Skyggen inni meg

Jeg vet ikke når det begynte, sannsynligvis har det alltid vært en skygge til stede der, lurende i et hjørne. Men jeg vet med sikkerhet at han tok overhånd da jeg som nittenåring flytta til Levanger for å studere, han fikk vel gode levevilkår der, antar jeg. Fortsatt husker jeg lite av de tre årene. Antagelig vil han aldri forsvinne fullt og helt, men nå er han så ubetydelig at jeg kan snakke om ham og sette lys på ham. Han har aldri fortalt meg hva han heter, men jeg antar at han heter Angst.

Det er verre på vinteren enn på sommeren, han får liksom større plass når sola forsvinner. Jeg tror at i de tidligere åra skjønte jeg ikke helt hva som skjedde, det var bare slik at jeg gradvis mistet meningen av syne utover høstparten, på etterjulsvinteren letnet det igjen. Da det gjentok seg høst etter høst var det flere i slekta som ga meg en liten dytt og fortalte at slik hadde de det også, en liten vinterdepresjon i mørketida. Det er så vanlig så! Det hjalp veldig, at disse normale og vellykkede folkene også kunne ha det sånn.

For min del tror jeg dette fikk spesielt god grobunn fordi jeg var så på feil spor på livsveien, gikk år etter år på lærerhøyskolen uten å ønske å bli lærer. Verre og verre ble det, heldigvis bare ubehagelige minner i dag. Jeg kan huske at jeg i perioder bare kunne handle på butikken rett før stengetid fordi jeg var så redd for å møte noen, for å bli stilt til veggs, spurt ut, selvfølgelig ingen logikk i dette, da jeg ikke kan huske å ha kjent noen der som ikke var velmenende og hyggelige. Men om noen skulle finne på å spørre om hvorfor de ikke hadde sett meg på så lenge ville jeg ikke ha noe fullgodt svar, og angsten har nesten alltid med seg en skyldfølelse, jeg burde ha tatt meg sammen, om du skjønner…

Det er kanskje nesten det verste aspektet. At man har slikt behov for støtte og selskap fra andre, men ikke klarer å ta imot. Folk blir selvfølgelig lei: ”Ingen vits i å spørre om HUN vil komme på festen, hun sier jo alltid nei”. Og man er jo selv klar over at det fungerer slik, men når vennene ikke VET, kan de ikke lastes. Dessuten var vel det nesten den aller mest skremmende tanken: At noen skulle banke på og be om å få komme inn, lure på hvordan jeg EGENTLIG hadde det. Skrekk! Sannsynligvis hadde jeg ikke åpnet uansett. I tillegg kommer skrekkelige tanker som: ”Tenk hvis jeg faller i dusjen og slår hodet… Hvor lenge ligger jeg før noen finner meg?”

Det har vært komiske situasjoner også: Da jeg et par år senere bodde i Molde, gikk jeg ut med en fyr som hadde det omtrent på samme måte. For det meste møttes vi hjemme hos ham og koste oss med film og hverandres selskap, men av og til var vi ute og møtte verden. Jeg kan huske vi skulle på fotballkamp på ”Røkkeløkka” som da var ganske ny… Begge var nærmest skrekkslagne i folkemengden, nokså håpløst når begge nærmest prøvde å gjemme seg bak den andre.

I dag har jeg det veldig bra, det har vært en langsom snuoperasjon som begynte med å innse at det ikke var nødt til å være slik. Mening, mestring og mindfulness har vært viktig, og ikke minst støtte fra min fantastiske samboer - å bo sammen med noen er forresten den beste medisin- jeg har aldri muligheten til å krype helt inn i tulletankene og bli asosial. Det kan gå flere måneder uten at jeg tenker på hvordan jeg hadde det før.

Nå når det er høytid, man treffer familie og venner og koser seg sammen om kveldene, er jeg spesielt takknemlig for å ha kommet meg videre. Men jeg tenker på alle som befinner seg rundt omkring i sine hemmelige huler, som føler seg ensomme og verdiløse uten å klare å gjøre noe med det. Ikke lett å komme seg til legen for eksempel, dersom tanken på et venterom fullstendig overmanner deg. Kjenner du noen du tror kan ha problemer? Ta kontakt. Tar de ikke telefonen, send en snill sms, det er tryggere. Og kjenner du deg igjen i dette innlegget, husk at du aldri egentlig er så ensom og liten som skyggen din forteller deg.