Lindring for hjemlengsel

Da er jeg tilbake fra Egypt etter et enukes opphold. En uke er ikke lang tid, og spesielt ikke siden det var hele tre år siden sist jeg hadde vært i landet jeg har kalt ”Mitt andre hjemland”. Jeg var veldig spent på hvordan det ville føles.

Billetter hadde vi bestilt nærmest på måfå. Det var meg, forloveden, og tre venner. Vi bestilte restplass, tok det vi fikk, rett og slett. Men da jeg studerte reisetidspunktet, skvatt jeg nesten, det var på dagen og timen sju år etter den aller første gangen jeg reiste nedover, og ble der i tre måneder.

For å være ærlig trengte jeg å være der i tre måneder. Jeg trengte så lang tid for å senke skuldrene, slippe skepsisen, åpne hjertet for menneskene og kulturen, bli nysgjerrig og utforskende i stedet for skeptisk og dømmende. Det er så mye mer vi har til felles enn det som skiller oss, det oppdager vi når vi blir godt kjent.

Jeg er ganske overtroisk, og når jeg så reisetidspunktet, følte jeg at dette har en spesiell betydning, det blir enten eller. Enten er det en endelig avslutning på mitt forhold til Egypt, eller så er det en ny start. Spesielt spent var jeg jo over å ha med meg forloveden nedover for første gang, til dette stedet som har betydd så mye for meg i fortiden.

Mange var også urolige over at jeg skulle reise nå, det var vært stadige tilbakevendende uroligheter i Egypt etter revolusjonen i fjor, og selv om jeg vet at det er en lang reise fra Luxor dit jeg skulle, til Tahrirplassen i Kairo som vi har sett på TV, (det er som å reise fra Oslo til Saltfjellet med tog) hadde jeg ikke tenkt å ta noen sjanser.

Straks jeg kom ut av flyet strømmet påminnelsene på. Bougainvillea og bulkete biler, smilende mennesker med teglass i hendene. Den tilsynelatende ufruktbare ørkenen. Den irrgrønne Nildalen. Den herlige maten, den hissige myggen, templene. Å bli vekket om morgenen av bønnerop, bikkjebjeff, hanegal og eselskryt. Det vil si, jeg sov som en stein, men reisefølget mitt ble vekket. Kunne det virkelig være tre år siden sist jeg var her?

Jeg hadde jo rukket å både skrive roman og få den utgitt, så noe tid må det jo ha gått. Nettopp det var påskuddet mitt for å reise denne gangen, jeg skulle presentere boka for en litteraturklubb i Luxor. Det ble et utrolig hyggelig møte og begynnelsen på nye, gode vennskap. Jeg fikk også spurt medlemmene, som stort sett er europeere, hvordan det er å bo i Luxor etter revolusjonen.

    - For oss er det ingen stor forskjell, sier Christine Soliman, som har bodd ved Nilens bredd i seks år. - Men for lokalbefolkningen er det verre. Turistene er skeptiske og tror vi lever i en krigssone. Dermed mister store deler av befolkningen her næringsgrunnlaget.

Hun har rett. Noe ER virkelig annerledes. Både ungene og hestene er magrere enn før. Jeg er vant til å se fattigdom i Egypt, men ikke sult. Det er vondt å se en liten gutt stå og tigge ved en minibuss, ett pund til brød? Tårene hans som triller da ingen ser ut til å ha noe å avse i dag. Heller. Også de veldedige organisasjonene sliter. Ett av den er barnehjemmet Sunshine, som drives kun ved hjelp av donasjoner og frivillighet. Når turistene ikke lenger kommer, tørker pengestrømmen ut, da er det tungt å ha ansvar for 95 foreldreløse barn…

Jeg tror ikke vi hadde vært under den Egyptiske sola mer enn to dager før kavaleren begynte å snakke om ”neste gang”. Da visste jeg svaret på det jeg lurte på innledningsvis, dette er starten på en ny epoke. Vi har diskutert arabiskkurs, rundreiser og ikke minst hva VI kan bidra med. Første skritt for meg blir å få fadderbarn fra Sunshine barnehjem. Jeg er glad for å ha muligheten for å gi noe tilbake til landet som har gitt meg så mye inspirasjon og så mange opplevelser.

Følte jeg meg mindre trygg nå, i det postrevolusjonære Egypt? Absolutt ikke, heller tvert imot. Vi turister er så få, at vi blir ekstra godt passet på. Dersom du har hatt planer om å besøke ett av Egypts turistdestinasjoner, er mitt råd: Ikke nøl. Du vil føle deg velkommen.

(Besøk sidene til barnehjemsprosjektet Sunshine her: http://www.sunshine-international.org.uk/)

Egypt og stillheten

Sola våger seg opp over horisonten, farger Rødehavet, og smelter disen. Jeg nyter det hele fra en balkong i en turistleilighet i Hurghada med utsikt over den nye souqen - eller markedet om du vil. I hånden min har jeg en rykende tekopp med sukker i, en måte de fleste egyptere starter dagen på. Det er tre år siden sist jeg var i Egypt, og jeg skal ikke gå glipp av et eneste minutt.

    Idet sola for alvor begynner å få tak på den friske morgenlufta, dukker han opp. En høy, tynn gutt som har arbeidsdagene sine nede i turistmarkedet. Alle suvenirer man forbinder med Egypt finnes her: Orientalske lamper, vannpiper, krydder. Han triller fram solbrille-stativet. Ser etter at flisene utenfor er ordentlig skinnende blanke, og så drar han fram en plaststol. På den venstre siden av den, et askebeger. Så setter han seg til å vente. Og vente. Vil han i det hele tatt f noen kunder i dag?

    Stillheten, en ny følgesvenn for meg i Egypt. Jeg og reisefølget mitt finner oss selv nærmest alene, på cornichen, på restaurantene og stranda. Hvor er alle turistene hen? Hvor er levebrødet for egypterne? Hurghada er en by bygd opp omkring de tilreisende. Hva gjør man når de uteblir?
    Etter fire timers kjøretur gjennom den golde arabiske ørkenen møter vi samme situasjon i Luxor. Jeg er der for å presentere ”Naken i hijab” for de fastboende europeerne der, og de viser rørende interesse. Men når jeg kommenterer hvor stille det er, har de mye  fortelle meg:

    - De som fortsatt demonstrerer i Kairo forstår ikke situasjonen vår her nede, sier Christine Soliman som driver hotell sammen med sin egyptiske partner. -Her i Egypt er det jo storfamilien som tar vare på deg når det kniper. Men hva skal du gjøre når alle i storfamilien lever av turisme på den ene eller andre måten? Hun rister på hodet.
    - Vi venter alle sammen. Her nede i Luxor er det like trygt som det alltid har vært, men hva hjelper det, når alt de reisende forbinder med landet vårt er steinkasting og tåregass på Tahrir-plassen?

    Vi besøker templene. De er uhyggelig tomme, nesten som om de gamle faraoer har tatt de tilbake. Skrittene våre gir gjenlyd mot veggene. Men relieffene og statuene står der uforandrerlige, og gjør et enda sterkere inntrykk nå, uten høylytte gruppeledere med ”gåseflokken” sin i hælene, uten beundrende rop, uten kameraer som stadig blinker. Vi kan nesten høre guden Amon Ra hviske om sin uforanderlige storhet gjennom tusenårene.

    Vi vet det ikke kommer til å gå nye tre år før vi er tilbake, og vi håper den arabiske våren vil gi befolkningen demokratiet og rettighetene de kjemper for, og bedre vilkår for de oppvoksende generasjoner. Det siste vi ser når vi kjører ut til flyplassen er et egyptisk flagg som vaier stolt i vinden. Egypt tilhører egypterne. Men Nilen, pyramidene, templene og gravkamrene er en verdensarv som tilhører oss alle. Reis til Egypt nå, grip muligheten til å oppleve denne sivilisasjonens vogge i ro og mak, og bidra samtidig til et levebrød for folket som forvalter det for oss.

(Dette sto først på trykk i Tidens Krav, 23.2.2012)

Mer enn tusen ord - noen få bilder fra Egypt februar 2012

En moske etter min smak - midt i den majestetiske ørkenen

Kjøre mellom Hurghada og Luxor tar ca fire timer

Et helt lasteplan fullt av all slags deilig frukt og grønt - tomatene i Egypt er verdens beste

Søylehallen i Karnak Tempel, Luxor

Selv i Luxor blir det kjølig om kvelden i februar

Reisefølget mitt ved middagsbordet en kveld i Luxor

Jeg vil ha en blå ballong... Eller, i grunnen er fargen likegyldig så lenge ballongen ikke faller ned...

Slange i terrariet

Beduinkvinner baker brød på tradisjonell måte

Vannpipe - passiv røyking

Flere foto finner du på facebook-gruppa mi!

Koffertpakking... Tilbake til Egypt.

I dag holder jeg på for fullt, forbereder huset før avreise, vasker klær som skal med og forteller kattene at jeg snart skal komme tilbake. Av og til føles det fint å bo på arbeidsplassen sin- vet at jeg har vaktmestere som holder oppsyn med huset, trygt og godt.

De aller fleste hadde sikkert begynt å pakke for en uke siden, men jeg er altså uhelbredelig på siste-liten-skippertaksfronten. Alltid vært! Prøver å overbevise meg selv om hvor godt det føles å slappe av når alt er ferdig gjort, men la oss innse det: Det er jo aldri noe som blir HELT ferdig, er det vel? Om man er helt ferdig med oppvasken, kommer det snart noen nye, når en er ferdig med å støvsuge hele huset, er det blitt støvete igjen i det første og så videre... Så her er det etter rykk og napp-metoden.

Apropos støvsuger har jeg og kavaleren hver vår aversjon. HAN hater langkosten, mens jeg heller bruker grønnsåpe og vaskebøtte tre ganger enn å støvsuge. Støvsugern stresser meg. Dette gjør det selvfølgelig lettere å fordele husholdningsoppgavene!

Men hør på meg, dette illustrerer jo tydelig hvor fjernt det er for meg at jeg skal reise, når jeg er mer gira på å skrive om husvask enn om landet jeg snart skal besøke. Kanskje tør jeg ikke helt å tro på at vi faktisk reiser?

Mamma er ikke spesielt glad for at vi skal på tur nå som det er så urolig i Egypt. Det er selvfølgelig forståelig nok, bildene vi ser på TV er ikke spesielt beroligende. Så langt har det vært rolig i Luxor og Hurghada og vi håper det holder seg slik. Situasjonen er uholdbar for befolkningen og uro er uunngåelig, vi vet at det i mange områder er både bensinmangel og brødmangel.

I turistområdene er jo dilemmaet at man er avhengige av turismen for å få økonomien til å begynne å gå rundt igjen, men urolighetene holder naturligvis turistene unna. Fler og fler assosierer Egypt med voldelige bilder fra Tahrirplassen. Selvfølgelig er det ikke slik over hele Egypt, men selvfølgelig må man ta sine forhåndsregler og ikke minst være klar over at politiet generelt har en mye lavere kapasitet enn før. Likevel sier de fleste "expats" jeg har pratet med at de føler seg tryggere i Luxor enn i enhver britisk by.

Sikkert er det iallefall at de utallige historiske monumentene har overlevd tøffere tider enn dette, og de som reiser nå, har en unik sjanse til å oppleve templene og gravstedene nesten på egen hånd.
Jeg er utrolig spent på de store forandringene som har skjedd siden sist, kanskje får jeg anledning til å lage et reisebrev eller to underveis!

Mvh
Gunn Marit

Hvem bryr seg?

Jeg er nok ikke så lettprovosert som jeg var før i tida, men det er en ting som fortsatt virkelig får meg til å se rødt, og det er urett mot dyr. Vold, vanskjøtsel og bruk-og-kast er så mye mer vanlig enn vi liker å tro... Men hvem bryr seg? Og hva kan vel en eneste person gjøre for å gjøre forskjell?

Et kjent problem som har fått mye mer oppmerksomhet i andre land enn Norge er såkalt hoarding, at man skaffer seg mange flere dyr enn man klarer å ta vare på. Det kan gjøre seg utslag på flere måter, men hovedsaklig to: En fyller hus, hage og uthus med dyr, slik at det går ut over økonomi, trivsel og helse for både dyr og mennesker. Eller man skaffer seg dyr og kvitter seg med dem igjen i en uendelig strøm, omplasserer kjæledyrene eller avliver dem med "gode unnskyldninger" hver gang, bare for å gi plass til nye.

Spesielt vanlig er det å skaffe seg valper eller kattunger, og så kvitte seg med dem når de blir voksne.

Ofte kan det være psykologiske årsaker og personlige problemer som ligger bak slik oppførsel hos voksne folk, men det gjør jo ikke saken bedre for Lurifaks og Passopp. Jeg håper flere blir flinke til å stille spørsmål ved slike saker og til å melde fra. For all del, det er ikke galt å omplassere et kjæledyr. Det kan komme uforutsette faktorer inn i livet. Men om du finner ut at du ikke har nok tid til barna dine på grunn av hunden, omplasserer den, men så skaffer deg en ny valp etter få måneder, da er noe galt.

Så hva kan vi andre gjøre med slike problemer? For det første stille spørsmål og snakke med personene det gjelder, når vi oppdager det. Holde øynene åpne etter "gjengangere" på nettsider for salg og omplassering av dyr. Ikke gi bort eller selge dyr, hvis vi ikke føler oss sikre på at det får et godt hjem.

Videre, selvfølgelig vurdere å hjelpe et hjemløst dyr fra eksempelvis "Kattens vern" eller andre organisasjoner. Det er moro å få kattunge, men husk at den tiden uansett ikke varer lenge! Kanskje kan det være like fint å hjelpe en voksen katt som ikke har mange andre muligheter. Det samme gjelder selvfølgelig for hunder, jeg kjenner folk som har adoptert en gatehund fra utlandet - ingen kan være mer trofast kompis enn den!
Og til sist, steriliser dyret ditt dersom det ikke skal brukes i planlagt avl. Så slipper du også stresset med å lete etter nye hjem for avkommet.

Husk at kjæledyret har hundre prosent tillit til deg, vis deg den tilliten verdig, så har du verdens beste venn!

Å takle media

En ting er å skrive en bok, med alt som følger med den prosessen. Etterarbeidet, redigeringen, å eventuelt bli antatt av et forlag, utgivelsen. Man ser vel kanskje for seg forfatterlivet slik, at det aller mest består av fintenking.

Men når boken er ute, vil man jo selvfølgelig også gjerne at folk skal få høre om den. Sorry, men det er ikke bare å skrive en god bok. Folk må jo få høre om den, for at de skal få lyst til å lese den, og fortelle sine venner om den. Og før utgivelsen av "Naken i hijab" snakket vi om å takle media. Forlaget laget medietreningskurs for oss debutanter, og det ble det sak i VG av, den så slik ut:




Fra venstre: Pr-ansvarlig Siw Grindaker, Marius Holmsen bak boka "Maria og Pappa", Sonja Holterman bak "Presteskapet", Rikard Spets bak "Allahs Tårer" - og meg.
Det ble en del oppstyr. Juritzen ble anklaget for å gi debutantene falske forhåpninger og jeg vet ikke hva. Men faktum er, det er slik en himmelvid forskjell mellom de to situasjonene; å skrive en bok og å skulle fortelle om den og promotere den, at det er greit å ha tenkt igjennom hva slags spørsmål man kan få, hva man vil svare på, og hvilke deler av seg selv og sin historie man ikke vil utlevere.

Vi ble forberedt på at det som godt kunne skje var at vi fikk ingen oppmerksomhet fra media, kanskje det mest sannsynlige for et helt ukjent navn i det litterære universet. Men om vi skulle være så heldige å få forespørsler om intervju og så videre, skulle vi i det minste klare å formulere med enkle og treffende setninger hva boka handler om. Tro meg - ikke alle kan det, og jeg har selv opplevd å bli stum og blitt nødt til å ta tenkepause midt i et intervju. Fort gjort å få jernteppe!

Lys og lystig? Mørk og mystisk?

Så er det dette med image. Mange forfattere har et bestemt image, noen mer planlagt og gjennomført enn andre. Ta for eksempel Sofi Oksanen ... Hun er så proff! Alltid perfekt til fingerspissene i sitt image, sitt bilde utad. Hva slags "image" skulle jeg ha, tro? Det er bare å glemme for meg å kunne gjennomføre noe sånt! Jeg må bare være meg selv. Ikke at jeg syns det er feil å ha en stram stil, langt der ifra, men jeg hadde bare ikke hatt sjans til å gjennomføre det. Er vel ikke strukturert nok. Så jeg får være meg sjøl i all min klossete hverdagslighet! Og håpe det er bra nok.

I forbindelse med "Naken i hijab" har jeg vært så heldig å få mye oppmerksomhet i media, relativt sett. Lokale og regionale aviser har vært veldig flinke til å følge meg opp, jeg har vært i Dagbladet fredag og KK, Etter jul har det blitt TO radiointervjuer - så spennende! Til og med på TV har jeg vært, NRK Møre og Romsdal. Klippet kan du se her!

Synes det har vært bare moro. Det er jo et stort privilegium å få vise fram det jeg har jobba med, langt i fra noen selvfølge. Alle journalister og reportere jeg har møtt har vært superhyggelige, og vi er jo opptatt av det samme, å lage et bra produkt. Så for min del håper jeg det blir mer å fortelle om, for dette er jo bonusen ved jobben, og en fin motvekt til alle tastaturtimene.

Egypt - "Kvinnenes Thailand"..?

Foto Lilly Craft

I går var jeg på lufta i Norgesmagasinet i Radio Norge, hvor jeg ble intervjuet om romanen min, "Naken i hijab". Ett av aspektene i boka som journalisten hadde bitt seg særlig merke i, er de europeiske kvinnene som i godt voksen alder reiser til Egypt og blir sammen med unge, lokale menn. Det er det også mange andre som har reagert på, ikke minst på twitter. Er det virkelig sånn? Prostitusjon, liksom.

Det er ikke overdrevet å si at jeg hadde et temmelig ensidig syn på hva prostitusjon var tidligere. Sexy kvinner på gatehjørnet med høye hæler og mini-mini-skjørt. Unnskyld jenta mi, men skjørtet ditt har glidd opp. Å, er det et belte? Jeg så ikke forskjell... Min forståelse av "horekunde" var like stereotypt: En gammel gris, kanskje, en ektemann som er gått lei av kona, eller en som ikke klarer å få seg noe annet... Da jeg bodde i Egypt så jeg plutselig dette snudd på hodet.

Noen av mine egyptiske kompiser foreslo at jeg skulle møte deres kjærester. "She's from England you know, my wife"--- Kom på festen i kveld du også, så kan dere bli kjent. Den første gangen dette skjedde ble jeg utrolig paff. For den engelske kona til denne hyggelige, nyutdannede guiden på noenogtjue var slett ikke på hans alder, hun var over seksti. La oss kalle henne "Betty". Jeg hadde sett for meg noen i min egen situasjon omtrent, men så viser det seg at Betty er fraskilt og har barn hjemme i England- voksne barn, eldre enn meg, og flere barnebarn.

"Det er så herlig å finne kjærligheten på nytt i voksen alder", sier hun rødmende. Men hva med aldersforskjellen, spør jeg. "Alder er jo tross alt bare et tall, det betyr ingen ting". For Kjærligheten overvinner alt, man blir glad i et menneske, ikke en alder, og aldersforskjell er ikke så viktig her. Jeg undrer meg. Hun er forelsket, jeg ser det. Oppførselen hans rundt Betty er rørende. "She is a wonderful person", sier han til meg og tar hånda hennes. Så sier han noe på arabisk til kompisene sine, som flirer. Jeg ser på min nye venninne. Hun slår blikket ned. Jeg hadde en sterk følelse av at noe ikke var som det skulle.

Jeg ble etter hvert gode venninner med Betty og andre kvinner i sammenlignbare situasjoner. De aller fleste glade og forelskede, fordi at, mot alle odds, hadde de funnet sin drømmeprins i et annet land. Lenge så det ut til at jeg hadde tatt feil når det gjaldt min nabo og gode venn der nede. Forholdet blomstret, og hun investerte pengene etter skilsmisseoppgjøret sitt i et lite, toetasjes hus hvor paret kunne bo. Så fikk hun rett da. Jeg hadde bare vært fordomsfull.

To år senere var situasjonen en helt annen. Betty var ikke der lenger når jeg kom fra Norge. Da jeg spurte etter henne ble jeg møtt med strenge blikk. "Don't talk about that bad woman. She tried to buy him". Ja vel? Men huset står der, og der har den unge egypteren leid bort til en gruppe kvinner, engelske disse også. En av dem har visst et godt øye til ham. Karusellen fortsetter.

Historien er ikke spesiell eller enestående i det hele tatt. Noen forhold varer en uke, andre noen år, og atter andre livet ut, selv om det i mange tilfeller medfører at mannen tar seg en egyptisk, ung kone i tillegg. She can give me children and take care of my parents you know.

Selvfølgelig KAN det være ekte kjærlighet i forhold med aldersforskjeller, kulturforskjeller og "økonomiske klasseforskjeller". Men det er greit å vite om at dette er storindustri. Uttrykket "kvinnenes Thailand" var nok både spontant og lite gjennomtenkt slik sett, da jeg ikke ønsker å fordømme hverken kvinner fra Thailand eller norske menn som familiserer seg med dem.
Forskjellen fra situasjonen med de unge "gigoloene" i Egypt er at de aller fleste av dem ikke har noen intensjon om at forholdet skal vare. Dersom du spør dem om deres tanker om å få barn i framtida, vil blikket deres flakke. Deres tyske, nederlandske eller britiske kone er langt forbi den alderen. Lite er sett på som en større verdi i det egyptiske samfunnet enn egne barn.

"Sex for penger", er vel vår vanlige definisjon av prostitusjon, men i disse sakene var det nesten aldri så ensidig og enkelt. Som oftest var det mer "omsorg og oppmerksomhet i bytte mot gjenstander, tjenester og kontakter". Og i en del tilfeller, hvor den kvinnelige parten overhodet ikke kunne se at hun ble utnyttet, er vel "svindel" et riktigere ord enn "prostitusjon".

En del mennesker har takket meg for at jeg vil advare mot å gå inn i forhold med mennesker fra en annen kultur. Men det vil jeg jo slett ikke. Vi er individer alle sammen, og det jeg har sett, erfart og fortalt om i dette innlegget, angår ikke "muslimer flest, egyptere flest eller utlendinger flest". Det omhandler en mindre gruppe menn i turistbransjen, som må brødfø familiene sine i et område hvor turistens tykke lommebok bestemmer prisnivået.

Og om du spør: Var ditt forhold også slik..? Da vil jeg svare "selvfølgelig ikke". Om det er hundre prosent sant, vil jeg aldri noen gang få vite.