Alle de nye ideene...

Hvor kommer de fra, alle de nye ideene?

Jeg har lagt meg til vanen å sove med ei skrivebok på nattbordet, et gammelt knep. Oppdager at det er da ideene strømmer lettest, når alle dagens praktiske oppgaver er løst og hodet får ro. Da detter det ned i hodet det ene etter det andre.

Har hørt at det er mange som strever med å finne noe å skrive om, da må jeg si at jeg sliter med motsatt problem: Å sile ut de beste ideene fra potten. Det er jo gjerne slik at det tar et par år å skrive bok, men ideene tar ikke pause. Jeg får kanskje to-tre ideer i måneden som er fristende nok til at jeg lager en skisse av det. Et relativt enkelt regnestykke forteller at jeg selvfølgelig må glemme å få realisert dem alle sammen. Jeg tror jeg allerede har skriveplaner nok for ti år fram i tid. For et luksusproblem!

Andre steder jeg gjerne blir inspirert er når jeg er ute og går eller jogger. Fra gammelt av virker det å finnes en myte som går på at det å være "kunstnerisk anlagt" går hånd i hånd med en kronisk skadelig livsstil, førti røyk om dagen og et skrekkinnjagende alkoholinntak ser ut til å være et kriterie for å være virkelig forfatter. Litt overdrevet kanskje, men myten finnes der. Da kan jeg som motvekt rapportere om at tankene sjelden fungerer bedre enn når det er sirkulasjon i kroppen. Den beste medisinen for hjernen tror jeg er frisk luft og avstand fra tv-en! Nummer tre på lista over favorittsteder for inspirasjon og kloke tanker er dusjen. Et sted mellom sjampo, pimpstein og balsam fødes inspirasjonen, kanskje en uke på SPA er det som skal til for å få fram karrierens beste bokidé? Det gjelder å passe godt på helsa om en skal leve så lenge at man blir lei av å lage bøker...

I går var det en slik kveld igjen. Trodde jeg var klar for å sove, men i stedet var det kreativt arbeid, hamring og banking i hjernegruva. Og jeg fikk ikke sove før jeg hadde ferdig 36 håndskrevne sider handlingsplan for roman. Herlig!
Problemet er bare, når skal jeg få tid til å omsette stikkord og poenger i faktisk tekst? Det får jeg ta etter hvert.

For nå er det tilbake til redigeringen av Porselenspiken, som jeg stadig blir mer og mer glad i. En bok om gangen..! Så får trøsten være at jeg i det minste ikke blir arbeidsledig med det første..!

                                                     

Posten skal fram

Postmann Pat og hans Miss løser alle floker...

I går så jeg på nyhetene at nå skal postkontorene bli noe som hører fortiden til. Det skal ikke være mer enn ett postkontor i hvert fylke, stort sett, og det vil si at for de kommende generasjoner vil "postkontoret", eller "å stikke innom posten" være noe forhistorisk. De sier at målet er å "komme brukernes behov i møte"... Mon det..? Uansett, etter min erfaring er det ikke slik at alle framskritt er av de gode.

Da jeg var lita het postmannen Knut, han bodde i Hafsåsen og kjørte rundt i sin lille røde bil i all slags vær. Det var slett ikke ulikt den problemløsende "Postmann Pat". Og i luka på posthuset på Drivøya - og senere på Gjøra, vegg i vegg med butikken, holdt snille Ragnhild styr på at folk fikk brev og regninger og aviser og pakker til rett sted og til rett tid. Jeg hadde mange brevvenner, og la nok ned mange ukelønn-kroner i frimerker og duftende brevark.

Jada, jeg er en håpløs nostalgiker. Men dere må være enige med meg i at det var hyggelig den tida posten kom fram, og jeg kunne dra på ferie og sende kort til "Farmor, 6613 Gjøra", og så kom det fram til rett mottaker. En av fordelene med å bo på et lite sted, antar jeg.

Jeg har forståelse for at de fleste steder har flere innbyggere enn Gjøra. Men de siste to åra syns jeg jeg har hatt mer enn min andel merkelige hendelser med postgangen...
Det første året vårt i Modum hadde jeg og min samboer postboks på butikken. "post i butikk" er jo et veldig greit og tilgjengelig tilbud, men jeg skjønner at det blir veldig mange ulike arbeidsoppgaver å sette seg inn i ... Første merkelige hendelse var en pakke som skulle være sendt meg men som jeg aldri fikk. Til slutt spurte jeg etter den i disken, og da viste det seg at den lå bak der, de "hadde bare tatt vare på den", siden den var for stor for postboksen. Ingen pakkelapp eller noe sånt. Jeg påpekte dette, syntes det var rart.

Etter denne hendelsen begynte det å komme pakkelapper. Men det var som oftest en post-it lapp, eller en lapp avrevet fra en vanlig notisblokk. "Hei, det er kommet en pakke til deg"... Jeg kunne ikke en gang vite om pakken var til meg eller samboeren, og da jeg kom med lappen i kassen var det ikke noe referansenummer eller noe som helst. De ansatte så uforstående på lappen og sa: "men dette er jo ikke en pakkelapp, og det står jo ikke navn eller dato på??" Nei... men pakken fant vi til slutt likevel.

Optimismen var stor da vi i fjor gikk over til postkasse. Men den gang ei. Det viser seg at jeg bor i en vei som ikke finnes i postombærernes system, så de klarte ikke å finne fram til postkassa mi. Så vi måtte bytte adresse enda en gang, til veien som min lille gatestubb går ut ifra. Da fant de postkassen (selv om den selvfølgelig henger på samme sted som før..). Derfor ble jeg heller ikke fornærmet da de andre forfatterne på Juritzen fikk julegave i posten og ikke jeg... Ganske riktig, julegaven var sendt forlaget i retur - på grunn av en skrivefeil i gatenavnet... Så som vi alle skjønner, her i Modum må det gå svært korrekt for seg om man skal få post.

Verden må gå framover, visst må den det, men det er ikke fritt for at jeg savner gamle dager da det var godvilje og posten skulle fram, i postmann Knut sin bil som vi alle spent ventet på hver dag.

Gunn Marits pelargoniahage

Planter av ymse slag har aldri vært mitt bord. Da jeg for hundre år siden flyttet hjemmefra første gang, fikk jeg en ildtopp og en gullranke, fine planter som selv en nybegynner skulle greie å holde liv i. Den gang ei. Man måtte ta et steg tilbake og forsøke med noe enklere. Men selv aloe vera- planter og kaktus strøk med i de mørkere kroker av mine studenthybler. Da jeg flyttet til Modum for to år siden, hadde jeg for lengst avfunnet meg med at planteriket ikke var mitt domene.

Her ble jeg kjent med Anne og hennes pelargonier. Jeg som trodde pelargonier bare var slike røde ”granier” som farmor hadde i vinduskarmen, de som luktet litt rart og ekkelt. Men Anne på bokholdergården kunne fortelle at hun hadde over 120 forskjellige typer pelargonier, som hun solgte stiklinger av. En hobby som hadde vokst seg ut av huset og gjort det nødvendig med to drivhus- takk og lov at Anne hadde stor hage.

Vel, så måtte jeg bare ha en, da. En hvit stjernepelargonium med rødprikkede kronblader som bar det stolte navnet ”Vectis Glitter”. Og så måtte jeg ha en til… Og en til…

Det fins duftpelargonier som lukter kamfer, gulrot, roser, appelsin. Historien forteller at Mozart selv hadde en parfymeduftende pelargonie på sitt piano til inspirasjon. Den rareste jeg har dufter banantyggis… Men- den lukter bare om natten!
Det fins hengende pelargonier, kaktusblomstrende, tulipanblomstrende, stjerneformede, broketbladede, miniatyrer og i hvert fall hundre prosent sikkert: Det finnes så mange at det er umulig å få alt man har lyst på…

Venner virker takknemlige når de får blomster av meg. Det de ikke vet, er at jeg egentlig ikke gir dem bort. Det er bare at jeg må sette dem bort et annet sted enn hos meg selv! Enkelte har blitt litt smittet av blomsterbasillen. Her er det fullt i alle vinduer. Jeg har måttet innse at det ikke lenger bare er vanlig ”blomster i vinduskarmen”, nå er det blitt en stor interesse jeg sikkert kommer til å ha så lenge jeg lever.

Når jeg står på jobben på Blaafarveværket og selger Annes stiklinger, hender det at jeg forteller kundene som et salgsknep at samboeren min snart gir meg et ultimatum, at jeg må velge mellom ham og blomstene. Det er selvfølgelig ikke sant. Det håper jeg i hvert fall ikke! Det kunne blitt en vanskelig situasjon…

Spør aldri om en dames alder

Etter skoletida med tilhørende skoletannlege, hadde jeg en intens frykt for hvite frakker og munnbind. Jeg ville for enhver pris unngå å sette meg ned i en stol med bakoverlent ryggstø og gape. Ikke hadde jeg vel råd heller, så det var lett å slippe unna. Om natta hadde jeg stadig tilbakevendende mareritt om at jeg slo ut tenner, eller at de ganske enkelt løsnet og falt ut.

Men da jeg hadde kommet et stykke oppi tjueåra var det ikke håp lenger. Skulle jeg bevare perleraden MÅTTE jeg tåle å kjenne på tannlegelukten og kaldsvetten på venterommet igjen.
Da var det mora mi sa: ”Kanskje jeg skal bestille time til deg hos Anna- Halldis?” Tannlegen til mamma var både forsiktig og dyktig, kunne hun forsikre meg om.

Jeg husker skrekken. Lurer på om jeg også skulket første time og måtte bestille ny. Jeg gikk snegleseint og skjelvende opp trappene til tannlegekontorene. LUKTA slo imot meg. Jeg måtte tørke panna. Det var fortsatt førti minutter til timen, noen vil kalle det seigpining, men jeg måtte ha tid på meg til å roe meg på venterommet. Minuttviseren terget meg og spurtet mot klokkeslettet. Så åpnet døra seg. ”Nisja? Er du tidlig ute? Du må bare komme inn!”

Tannlege Gran var en utrolig hyggelig dame, profesjonell og tålmodig mot en stakkar med skrekken i seg. Jeg er av den typen som nesten nekter å gape før jeg ser den velsignede sprøyta med bedøvelse, men her var det ingen himling med øynene av den grunn. Selvfølgelig skulle jeg få bedøvelse! Selv om det vanligvis ikke skal gjøre vondt at tannlegen kikker litt.
Det var en lettet ung dame som gikk fra tannlegekontoret den dagen med hullene reparert og tannlegeskrekken kurert.

Det er mange som har et veldig nært forhold til frisøren sin eller treneren sin har jeg hørt. Slik har jeg det med tannlegen min, jeg vil helst noen gang slippe å bytte. Jeg bare gleder meg hver gang, vet at jeg blir godt tatt vare på og at vi kommer til å ha en hyggelig prat selv om jeg ligger og gaper med sånn sugeslange og bomull i kjeften, godt bedøvd og kan bare si ”Æææeeheeo” og lignende. Tannlege Gran har god trening i å tolke slike utsagn!

En venn av meg som jobber på et serveringssted på Sunndalsøra klødde seg i hodet da jeg sa at jeg hadde vært så heldig å få time hos Anna-Halldis mens jeg likevel var hjemme. ”Men… Holder hun fortsatt på, da? Jeg er sikker på at hun feiret en viss rund bursdag hos oss, og det er allerede flere år siden!” Jeg kunne ikke få det til å stemme. Men ved nærmere utspørring av min mor viste det seg å være sant, at jeg har en tannlege som holder seg uforskammet godt, og som jeg aldri i livet hadde gjettet alderen på, om jeg hadde prøvd.

Også denne gangen har hun reddet meg ut av smerte og elendighet, nå er jeg i den alderen hvor visdomstenner smuldrer og jeg har som vanlig ventet i det lengste. Men tannlegen ordnet det så jeg kan føle meg nogenlunde normal og fullstendig smertefri igjen. Jeg må bare si, ”tusen takk, Anna Halldis!”

Som tannlegen selv også vet er det veldig mange som er redd for at hun skal slutte, og jeg er så lykkelig for hvert et år hun fortsatt trives på jobb – for jeg trives i hvert fall veldig godt med henne! Og man spør selvfølgelig aldri om en dames alder, men siden jeg vet at hun begynte på skolen under andre verdenskrig, tror jeg det er trygt å si: Jeg har verdens beste tannlege, med mer erfaring enn de aller fleste!

Om å bøyes, formes... Og utsettes.

Utgivelsesdatoen på "Porselenspiken" er utsatt, litt om hvorfor og hvordan får du her! :)

Ingen har innbilt meg at det er enkelt å skrive roman. Det blir heller ikke noen fillesak å skrive nummer to selv om man har den første mellom to permer. Og som jeg har fått erfare, eureka-opplevelser kan ikke bestilles til forhåndsbestemte datoer...

Jeg har kronglet og kronglet med det manuset i det siste. Historien sitter som et skudd, fasongen er skreddersydd, men det er noe med måten jeg forteller det på, som om språket er et hav og jeg har glemt hvordan jeg svømmer...

Og i løpet av den siste uka som har gått har to ting skjedd:

1: Jeg har i samråd med min tålmodige redaktør Anne-Kristin og fornuftige forlegger Arve bestemt at september blir for tidlig å tenke på utgivelse. Egentlig skulle manuset da allerede vært i språkvask-fasen. Og vi syns at historien fortjener bedre enn at vi farer over den med lett labb.

2: Jeg har endelig skjønt det! Plutselig gikk det et lys opp for meg så jeg skjønner hvordan jeg skal gjøre det riktig og fint og bra. Av og til må det bare modning og ettertanke til. Gjødsling, vanning og tålmodighet, så spirer frøet til slutt. Og nå er jeg optimistisk og glad i gang med en ny, grundig omgang med redigering.

Med mye omsorg og forståelsesfull støtte fra forlaget føler jeg meg trygg på at vi får se både blomster og frukt etter hvert.

Ønsker dere alle en riktig god pinse!

"Frø i sanden" del 6: Min Egyptiske familie

Da fellukka-kapteinen spurte meg og mine venner om vi ville bli med hjem til familien hans, ante ikke jeg at jeg seks måneder senere skulle anses som medlem av denne familien. Dette var en av mange ganger vi skulle få samme type invitasjon: "Come to my house, to see my family and have tea". Noe nølende takket vi ja. Jeg var spent på hva som ville møte oss, hvor likt eller forskjellig det ville være fra et norsk hjem, og hvordan hans familie ville se på oss, hedninger og turister som vi var, og helt sikkert rikinger i deres øyne.

"Ya Omma", ropte kapteinen innover i huset. "Mamma", familiens motor og sjefsorganisator måtte hilse på oss. Faren er kanskje overhode for resten av husholdningen utad, men det er mor som holder i tømmene, det skulle jeg få se mange eksempler på. Jeg fikk se hvor mange fordommer jeg hadde, disse kvinnene som tok imot oss på en vennlig og gjestfri måte, var ihvertfall ikke særlig kuet eller undertrykte. Tvert imot virket de stolte, selvsikre og ganske lykkelige. I et samfunn som selvfølgelig har mange utfordringer for folk, og kanskje spesielt "kvinnfolk", så jeg spinnesiden av denne familien som ressurssterke og veltilpassede.



Unger var det over alt følte jeg. Jentunger! Det tok lang tid før jeg hadde fått sortert hvem som tilhørte hvem i slekta. Jeg hadde jo hørt mange si at jenter er veldig lite verdt i "slike" land, selv om jeg ikke hadde helt klart for meg hva som mentes med "slike". Etter hvert som sjenansen ble overvunnet forsøkte jeg forsiktig å spørre, "dere ønsker dere vel veldig en gutt?" Men det så ikke ut som om det var så farlig, og disse jentene ble virkelig behandlet som prinsesser. Alltid noen voksne som hadde tid til dem og tullet og snakket med dem. Bra er jo det, har en følelse av at hundre prosent barnehagedekning ikke er noe mål i Egypt.





Dette er selvfølgelig noe av det fineste, og noe av det vanskeligste. Etter hvert som min kaptein ble min mann, ble alle disse skjønne jentene mine nieser, og jeg fikk gleden av å følge dem opp i hele fire år. Men når et forhold tar slutt involverer det selvfølgelig mange fler enn to mennesker. Og selv om jeg har et godt liv i dag og ikke har noe å angre på, går det sjelden mange dager mellom hver gang jeg tenker på de små prinsessene, hvordan det går med dem, og hvor store de er blitt, og om de kanskje en sjelden gang tenker på meg også?

Jeg føler meg virkelig beæret som har fått oppleve alt dette, og har fått kjenne så mange flotte mennesker som har lært meg om verdien av å være glad i og ta vare på hverandre.

Noen boktips sånn når påska vel er over...

Begynner vel å bli ei stund siden påska og krimrushet er over, men tida går da så fort! Som dere vet elsker jeg å skrive og lage historier, det er rett og slett det beste jeg vet, men må dele den førsteplassen i mitt liv med slektningen sin: Lesingen. Det var fantastiske opplevelser både da jeg ble lest for som liten og da jeg lærte å lese selv, litteratur var rett og slett det som utgjorde barndommen min og store deler av ungdomstida, og i voksen alder har jeg funnet tilbake til denne kjærligheten igjen. Jeg tror at en viktig motivasjon for skrivingen er muligheten for å skape slike følelser og opplevelser for andre.

Jeg liker gjerne å lese spennende og gripende historier, det kan godt være litt direkte, rått og tøft. Det er også helt greit hvis det skjer merkelige og litt overnaturlige ting, men det må skje på en slik måte at jeg føler at dette virkelig kunne hendt. Det viktigste er karakterene. De trenger ikke være snille og ha bare gode sider, men jeg må kunne forstå dem, skjønne hva som har gjort dem til det de er. Så da skal jeg fortelle litt om fem bøker som har gjort inntrykk på meg det siste halvåret...

"Presteskapet" av Sonja Holterman, Juritzen ForlagMan føler seg litt inhabil når man snakker om bøker utgitt på samme forlag som en selv, og når man har vært så heldig å få møte og bli kjent med forfatteren. Men det var ingen selvfølge at jeg skulle like denne boken. Jeg har problemer med å "komme overens" med krim generelt. Men så syntes jeg dette hørtes annerledes og spennende ut; Om fortvilelsen og avmakten menn kan føle ved barnefordelingssaker, og om hvordan det får forbindelse med hekseforfølgelsen i vår mørkere fortid. Høres ut som en merkelig kombinasjon, men jeg synes dere - spesielt krimelskere- skal skaffe dere boka og bli kjent med krimjournalist Ira Torgrimsson. Forfatteren jobber allerede med en oppfølger som jeg tror blir minst like spennende.

"Graverens Datter" av Joyce Carol Oates, Pax Forlag Dette er virkelig en slik "stor, amerikansk roman" som man hører om. En stor historie og også i et stort format - det trenger jo ikke nødvendigvis å være sammenheng mellom kvalitet og volum, men her er det kunst i hver side og hver setning. Det handler om Rebecca, som blir født på havna i New York da hennes jødiske familie kommer til USA som flyktninger i forbindelse med andre verdenskrig. Hennes kulturinteresserte og høyt utdannede foreldre går inn i en ny hverdag nederst i samfunnet - faren livnærer seg som kirkegårdsgraver og kirkegården og døden og jorden gjennomsyrer familiens liv. Etter en spesielt opprivende hendelse står Rebecca alene i verden og skal skape sitt eget liv, et liv som blir en flukt fra fortiden, men også en jakt etter røtter og sjel. Jeg ville ikke at reisen sammen med Rebecca skulle ta slutt, helt sikkert en roman jeg kommer til å lese igjen.

"Baby Jane" av Sofi Oksanen, Oktober ForlagEtter å ha lest "Baby Jane" har jeg lest alt av Sofi Oksanen som finnes på norsk, og jeg er så forelsket i den forfatteren. Nettopp fordi hun er hensynsløs og rå, med en fabelaktig språkbruk og uten eufemismer og annen julepynt skildrer hun det vakre i det vonde og omvendt. Boka skildrer et spesielt sårt og komplisert kjærlighetsforhold mellom den kvinnelige fortelleren og Helsinkis kuleste lesbe, Piki. Men hvorfor kommer Pikis ekskjæreste innom på besøk hver eneste dag? Det viser seg at den farligste konkurrenten for kjærligheten likevel er pikis sykdom, kronisk panikkangst.

"Elskede Sputnik" av Haruki Murakami, Pax ForlagMurakamisk magi! Dette var den andre boka jeg leste av Haruki Murakami og jeg tror jeg er i ferd med å få en ny favorittforfatter. Han har en måte å fortelle på som bare må oppleves. Han legger ut de mest utrolige ting på en liketil og selvfølgelig måte. "Elskede Sputnik" handler om den ubeleilige forelskelsen, om fortelleren som har utviklet en slags hjelpesløs og avhengig kjærlighet til Sumire, som er skribent og en ordentlig kunstnersjel. Men Sumire kan ikke gjengjelde følelsen - hun er nemlig hals over hode oppslukt i den noe eldre kvinnen Miu, som har ansatt henne som sin assistent. Sumire og Miu reiser utenlands sammen, og en dag får fortelleren en telefon..: Det er Miu. Hva som videre skjer må dere bare lese selv, men generelt sett er det å lese Murakami en vakker opplevelse som ingen burde gå glipp av.

"Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping" , av Haruki Murakami, Pax Forlag. En smal liten bok som ikke er en roman! Det sier vel litt om Murakami antar jeg når jeg tar med enda en bok av ham. Kjøpte denne i forbifarten, begynte å lese litt på de første sidene og ble sittende helt fast i boka, bare måtte lese den ferdig. Murakami er jo en litt hemmelighetsfull forfatter, men her forteller han for en gangs skyld litt fra sin private sfære og om det som for ham har blitt et noe spesielt tvillingpar: Å skrive bøker, og å løpe maraton. Med dette tar Murakami en gang for alle livet av myten om at en forfatter må være en sjel som sitter på sin skitne hybel med røyken i den ene hånda og rødvinsglasset i den andre! Inspirerende lesning.

Nå går vi inn i en ny årstid og en ny sesong, og jeg håper folk kommer fram fra sofakrokene og pleddene og håper tipsene mine var til nytte, slik at bøkene får bli med ut på stranda og balkongen og i piknik-kurven når vi skal nyte sommervarmen!