Hverdagsrasismen lever

Det er kanskje jeg som er naiv og lever i min egen drømmeverden når slike ting fortsatt overrasker meg, ja sjokkerer meg til de grader. Men når en godt voksen mann uttrykker offentlig - på facebook - sterkt rasistiske utsagn, detter haka mi virkelig ned på brystkassa. Dette innlegget skrives ikke for å rakke ned på noen, men jeg må få luftet frustrasjonen og tankene mine om dette.

Det som sto å lese på facebook i går, var blant annet at asylsøkere tydeligvis får alt for mye penger siden de hele tiden henger på kjøpesentre. Shopoholikere hele gjengen! Og at det var så mye svartinger på butikkene at det var umulig å skjønne at man er i Norge.

Kjære, norske gubbe. Jeg kan også føle ubehag når jeg plutselig står midt i en sverm med mennesker som prater høylytt på et språk jeg ikke forstår. Vet du hvilken følelse jeg har da? Det er FRYKT. Fordi det er litt fremmed. De har en annen  måte å være på, snakke på. Plutselig ble jeg veldig alene der i all min stillferdige norskhet. Og akkurat det samme tror jeg du føler. Du er bitte litte granna redd. Og så reagerer du med aggressivitet.

Tror du ikke da at en ung (eller gammel) kvinne (eller mann) kan føle det samme som deg når de er alene på et fremmed sted, hvor folk stirrer og ser alvorlige, tause og fiendtlige ut. Tror du ikke de føler seg litt redde? Og at de kan tenkes å reagere med aggressivitet?

Du er så opptatt av å vokte grensene til landet ditt. Vi må passe på pengene våre og ressursene våre og rasen vår, tydeligvis. Men forstår du ikke at Norge ikke klarer seg alene? Like lite som hjernen klarer seg uten kroppen (uten sammenligning forøvrig) klarer ett land seg uten resten av verden. Verden er en enhet, akkurat som menneskeheten er en enhet. Og det vet jeg høres dumt ut i dine øyne, men du må kunne løfte øynene over hagegrinda og se litt lenger.

Vi må ha kommet lenger nå. Vi må ha utviklet oss littegrann. Vi må ha kommet litt lenger enn at "jeg har en mørkhudet venn, men han er grei for han er adoptert/ oppvokst her". Eller "jeg har en muslimsk venninne/ lærer/ ektemann, og han/hun er grei, men vedkommende er et unntak.

Jeg sier ikke at alle fra andre kulturer/ land eller at alle som ser annerledes ut er ålreite folk. Det finnes råtne epler blant dem også, akkurat som det gjør blant nordmenn. For det er akkurat det de er: Vanlige folk. De er vanlige folk med vanlige liv og vanlige bekymringer for middagen i morra og framtida til ungene. Og det vil jeg utfordre deg til: Bli kjent med noen. Bli venner med noen. Det er den beste hestekuren for å kurere din frykt, og deres.
Det er den beste kuren for å bli kvitt aggresiviteten. Din. Og deres.

I en større skala er det den beste veien til fred i verden. For det er holdninger som dine som skaper uro og krig. Så mange kriger oppstår av folks tro på at de må beskytte seg mot andre mennesker.

Kjære deg, hva ser du for deg når du snakker om "en muslim"? Jenta på bildet her er også en muslim. Sist jeg møtte henne hadde hun nylig begynt på skolen, syntes engelsk var det morsomste faget, hun samlet på viskelær og var opptatt av musikkvideoer og dans. Hun er en helt vanlig person. Som de fleste andre her i verden.



Mine reaksjoner etter kommentarstormen på dette innlegget kan du lese her:

http://thebrainmine.blogspot.com/2011/03/stille-etter-bloggstormen.html

Hva man skal bli når man blir stor?

Det er så mange ting jeg kunne blitt her i verden, men karriererådgiver er nok ikke en av dem. Spesielt ikke med tanke på hvordan jeg selv rotet for å finne ut hva jeg skulle bli.

Da jeg var liten, utmerket jeg meg veldig tidlig med lesing og skriving. Det er en mye fortalt historie som går på at Pappa lærte meg å lese da jeg var omkring fire år, fordi han var så lei av at jeg stadig spurte..: "Hvorfor det da"?? Så kunne jeg lese meg til svarene selv, og det gjorde jeg til gangs. Fra jeg var fire til jeg var omkring fjorten, levde jeg vel mer bak permen på en bok enn ute i det virkelige livet. Ikke at det var noen dårlig barndom. Det var plenty med opplevelser å sluke på skolebiblioteket. Hvis jeg skal nevne noen bøker jeg husker spesielt godt derifra, så var Anne fra Bjørkely, Agnes Cecilia (en selsom historie) og Katitzi-serien klare favoritter. Alle Hercule Poirot- bøkene til Christie husker jeg også at ble slukt.

Når skolebiblioteket var "ferdig fortært", gikk jeg løs på mammas bokhylle. Hun hadde tydeligvis vært med i bokklubb, for alle bøkene så like ut utenpå. Men ikke inni. Inni utfoldet de merkeligste verdener seg, og jeg ble kjent med både Jens Bjørneboe og Trygve Guldbrandsen.

Skrive var jeg også glad i. Jeg hadde brevvenner og skrev dagbok. Fra første skoledag var norsk, og siden engelsk, yndlingsfagene. Og hva råder man et slikt barn til å bli når man blir stor? En unge med slik utpreget kjærlighet for bøker? LÆRER selvfølgelig. Og i tenårene var jeg nok litt for umoden og uselvstendig til selv å forstå at det fantes andre alternativer verdt å kikke på.

Vel, lærer ble jeg ikke for å gjøre en lang historie kort. Kokkeskole, lærlingplass og fagbrev ble en relativt "snar" vei til inntekt, da jeg ikke ville ta opp mer studielån. Lesingen lå brakk, og den eneste skrivingen jeg gjorde var dagbok.

Etter hvert som årene gikk dukket mine gamle venner, bøkene, opp igjen. Blogg og diktskriving trigget skrivelysten. Så gjenoppdaget jeg gleden ved det skrevne ord, som er lidenskap for meg. Jeg hadde på en måte alltid vært misunnelig på alle andre som hadde noe de brant for. Sånn skikkelig. Enten det var hest eller politikk eller ekstremsport eller reise. De som hadde mening i livet sitt. Jeg drev på en måte bare rundt fra dag til dag, fra lønnsslipp til lønnsslipp og var middels interessert i alt.

En dag, etter at jeg hadde gitt ut noen lyrikkbøker på små forlag, kom jeg på at jeg ville prøve å skrive noe større. Kanskje kunne jeg bruke mine erfaringer til å skrive en roman? Jeg luftet ideen min for en bekjent som hadde en viss erfaring med dette, og svaret hennes glemmer jeg aldri: Nei, bli ved din lest! Du som skriver så fine dikt, du må ikke rote nå når du har funnet din formel. Der og da bestemte jeg meg. Om det kanskje ikke var så lett å bli publisert, så skulle jeg ihvertfall klare å fullføre et førsteutkast til romanmanus. Rart hvor motiverende det kan være å bli motsagt.

Så det er det jeg skal bli når jeg blir stor, og jeg måtte passere tredve for å finne det ut: forfatter. Nå vet jeg selvfølgelig at ytterst få kan leve kun av romanskriving, og helt ærlig går det helt fint om jeg må være kjøkkenskriver, renholder, resepsjonist, budeie eller billettør i tillegg. Så lenge jeg får fortsette å skrive historier. For det er meningen med livet.

Gale, gamle damer med katt...

Jeg har alltid elsket katter. Jeg husker enda hvor mye jeg ønsket meg en kattepus før jeg fikk det, og det må ha vært ganske tidlig. Min første pus kom nemlig i hus den sommeren jeg var fire. Jeg fikk velge den ut fra kullet til min kusines skogkatt Lurvina. Samtidig fikk jeg en lillebror. Hvis hensikten var at jeg skulle få noe annet å tenke på og unngå søskensjalusien, så virket det.

Min svarte og hvite skogkatt hadde mange navn opp igjennom. Det første fikk han i Eresfjorden der han kom fra, min fetter John døpte kattungen Martin i håndvasken på dass. Etter hvert fikk katten det mer fantasifulle "Prestekrageprins". For enkelhets skyld selvfølgelig kalt Pus. Pus levde helt til jeg flyttet bort på folkehøgskole. Da gjemte han seg under verandaen og døde.

Senere hadde jeg flere katter, noe som ikke sammenfalt så godt med en omflakkende tilværelse. Da min nydelige hunnkatt Sirianna ble avlivet av kattepasseren mens jeg var på ferie i Egypt, sverget jeg på at jeg ikke skulle ta på meg ansvaret for et dyr igjen før jeg var etablert og hadde et stabilt liv.

Plana holdt i mange år, helt til jeg ble presentert for Ramses. Selv om jeg har stor interesse for Egypt hadde han faktisk det navnet før jeg fikk ham, og han kler virkelig sitt kongelige navn:

Han og søstra var åtte måneder gamle og skulle avlives innen få dager dersom de ikke fikk nye eiere. Gudene må vite hvorfor. Jeg tok på meg å passe pusene inntil tidligere eier fikk omplassert dem, og det gikk som det måtte gå: Etter å ha gått mange runder med meg selv bestemte jeg meg for å beholde den ene, og gleden var stor da min kommende samboer bare var glad for at katten skulle være med på flyttelasset nedover. Ramses er nå snart to år gammel og kastrert, en bedagelig kosebamse, dum og deilig. "Dum" er selvfølgelig sagt med uendelig mye kjærlighet!

Det er flere enn meg som har kjærlighet for katter. Min kollega Therese tok i sommer seg av ei villkatte som nedkom med fem unger... Ikke helt villkatt, men iallefall neglisjert av eier... To av pusungene tok hun selv, to fikk ny eier i nærheten her, (eier er forresten helt feil ord, dersom du spør katten!!) og den femte er Selma.

Selma er familiens baby, og vet det. Til tross for at hun er oppvokst nærmest i en vedstabel, nekter hun plent å være ute. Hvorfor skal hun være nødt til å fryse, når hun kan kose seg inne og se søt ut? Hun er spesielt interessert i potteplanter, og er sterkt imot disse merkelappene hvor navnet på planta står. Her om dagen tok jeg henne på fersken i å nappe en ut av blomsten:






Hun tygger dem opp og kaster dem på gulvet. Godt jobba. Selma tilgis alt. Hun er jo sååå søt. Hun tilgis til og med for at hun ikke sto fram og innrømte sine synder da jeg la skylda på samboers datter for blomsterforvirringa. Navnet har katta forresten fått etter Selma Lagerlöf, det må være passende når man bor sammen med skrivende mennesker. Og det er ingen ting katter liker bedre enn å hoppe opp i fanget/ tastaturet nåe det er noe viktig som foregår på pc-en!
Da jeg tok en ny pus i hus var jeg selvfølgelig aller mest bekymret for at det ikke skulle være så greit for Ramses å få en liten søster. Heldigvis tok han omsorgsoppgaven på alvor:



Dette ser jo ut til å gå veldig bra!! Kattene mine er veldig selvbevisste og har et rikt sosialt liv. Riktig nok har jeg ikke gått så langt som å gi dem facebook-kontoer, men brevvenner har de. Kattebrevvenner. De får postkort fra Balder og Frøya i Rindalen rett som det er...

Nå har jeg riktignok samboer, så akkurat nå ser det mørkt ut for planen om å bli ensom gammel dame med katt. Hvordan kan man være ensom i selskap med katter uansett? GAL, gammel kattedame tror jeg passer bedre. Det verste er kanskje at det ikke høres så rent ille ut. Heller forlokkende, faktisk. Så er det bare å se om det går troll i ord. Kanskje jeg anskaffer meg ei ugle og ei flaggermus også.

Til foreldre med overvektige barn!

 (Dette Innlegget har tidligere vært lagt ut i min forrige blogg:   http://hiddenagenda.vgb.no/  , det har også stått på trykk i Foreldre og Barn. )



Jeg var bare 2,7 kilo da jeg ble født, men det lille forspranget de andre hadde tok jeg fort igjen. Snart var jeg en riktig så struttende sunn chubby baby. Jeg tror ikke jeg var noen spesielt overvektig unge, men jeg var heller ingen asparges, derimot tror jeg nok at menneskene rundt meg var veldig veldig klar over risikoen jeg hadde for å legge på meg, da det er et utbredt problem i slekta mi, i grunn på begge sider.
De ville nok gjerne gjøre det rette, men den nå voksne utgaven av meg ser at en god del av de tiltakene de gjorde – eller som jeg har sett andre foreldre til lubne barn gjøre, bærer galt av sted. Så her er mine råd til foreldre som ser (eller får høre) at barna deres er over gjennomsnittet store:

- Vær aktiv sammen med barnet ditt. Synes du barnet ditt er for sedat og rolig, plantet foran data eller TV – eller som i mitt tilfelle en bok? Gjør det lystbetont å være aktiv. Dersom TV-spillet slås av og ungen presses ut døra med en “stikk ut og lek!!” vil det å gå ut og leke virke som en straff. Å være aktiv ute er like sunt for deg som for barnet. Så stikk ut, bygg hytte, klatre i trær, lek sisten, lag blomsterbed, det trenger ikke være hardtrening! Til og med å rusle over et jorde og lete etter vårtegn er MYE bedre for kroppen enn å ligge som ei stappa middagspølse i sofaen. Er det flere barn i nabolaget kan du jo tilrettelegge ting som flere kan være med på og vinne prisen “Årets kuleste forelder”. Begynner du med dette når snuppa/poden er ganske liten, gjør du det enkelt for deg selv. Hun eller han syns da fortsatt det er topp å være sammen med deg.

-Snakk ikke til barnet om tykk eller tynn. Lær ikke barnet ditt at aksept er basert på utseendemessige faktorer, fortell ikke barnet ditt (hverken indirekte eller direkte, med oppførsel eller ord) at hun/han ikke er bra nok og må forandres på. Fortell ikke at dette er ting vi gjør for å bli slankere, eller mat vi spiser fordi den gjør oss tynnere. Vi drar på sykkeltur fordi det er GØY og vi spiser ovnsbakt kveite fordi det SMAKER DEILIG og gjør oss FRISKE OG RASKE. Det samme gjelder forresten klær, også dine egne. Du liker den røde tunikaen fordi den har så fin farge, ikke fordi du ser slank ut i den.

-Snakk ikke om barnets utseende eller vekt over hodet på det, og tillat ikke at andre gjør det. Her tenker jeg på venner og velmenende slektninger som kan ytre bekymring, og det er så lett å glemme at de små forstår nesten akkurat like mye som oss av ordene, og enda mer av blikk og kroppsspråk. Helt spesielt tenker jeg også på helsesøster. Godta ikke at helsesøster snakker om for høy vekt for alderen mens barnet hører. La barnet leke med klossene i gangen i mens.

-Innfør ikke noen “spesielle tiltak” ved anledninger som familieselskaper og bursdager. Hvis du lever sunt med din sønn eller datter resten av året, gjør det ikke noe at hun/han vil ha et sjokoladekakestykke til i kusinas bursdag. FEIRING SKAL VÆRE POSITIVT LADET, ikke preget av dårlig samvittighet og skam! Her gjelder også dette med påtale i andres nærvær. Hvis du av grunner som for eksempel sunn folkeskikk (prinsippet dele med andre e.l) må ha en prat med barnet, ta ham/henne med på privaten og respekter ditt eget barn såpass at du ikke lar det være et tema rundt de voksnes kaffebord.

-Tiltak som innføres må gjelde alle/ hele familien. Det burde være en selvfølge. Men dersom en person skal spise et grovere brød, skal alle det. Dersom en skal slutte med smør, må hele familien det. Man kan ikke påpeke at “Du skal ikke ha smør, lille venn, for du begynner å bli litt tykk.”  Mye heller: “Vi vil ikke ha smør, det er like godt uten”.
Dersom du passer på alt dette, er jeg sikker på at barnet ditt kommer til å vokse opp med sunne, gode holdninger til mat, aktivitet og egen kropp. Vi kan ikke alltid redde barna fra den påvirkning som påføres dem utenifra, men vi kan sørge for at de har en solid grunnmur hjemmefra å stå på. Dessuten: Ikke alle skal eller bør ha kropp som et sugerør.

(Innlegget var skrevet ca 1. april i fjor, to uker før jeg ble operert!)

Fyldig selvfølelse

I hvor stor grad henger selvfølelse og selvtillit sammen med kroppsvekt? Det tror jeg ikke det finnes noe fasitsvar på, for noen har vekta kanskje liten eller ingen innvirkning på selvfølelsen. For andre er den alfa og omega. I samme åndedrag kan vi spørre; I hvor stor grad henger utseende og selvfølelse sammen? Da mener jeg ikke at høy vekt er ensbetydende med et dårlig utseende, men at man når man legger på seg mye radikalt ENDRER utseende.

For min del førte en kraftig vektøkning  - 30 kilo på 3 år - ikke til særlig mye dårligere selvtillit. Jeg vet hvem jeg er, hva jeg er verdt og hva jeg er god for. At utseendet endret seg mye, spesielt ansiktet, la jeg ikke merke til annet enn på bilder. Rart med det, man ser seg sjøl i speilet hver dag, man ser jo ingen forskjell fra den ene dagen til den neste. Da jeg var hos ei venninne som jeg ikke hadde sett på 16 kilo, og hun begynte å anbefale meg forskjellige kurer, spurte jeg henne: "Men SER du veldig godt at jeg har lagt på meg?!" Det sårende svaret var "Ja, selvfølgelig"--- jeg syntes det var rart at hun kunne se det så godt når jeg ikke merket det selv, annet enn på tallet på vekta. All ære til min ærlige venninne som ikke ga meg "lip service" den dagen..!

Så vekten i seg selv og utseendet ga meg ikke dårlig selvtillit. Men det som fikk meg til å bli deprimert og nedfor, var når jeg ikke klarte å gjøre det samme som før - ikke klarte å henge med på jobb, og ikke klarte å trene eller en gang gå tur med den berømte fetter Endre som før. Halvveis i andre bakken måtte jeg melde pass, peste som en hjertesjuk syttiåring og hadde vondt overalt! Når man er ca 30 år og ikke klarer en 3- 4 kilometer lang spasertur... Da føler man seg ikke spesielt frisk!

En annen ting som fikk meg til å frese og spytte var at jeg som overvektig ble behandlet som en idiot. Tror du det er en myte at folk drar paralleller mellom "tykk" og "dum"? Som jeg nevnte i forrige bloggpost er noe av det jeg liker dårligst her i verden at folk undervurderer meg, og det opplevde jeg MYE av i den tiden jeg var som rundest. Det er faktisk ikke slik at hjernen er mindre jo større kroppen er..!

Nei, for å være ærlig, selvtilliten min har ikke mye med vekt å gjøre. Jeg har hatt dager hvor jeg har følt meg fantastisk når jeg veide 120, og jeg hadde dager hvor jeg følte meg rævva den gang jeg veide 68. Det som får meg til å føle meg bra er når jeg kan utfolde meg innen de områdene jeg har evner og interesser, og når jeg føler mestring. Det kan gå på alt fra fysiske utfordringer til å få betalt regningene i tide, det kan være i forbindelse med skrivingen, eller noe så enkelt som å være noe for noen andre, glede noen.

Dere husker uttalelsene til Kari Jaquesson som det ble slikt oppstyr rundt? Her er "Charter- Hildes" svar.
Jeg har et delt syn. Kari har selvfølgelig rett i at årsaken til fedme er at man har inntatt fler kalorier enn man har fått brukt. Det hun ser ut til å glemme er HVORFOR er det blitt slik. Det finnes mange årsaker til at man spiser mer enn man burde, bl.a psykisk sykdom, og det finnes enda flere grunner til at man får vært mindre fysisk aktiv enn man ønsker. Til slutt: Det er ingen tvil om at ordet "feit" er et nedsettende ord. Man sier "overvektig" dersom man bare mener den fysiske tilstanden.

"Jeg vet jeg sa "tomhjernet sprettkjerring". Men med det mente jeg bare at du snakker før du tenker, Kari..."

Midlertidig satt ut av spill

Da ser det ut til å bli en ufrivillig pause på meg. Dagens råd; Ikke gjør som jeg gjør! Jeg har nemlig gått rundt med ei småvond skulder helt siden i høst og ventet på at det skulle ordne seg av seg selv. Det har gått litt opp og ned,men guess what - det gikk ikke over. I dag etter svømming var den helt umulig, smerteilinger nedover armen og får ikke gjort stort. Ehm... Voldsomt frustrerende, men da får jeg bare benytte muligheten til å snike meg unna husarbeidet og gjøre minst mulig for en gangs skyld. Slappe av med god samvittighet - eller øve på det ihvertfall.

Fikk krangla meg til en legetime på mandag - hvorfor kunne jeg ikke gjøre det allerede i høst når jeg først fikk vondt?? Får sikkert noe voltaren - håper jeg ikke har ventet så lenge at jeg trenger mer enn som så...

Så på dette hvileskjæret kan jeg jo benytte anledningen til å sende videre et lite kjedebrev... Jeg er egentlig ikke så for slike utfordringer eller kjeder jeg heller, så jeg sender den ikke videre, men jeg kan jo svare på spørsmålene likevel siden det er fint lite annet å komme med om dagen... Utfordringen fikk jeg av Sirenia, hennes blogg kan dere se her: Sirenia

4 ting jeg har gjort i dag:
- Vært på morgensvømming i svømmehallen
- Akket og uffet meg over vond skulder
- Lest høyt for kattene mine fra eget manus
- Fylt opp vinstativet

4 ting på min ønskeliste:- At det blir en bra sesong på Blaafarveværket i år
- At demonstrasjonene i Egypt snart er over, med positivt resultat for folket
- At jeg snart får tid og råd til å reise litt.
- SYKKEL!

4 ting jeg liker dårlig:
- Husarbeid som ikke blir gjort. Ja, jeg tuller ikke...
- Å bli undervurdert eller forsøkt lurt
- Grunnløs sutring fra bortskjemte mennesker
- Ferdigmat!

Og det var vel pretty much alt for i dag, vi får se om jeg kommer tilbake med et litt lysere syn på livet i morgen!

Min trening

Illustrerer i dag med min gode gamle turkamerat fetter Endre! Jeg og fettern min hadde en gang et skikkelig sunnhetsløft sammen, vi gikk tur hver kveld. Siden jeg ofte jobbet sent den tida kunne det gjerne bli midnattsturer ut av det. Nesten hver dag gikk vi, seks kilometer, i snødrev og på blankis ofte.

Sprekere og sprekere ble vi. Innimellom var jeg i svømmehallen også, eller tråkket noen kilometer på ei venninnes ergometersykkel, samt litt yoga og sit-ups på stuegulvet. Kiloene rant av. Etter hvert kunne jeg og fetter Endre gå i oppoverbakkene og jogge nedover. Eller omvendt. Etter tre måneder - på julaften, faktisk, hadde jeg gått ned 12 kilo, og jeg klarte å jogge hele veien. Skulderklapp! Men så - så sluttet jeg bare. Kanskje tok jeg det for gitt, eller kanskje ble det litt for tøft opplegg å trene to-tre ganger om dagen for meg, som var en av de jentene som skulket gymmen opp igjennom åra.

For ett år siden var jeg mye, mye tyngre enn i dag. Det å trene og røre seg ble vanskeligere og vanskeligere, ja etter hvert ble det rene ønskedrømmen i det fjerne. Og nå, nå nyter jeg å være i passelig god form igjen.

Jeg har aldri vært noen ballspiller, og tror neppe kroppen min er designet for friidrett heller. Så jeg har lagt meg på mosjonsbølgen. Variasjon er nøkkelen, og det som fungerer absolutt best er svømming. I bassenget slipper jeg jo å bære alle kiloene mine selv, og i morgen tidlig kommer jeg til å passere 10 000 mosjonsmeter siden nyttår i svømmehallen. Det er jo VELDIG bra til meg å være, jeg kunne tenke meg å sette meg målet 10 mil i løpet av 2011. Men jeg venter litt med å tenke slik, skal være forsiktig med å gape over for høyt.

I tillegg har jeg mine flotte kolleger som går tur hver dag, og dette her er ordentlig power-walk i bakker altså, ikke noe for pyser. Og på torsdager er det step. Den 12. skal jeg være med damene på prøvetime zumba..! Kanskje jeg blir med på det når jeg har brukt opp klippekortet mitt på step. Vi får se - det viktigste for meg er at det er variasjon, og at det er gøy. Langrennsskia mine har jeg også hentet hos mor og far. Bor jo på Simostranda, er det noe vi har så er det skiløyper! Og enda en investering: sony walkman! Til tross for det gammeldagse navnet er det en mp3 altså... Den er kjekk å ha som selskap på turer alene. Riktignok ikke i svømmehallen, men...

La oss håpe jeg har lært av mine tidligere feil, at jeg takler det på en bedre måte om jeg blir lei sånn som sist.Planen er at jeg da skal trappe ned litt og trene 2-3 ganger i uka for en periode, gjerne finne litt alternative metoder. For jeg kjenner hvor godt jeg har det med meg selv når jeg får være i aktivitet! Hva er din yndlingstrening? Hva slags råd kan du gi meg?

For meg er det bare å stå på, målet er pilgrimsleden Hamar - Trondheim i juli, da nytter det ikke å være slapp og lat! Spesielt siden turkameraten min kommer helt fra Venezuela for å være med - da kan jeg bare ikke svikte!