"Frø i sanden" 3: Et helt nytt nivå av ensomhet

"Frø i sanden" er en serie med memoarer fra Egypt.

Jeg trodde denne reisen i 2005 var noe jeg skulle gjøre sammen med andre, sammen med "gjengen" på en måte. Men det kom situasjoner jeg skulle bli glad for at jeg ikke kjente til på forhånd. Hadde jeg hatt mistanke, hadde jeg garantert aldri dratt. Etter bare en drøy uke i landet ble jeg etterlatt helt alene i Luxor. Ja, for det var vel ikke noe problem for meg det, spurte de? Jeg var jo voksen og selvstendig, ikke sant? Noen skulle til Kairo for å gifte seg... Andre skulle til Sharm-el-Sheik for å dra på dykkekurs, og jeg hadde i grunnen ikke råd til verken det ene eller det andre, jeg hadde jo trodd vi skulle holde til på ørkentomta sammen. Og så måtte jeg plutselig være helt alene i en lånt leilighet i Luxor? I utgangspunktet skulle de andre være borte i ei uke, men det ble faktisk nærmere tre.

Det skulle bli de lengste tre ukene i mitt liv.

Jeg følte meg dumpet. Følte at ingen gadd bry seg. Reisekameraten min som hadde hevdet å reise med omtrent like mye penger som meg, innrømte at han hadde en sparekonto med seksti tusen på. Så her satt jeg da, i en leilighet som minnet om en skoeske, ingen vindu bortsett fra ett lite et på soverommet, ingen TV-kanaler bortsett fra en Egyptisk lokal-TV, ringe noen kunne jeg ikke, hundrelappene ville fly om jeg ringte Norge. De fleste dagene var jeg ute bare en gang om dagen, da spiste jeg på et hotell like ved. Måltider jeg delte med en lurvete katt med ett øye, min beste venn disse dagene. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, selvfølgelig, jeg gikk ned sju kilo på disse ukene...

Jeg ble vel kjent med noen på den tiden, var et par turer i Karnak Tempel med en nederlandsk dame som fortalte meg alt om den gale eksen sin allerede den første gangen vi møttes, og ble også med henne hjem på middag til en viss arkeolog Mansour. Hører med til historien at han var meget kjent og innflytelsesrik, og at de andre nordmennene holdt på å falle av stolen da de hørte at jeg hadde vært hjemme hos ham i Television Street. Men stort sett holdt jeg meg altså alene, og senere skulle jeg få høre av egypterne jeg ble kjent med at jeg ble sett på som meget "stuck up"...

Jeg liker å tro at alt har en mening, også dette var en leksjon i livet. I denne perioden, og kanskje i hele 2005, føler jeg at jeg mest av alt ble herdet som menneske. Det er fint å være følsom og snill, men av og til trengs det også at man utvikler litt hardere kanter.