"Frø i sanden" 5: Hele Egypts Mor

For meg var den aller største opplevelsen i Egypt - mer enn templer og pyramider - naturen. Det er utrolig hvordan det kan bo nærmere åtti millioner mennesker på en firkantet lapp av et ørkenområde. Denne firkanten splittes i to fra nederst til øverst av et blått bånd: Nilen. Ikke som i Norge hvor vi kan gå på fottur i dagesvis og hoppe over bekk etter bekk. For egypterne er det EI elv på samme måte som det er EI sol og EN måne, bare Nilen. De spurte meg ikke: "Finnes det elver i ditt land?" De spurte "Har dere en Nil der dere bor?"

Og på begge sider av denne elva finnes altså et fruktbart belte av åkerland og landsbyer hvor "folk flest" i Egypt bor. Og det er mange av dem, faktisk stadig fler, så Mor Nilen har en hard jobb med å forsørge alle sine barn. Det kommer ekstra godt fram hvor fruktbart dette området er når man kommer kjørende innover landet fra Rødehavskysten. I time etter time gjennom den arabiske ørkenen ser man bare sand og stein, hva man kan se av mennesker begrenser seg til noen beduiner med sine sauer og kameler - hvis man er heldig!

De første tegnene på at man nærmer seg nilbeltet er beplantning i midtrabatten på veien, noen ganske ynkelige kvaster av busker og kratt, brune og triste, men jo nærmere elva man kommer, jo frodigere blir det, med bougainvillea, palmer og frukttær.

Jeg glemmer aldri første gangen jeg krysset elva med motorbåt på kveldstid. På andre siden av det glitrende vannet var det opplyste Luxor Tempel, det var en høytidelig stemning og jeg måtte tenke på hvor mange andre, fra kongelige til de laveste samfunnslag, som kunne se et tilsvarende syn i forbindelse med prosesjoner i oldtiden.

Senere ble dette noe jeg skulle få oppleve mange ganger: På ferje eller motorbåt om kvelden, eller langsomt glidende på en fellukka (seilbåt) på en varm dag. Jeg giftet meg nemlig med en fellukka-kaptein, så jeg hadde alltid muligheten for litt frisk elvebris i håret!

Så om noen i Luxor noen gang skulle spørre deg: "Sailing one hour to Banana Island?" Si ja takk, og be ham om å seile nær vestbredden oppover, så du kan nyte fugle- og dyrelivet. Og ganske riktig, på Banana Island vokser det bananer, de søteste du noen gang har smakt. Det overgår likevel ikke å bli vugget en stund av selveste Mor Nilen, som tross miljøproblemer og vannpolitikk fortsatt er en vakker og omsorgsfull kvinne.