den, og ikke minst snakket med noen begeistrede bokhandlere.Ut fra bildet er det vel ikke så vanskelig å se: Det føles herlig! Selv om jeg selvfølgelig håper at jeg skal få muligheten til å gi ut mange flere bøker i mitt liv, er man romandebutant bare en eneste gang, og på bokhandelen i Åmot hadde de i den anledning slått på stortromma...:

En hel vegg med bare "Naken i hijab", en ganske sjuk opplevelse, jeg tror jeg holdt på å svime av jeg. Også inne i butikken sto jeg på øverste hylle  - mellom Ragde og Nesbø - for en drøm for en debutant. I Modum er det virkelig stas å være lokal forfatter!

Jeg må bare si jeg er utrolig glad og takknemlig for alle hilsener jeg har fått, alle gratulasjoner og blomster. Ikke minst for alle superhyggelige tilbakemeldinger fra de som allerede har "løpt og kjøpt" , ikke fått sovet om natten på grunn av meg (unnskyld!!) og anbefalt boka videre til venner og kjente. Det setter jeg sånn pris på! Den aller fineste gaven fikk jeg likevel av min gode venninne Inga , og den må jeg nesten få lov til å vise fram :





Et smykke  en "klok ugle", hvor passende er vel ikke det for en spent, nybakt forfatter!

Nå gleder jeg meg til fortsettelsen, er så heldig at jeg skal ut på bokhandlerturne, og allerede i morgen er første stopp, Tromsø. Rapport følger!

Dagen før dagen

Nesten høststemning og innekos på Simostranda i dag. Min siste dag før utgivelsesdato, og jeg feirer her på bloggen med å legge ut bokinspirator Liv Gades omtale av boka mi!

"

Anbefalinger fra NorliVi reiser mer og mer. Verden er i ferd med å bli en smeltedigel av kulturer og nasjonaliteter. Det er spennende og utfordrende. Tenk hva vi kan tilføre hverandre hvis vi vil og tør. Men det er vanskelig. Det er grunnleggende forskjeller på tankesett, tradisjoner, levemåter og moral. Denne boken gjorde et stort inntrykk på meg. ”Naken i hijab” er velskrevet, vakker, vond og viktig! Denne boken må du lese! Live reiser sammen med en venninne på en etterlengtet ferie til det eksotiske Egypt. Hun overveldes av landet, av luktene, smakene og av den slentrende tilværelsen. Hun treffer Kareem og blir sjarmert av hans vennlighet og utstråling. Han elsker familien sin – de er viktige og skal tas vare på, og Live tenker på Norge – hvor barna er i barnhage og de gamle på institusjon. I Egypt bor familiene sammen hele livet. De tar ansvar og tar vare på hverandre Live er både betatt og redd – Hun vet det vil bli en utfordring, men velger å tro på kjærligheten, og flytter til Luxor som er en stor og populær turistby. Hun flytter til Kareems familie, og undertegner på en ekteskapskontrakt som er på arabisk. Live velger å stole på Kareem.
Det skulle hun aldri gjort. Når hverdagen kommer, endrer han seg. Han forlanger og forventer at hun skal underkaste seg. Live må bære hijab og innordne seg regler og levesett. Hun er fortvilet – samtidig trives hun med familien hans. De er vennlige mennesker og de tar i mot Live med åpne armer. Hun er både fascinert og redd. Og det er nettopp dette jeg synes er så bra med boken. Live ser kvalitene og elsker fargene og luktene i Egypt. Samtidig er grunnsynet milevis fra hennes. Dette er troverdig og skaper balanse i historien.
Live blir gravid og føder en nydelig liten datter. Hun vet at nå endrer situasjonene seg dramatisk. Barnet tilhører familien og bare Live antyder ønske om å reise hjem til Norge – blir Kareem rasende. Dette er en bok du blir klok av å lese, og personlig synes jeg den burde være pensum i videregående skole her i Norge.
Liv Gade – bokinspirator August 2011


Tror nesten jeg fortjener en kakao. Omtalen er hentet herifra,  

(Hvor boken også kan kjøpes, for all del!! ;) )

Dagen før dagen før dagen

Det er bare to dager igjen til boka mi, "Naken i hijab", slippes. Er jeg nervøs? Nei, faktisk ikke, men kanskje er det fordi det ikke har gått opp for meg enda. Bok, jeg? Forfatter, jeg? Tanken virker like nær, eller like fjern som da jeg for to år siden satte kulepennen på den aller første kladden i en gul spiralblokk.

Men om et par dager er det realitet, og folk kan (og vil?) forhåpentligvis gå i bokhandelen og finne boka mi der, eller de kan bestille den, eller kjøpe den online. Det er skikkelig herlig, og skikkelig merkelig..!

... Den gangen, i 2009... Jeg hadde en historie i hodet, et tema jeg ville skrive om. Jeg visste hva jeg ville lage, men ikke "hvordan man gjør det". Altså, det å skrive i seg selv, definert som å forme språk ved hjelp av skrifttegn, det lærte jeg nok like tidlig som alle andre. Men hvordan skulle jeg angripe den tilsynelatende uoverkommelige oppgaven å fullføre et roman-manus? --- Jo, man lytter til gode råd fra folk som har gått veien før, for eksempel Tom Egeland .

2011. Merkelig så fort tida har gått, det trenger visst ikke nødvendigvis ta så veldig lang tid å virkeliggjøre en drøm. En vennlig sjel på forlaget sendte meg mms- bilde av "Naken i hijab", rykende fersk i hardcover fra trykkeriet...




 


Nå er den ferdig, det blir ikke mer forandringer, den står der, den er en del av årets bokhøst, den er den første boka i mitt forfatterskap, kanskje er den en opplevelse for deg i høst, kanskje skal den ligge på ditt nattbord, under hodeputa eller i veska, kanskje kommer du til å pakke den inn og sørge for at den havner under noens juletre? Det er fint!!

Det er litt som å fore opp en fugleunge man har puttet i en skoeske. Etter to år har den vokst og man syns den ser flott ut. Da er det bare å ta heisen opp i skyskraperen, gå ut på kanten og kaste fuglen utfor, håpe at omsorgen man har gitt den skal ha gitt resultater, at den skal fly, klare seg sjøl.
Så fly ut i verden, "Naken i hijab", måtte du nå langt, måtte du treffe mange.