"Frø i sanden" 5: Hele Egypts Mor

For meg var den aller største opplevelsen i Egypt - mer enn templer og pyramider - naturen. Det er utrolig hvordan det kan bo nærmere åtti millioner mennesker på en firkantet lapp av et ørkenområde. Denne firkanten splittes i to fra nederst til øverst av et blått bånd: Nilen. Ikke som i Norge hvor vi kan gå på fottur i dagesvis og hoppe over bekk etter bekk. For egypterne er det EI elv på samme måte som det er EI sol og EN måne, bare Nilen. De spurte meg ikke: "Finnes det elver i ditt land?" De spurte "Har dere en Nil der dere bor?"

Og på begge sider av denne elva finnes altså et fruktbart belte av åkerland og landsbyer hvor "folk flest" i Egypt bor. Og det er mange av dem, faktisk stadig fler, så Mor Nilen har en hard jobb med å forsørge alle sine barn. Det kommer ekstra godt fram hvor fruktbart dette området er når man kommer kjørende innover landet fra Rødehavskysten. I time etter time gjennom den arabiske ørkenen ser man bare sand og stein, hva man kan se av mennesker begrenser seg til noen beduiner med sine sauer og kameler - hvis man er heldig!

De første tegnene på at man nærmer seg nilbeltet er beplantning i midtrabatten på veien, noen ganske ynkelige kvaster av busker og kratt, brune og triste, men jo nærmere elva man kommer, jo frodigere blir det, med bougainvillea, palmer og frukttær.

Jeg glemmer aldri første gangen jeg krysset elva med motorbåt på kveldstid. På andre siden av det glitrende vannet var det opplyste Luxor Tempel, det var en høytidelig stemning og jeg måtte tenke på hvor mange andre, fra kongelige til de laveste samfunnslag, som kunne se et tilsvarende syn i forbindelse med prosesjoner i oldtiden.

Senere ble dette noe jeg skulle få oppleve mange ganger: På ferje eller motorbåt om kvelden, eller langsomt glidende på en fellukka (seilbåt) på en varm dag. Jeg giftet meg nemlig med en fellukka-kaptein, så jeg hadde alltid muligheten for litt frisk elvebris i håret!

Så om noen i Luxor noen gang skulle spørre deg: "Sailing one hour to Banana Island?" Si ja takk, og be ham om å seile nær vestbredden oppover, så du kan nyte fugle- og dyrelivet. Og ganske riktig, på Banana Island vokser det bananer, de søteste du noen gang har smakt. Det overgår likevel ikke å bli vugget en stund av selveste Mor Nilen, som tross miljøproblemer og vannpolitikk fortsatt er en vakker og omsorgsfull kvinne.

"Frø i sanden" 4: Eldgammel magi

Egypt tiltrekker seg selvfølgelig horder av turister, og av mange ulike grunner. Veldig mange er der for å få sol på kroppen og sand mellom tærne, noen for å dykke eller seile på Nilen, og noen for å se gamle og nye arkitektoniske vidundere. Men det finnes en annen gruppe, en som er der for å oppleve noe som ikke kan oppleves med øyne og ører, nemlig den eldgamle mystiske energien som landet sies å inneha. Og mange har spurt meg, "har du noen gang opplevd noe overnaturlig i Egypt"?

For det første må jeg si at jeg forstår alle de som oppsøker pyramidene for å oppleve magi i Egypt, eller de hemmelige gravene i Kongenes og dronningenes dag. Få steder i verden er vel bedre beskyttet med inskripsjoner, besvergelser, trylleformularer og hellige symboler.

Men for min del føler jeg denne magiske energien nesten over hele landet. En sånn dirring i lufta, merkelige små hendelser og sammentreff, drømmer som viser seg å "slå til" allerede neste dag.

Det var imidlertid i et tempel jeg skulle få bevitne det aller første snåle "sammentreffet", nemlig i det flotte Horus-tempelet i den lille byen Edfu. Det er ett av verdens best bevarte templer, og det er enormt, 36 ganger 79 meter. Størrelsen spiller en viktig rolle i denne fortellingen! I mitt reisefølge var det nemlig en gutt som het Arne, han jobbet innen byggebransjen, lurer på om han skulle bli byggingeniør. Ihvertfall var han den av oss som overhodet ikke hadde noe interesse for sånt "overnaturlig tullball", som han kalte det. Han var der for å se på arkitekturen. Da vi kom inn i Horus-tempelet, ble imidlertid Arne fryktelig målrettet.

Horus-tempelet i Edfu

Han travet ivei som han skulle ha fått øye på en softisbod (ja, det var varmt!), rett fram inni det store tempelet, så rett til høyre som en annen sporhund, rett ut til den ytre veggen, som han fulgte nordover noen meter, så stoppet han opp, løftet neven og banket på veggen. Klonk klonk! Det var en merkelig, hul lyd. Et hemmelig rom i veggen?

Vi gikk for å hente de andre, dette måtte de se. Det merkelige var at på andre forsøk brukte vi (inkl. Arne!) lang tid for å finne "det hemmelige rommet", vi lette og banket, lette og banket, fant det til slutt men det var ikke enkelt. Så rart! Hvordan visste Arne at det var noe bak veggen akkurat der? Selv blåste han av undringen vår, "Sammentreff", så klart? Litt av et sammentreff å finne et skjult hulrom, ca 30 cm langt, på en 79 meter lang vegg!

Det mest signifikante jeg opplever i Egypt er at alle følelser blir veldig forsterket. Man gråter og ler veldig lett, elsker og hater dobbelt så intenst. Nesten som å drikke vin? ;) Og det er helt sant, jeg lyver ikke. Bare ta en tur og se selv.

"Frø i sanden" 3: Et helt nytt nivå av ensomhet

"Frø i sanden" er en serie med memoarer fra Egypt.

Jeg trodde denne reisen i 2005 var noe jeg skulle gjøre sammen med andre, sammen med "gjengen" på en måte. Men det kom situasjoner jeg skulle bli glad for at jeg ikke kjente til på forhånd. Hadde jeg hatt mistanke, hadde jeg garantert aldri dratt. Etter bare en drøy uke i landet ble jeg etterlatt helt alene i Luxor. Ja, for det var vel ikke noe problem for meg det, spurte de? Jeg var jo voksen og selvstendig, ikke sant? Noen skulle til Kairo for å gifte seg... Andre skulle til Sharm-el-Sheik for å dra på dykkekurs, og jeg hadde i grunnen ikke råd til verken det ene eller det andre, jeg hadde jo trodd vi skulle holde til på ørkentomta sammen. Og så måtte jeg plutselig være helt alene i en lånt leilighet i Luxor? I utgangspunktet skulle de andre være borte i ei uke, men det ble faktisk nærmere tre.

Det skulle bli de lengste tre ukene i mitt liv.

Jeg følte meg dumpet. Følte at ingen gadd bry seg. Reisekameraten min som hadde hevdet å reise med omtrent like mye penger som meg, innrømte at han hadde en sparekonto med seksti tusen på. Så her satt jeg da, i en leilighet som minnet om en skoeske, ingen vindu bortsett fra ett lite et på soverommet, ingen TV-kanaler bortsett fra en Egyptisk lokal-TV, ringe noen kunne jeg ikke, hundrelappene ville fly om jeg ringte Norge. De fleste dagene var jeg ute bare en gang om dagen, da spiste jeg på et hotell like ved. Måltider jeg delte med en lurvete katt med ett øye, min beste venn disse dagene. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, selvfølgelig, jeg gikk ned sju kilo på disse ukene...

Jeg ble vel kjent med noen på den tiden, var et par turer i Karnak Tempel med en nederlandsk dame som fortalte meg alt om den gale eksen sin allerede den første gangen vi møttes, og ble også med henne hjem på middag til en viss arkeolog Mansour. Hører med til historien at han var meget kjent og innflytelsesrik, og at de andre nordmennene holdt på å falle av stolen da de hørte at jeg hadde vært hjemme hos ham i Television Street. Men stort sett holdt jeg meg altså alene, og senere skulle jeg få høre av egypterne jeg ble kjent med at jeg ble sett på som meget "stuck up"...

Jeg liker å tro at alt har en mening, også dette var en leksjon i livet. I denne perioden, og kanskje i hele 2005, føler jeg at jeg mest av alt ble herdet som menneske. Det er fint å være følsom og snill, men av og til trengs det også at man utvikler litt hardere kanter.

"Frø i sanden" 2: Drømmeprosjektet

På tur for å selge sand i Sahara

"Frø i sanden" er en serie med memoarer fra Egypt. 
 
Jeg befant meg ved et veiskille i livet. Jeg hadde fullført kokkeutdannelsen og lærlingetida, jeg hadde flyttet og nylig avsluttet et forhold, hvor skulle veien gå nå?

Av og til kan man tenke at livet består av tilfeldigheter. Mange tilfeldigheter etter hverandre utgjør ens skjebne. Og da en venninne tok meg med til Trondheim for å presentere meg for noen mennesker som var i gang med et spennende hotellprosjekt i Egypt, var det ikke nei i min munn. Jeg tvilte nok på om jeg fikk muligheten til å være med på noe slikt, fattiglus som jeg var, men det skadet jo ikke å høre hva det dreide seg om, mente jeg.

Etter den første presentasjonen av prosjektet var jeg helt hekta. Lederne var ingeniører og dessuten ganske spirituelt orienterte, og de hadde en visjon om et SPA-hotell i ørkenen, med vekt på meditasjon, åndelig utvikling og de spesielle energiene ute i ørkenen. Vi ble invitert på nye informasjonsmøter, fikk treffe andre med tilknytning til prosjektet og Egypt, og jeg og en kompis begynte å planlegge reisen. Jeg skal være såpass ærlig å innrømme at var det ikke for at han var så bestemt, hadde neppe turen blitt noe av for min del... Men han hjalp meg å holde motet oppe.

Nå var vi altså i Egypt og fikk se med egne øyne hvor dette eventyret skulle utfolde seg, vi reiste ut med jeepen ut til hotelltomta. Vi fikk vite at det ikke en gang hadde vært vei ut til ørkenområdet hvor det nye paradiset skulle ligge. Selve tomta var på et platå, og her skulle det bli vakre rom med kuppeltak å bo i, topp moderne kjøkken, restauranter med naturlig mat og panoramautsikt mot solnedgangen, og en meditasjonspyramide.

Da jeg var der i ørkenen kunne jeg se det så tydelig for meg. Jeg gledet meg til å jobbe der, bli kjent med de spennende menneskene som skulle komme dit, et eget lite samfunn midt i ødemarka, vår egen lille oase i ørkenen. Og fordi jeg ble så forelsket i denne drømmen, var det også hardt å akseptere det når det viste seg å være for godt til å være sant.

Om SPA-hotellet forble en luftspeiling i ørkenen, var det likevel inngangsportalen min til en fantastisk tid i Egypt.