Hjemme best

Hva er egentlig forskjellen på et ”hjem” og bare et ”hus”?

Tar høyde for at jeg kan ta feil, men antar at dette er det nærmeste jeg kommer ”hjemme hos- reportasje” med det aller første. Boligen min er nemlig langt nærmere kategorien ”kreativt kaos” enn ”moderne og minimalistisk”, muligens shabby, men veldig lite ”chic”.

Nylig har jeg vært hjemme hos Mamma ei helg, og påfølgende helg hjemme hos Svigers, men tror både kavaleren og jeg syns det var godt å komme hjem til oss sjøl etterpå. Gjøra og Sunndalen vil nok alltid være ”hjemme” for meg, men nå er det altså ikke der jeg har min egen kaffetrakter og vedkasse for tiden.

Jeg har alltid hatt det for vane at når jeg er ute på biltur kikker jeg på alle husene jeg kjører forbi. Ja, det begynte faktisk FØR jeg hadde bil, når jeg og min venninne Susanne gikk fra forlkehøgskolen til stallen hver morgen når vi hadde stalltjeneste. Vi gikk igjennom boligområdene på Bjørset i Molde og kikket på ”Frokosthusan”, husene hvor det lyste lunt og hjemmekoselig fra kjøkkenvinduene på morgenen. Vi var sultne og trøtte og drømte mye om boller og kakao den tida.

Senere har jeg altså fortsatt å se på hus, og sannelig har jeg smittet kavaleren også, det er blitt en hel liten hobby å peke ut hus med sjel når vi kjører land og strand rundt. Favoritten er toetasjes hvitmalte trehus med ”frokostveranda” som jeg kaller det, jeg innbiller meg at om jeg hadde bodd slik skulle jeg drukket ferskpresset appelsinjuice i soloppgangen hver morgen.

Jeg har hatt ”hjem” mange steder i mitt liv og flyttet ofte. Jeg samler liksom noen få, viktige ting rundt meg, og da kan jeg føle meg hjemme nesten hvor som helst. Jeg mener selv jeg ikke er veldig materialistisk, men jeg har hatt gjenstander jeg har grått over å ødelegge, som en håndmalt fugl som katten rev ned (den var vel litt for livaktig) eller serveringsfatet fra Farmor, men så har jeg jo lyst til å bruke tingene også, ikke gjemme dem bort i et skap.

En annen ting som gir meg en veldig hjemlig følelse er lukten av hjemmelaget bakst og mat. Kavaleren og jeg lager oss ordentlig middag fra grunnen av så å si hver dag, jeg sier det ikke for å skryte, det har blitt en trivelig rutine og en god ting som vel er verdt den tiden det tar hver dag. På vårt lille kjøkken er det ofte en utfordring, vi har alt for mye utstyr i forhold til plassen, så det er et puslespill hvor vi flytter maskiner og kopper og kar rundt og rundt, føler jeg.

Det aller viktigste som skiller et hus fra et hjem for meg tror jeg er (minst) en malende katt i en stol. Jeg er vokst opp med katter og er kattemenneske på min hals. Samboeren nevner stadig ønske om hund, men jeg lover deg: Det blir ikke før vi har flyttet nok en gang, her har vi ikke mer plass enn vi trenger, og jeg tenker med skrekk på hvordan potteblomster og lysestaker ville ligge strødd her etter sånne hundeslagsmål.

Potteblomster er jo et annet kapittel, etter å ha jobbet to år på Blaafarveværket hvor man selger samlepelargonier, har jeg opparbeidet meg grønne fingre. Å pusle med blomstene er nesten meditasjon. Og jeg har mange fler enn jeg egentlig har plass til… Med alle våre dyr, barn på deltid, katter og utallige blomster er ryddingen en oppgave en aldri kommer i mål med har jeg funnet ut. Men er det egentlig så farlig? Tross alt; et hjem er et hus hvor livet leves.

"Frø i sanden" 2: Drømmeprosjektet

På tur for å selge sand i Sahara

"Frø i sanden" er en serie med memoarer fra Egypt. 
 
Jeg befant meg ved et veiskille i livet. Jeg hadde fullført kokkeutdannelsen og lærlingetida, jeg hadde flyttet og nylig avsluttet et forhold, hvor skulle veien gå nå?

Av og til kan man tenke at livet består av tilfeldigheter. Mange tilfeldigheter etter hverandre utgjør ens skjebne. Og da en venninne tok meg med til Trondheim for å presentere meg for noen mennesker som var i gang med et spennende hotellprosjekt i Egypt, var det ikke nei i min munn. Jeg tvilte nok på om jeg fikk muligheten til å være med på noe slikt, fattiglus som jeg var, men det skadet jo ikke å høre hva det dreide seg om, mente jeg.

Etter den første presentasjonen av prosjektet var jeg helt hekta. Lederne var ingeniører og dessuten ganske spirituelt orienterte, og de hadde en visjon om et SPA-hotell i ørkenen, med vekt på meditasjon, åndelig utvikling og de spesielle energiene ute i ørkenen. Vi ble invitert på nye informasjonsmøter, fikk treffe andre med tilknytning til prosjektet og Egypt, og jeg og en kompis begynte å planlegge reisen. Jeg skal være såpass ærlig å innrømme at var det ikke for at han var så bestemt, hadde neppe turen blitt noe av for min del... Men han hjalp meg å holde motet oppe.

Nå var vi altså i Egypt og fikk se med egne øyne hvor dette eventyret skulle utfolde seg, vi reiste ut med jeepen ut til hotelltomta. Vi fikk vite at det ikke en gang hadde vært vei ut til ørkenområdet hvor det nye paradiset skulle ligge. Selve tomta var på et platå, og her skulle det bli vakre rom med kuppeltak å bo i, topp moderne kjøkken, restauranter med naturlig mat og panoramautsikt mot solnedgangen, og en meditasjonspyramide.

Da jeg var der i ørkenen kunne jeg se det så tydelig for meg. Jeg gledet meg til å jobbe der, bli kjent med de spennende menneskene som skulle komme dit, et eget lite samfunn midt i ødemarka, vår egen lille oase i ørkenen. Og fordi jeg ble så forelsket i denne drømmen, var det også hardt å akseptere det når det viste seg å være for godt til å være sant.

Om SPA-hotellet forble en luftspeiling i ørkenen, var det likevel inngangsportalen min til en fantastisk tid i Egypt.

"Frø i sanden" 1: Kjærlighet ved første blikk?

"Frø i sanden" er en serie med memoarer fra Egypt.

Kjærlighet ved første blikk var det så langt ifra. Det første møtet føltes nok mer som en skikkelig ørefik.

Jeg kommer ikke over de forberedelsene jeg gjorde til mitt første besøk. Ikke bare mitt første besøk til Egypt, men min første reise utenfor Europa, første reise til Nord-Afrika og første møte med et såkalt "muslimsk land". Og hva hadde jeg lest om for å forberede meg selv på dette?
Jeg hadde lest mengder av litteratur om det gamle Egypt, om faraoer, gravkamre, spirituelle gåter, energier i templene, hieroglyfer, mytologi, alt dette fullstendig ubrukbart i møte med det moderne, myldrende, islamske samfunnet med sine gleder og utfordringer.

Det gikk nok opp for meg allerede på flyplassen. Jeg skulle være deltaker i et prosjekt i ørkenen (mer om det senere), men de første dagene mine ble tilbrakt i Kairo, en by med grovt regnet fire ganger Norges befolkning, og for meg virket det som det rene kaos av innfødte og tilreisende i alle aldre, farger og fasonger. Man sier gjerne at USA er så stort på alle måter. Om Egypt kan man si at det er "mye, mange, ofte", intenst på alle måter.

Jeg satt i en jeep i Kairo-trafikken med noen mye og noen gamle venner. Storøyd så jeg på hvordan man kjørte fem-seks biler i bredden på en femfelts vei. Jeg var fascinert men ikke redd, alle de andre var så avslappet, prata og lo. Ikke bare var det de alternative trafikkreglene, tutinga og kjeftinga som var underholdende, men også enkelte kjøretøy: Plutselig ser vi en kjerre med et enormt lass på, og et bittelite esel foran som traver trøstig ivei. Eller en moped med far, bestemor og tre unger på. Går det så går det!

Etter en ellevill time var det som å komme til himmelen da vi tok heisen opp til prosjektleder Knut sin leilighet i niende etasje i bydelen Zamalek. Det var luksuriøse omgivelser, og en deilig ro oppunder den disige Kairohimmelen. Men freden skulle ikke vare lenge...

Jeg følte meg engstelig og veldig liten i den store, skitne og kaotiske byen. Så kjærlighet ved første blikk var det langt ifra. Men det sies at de forholdene man må jobbe litt med, også blir de mest solide. Og jeg hadde enveisbillett og god tid til å gi Kairo muligheten for å vise fram nye sider av personligheten sin...

Facebook med et smil

Facebook har blitt et medium hvor alle kan offentliggjøre livet sitt på godt og vondt.


"Elsker mitt perfekte hjem, mine perfekte barn, hjerter og fryd!" Kjenner du det igjen? Eller;

"Herre gud for en bedriten dag. Burde ikke ha stått opp..."

Eller hva med statusene som forteller at noen har en fantastisk, oppsiktsvekkende nyhet, men den er for spesiell og hemmelig til at den kan legges ut på Facebook?

Jeg synes Facebook er en fantastisk oppfinnelse, jeg har fått igjen kontakten med så mange skolevenner og slektninger fra hele landet. For eksempel min mors søskenbarn, vi oppdaget at vi har felles interesser på mange felt, og jeg fikk lære nye ting om slekta mi. Eller skolevenninna jeg ikke har truffet på mange år, gjennom facebook fant hun ut at vi blir naboer nå for en periode, og kan ta opp kontakten, noe jeg gleder meg veldig til!
Men som de fleste andre oppfinnelser kan facebook også brukes på mindre lure måter, og de skrevne ord i statusfeltet åpner også lett for misforståelser, noe jeg erfarte her om dagen.

En kjenning av meg publiserte en status som lød som noe i denne duren: "Å herlighet, jeg er så sykt lykkelig! Elsker dere, mennesker! Kaffeskål til alle og ønsker dere en nydelig dag!"
Da dette handlet om en skrivende kvinne som meg selv - en veldig god, ung forfatter faktisk, tenkte jeg at hun sikkert hadde fått noen særs gode nyheter angående et bokprosjekt eller noe slikt, og svarte noe slikt: "Så herlig at du har det bra! Kaffeskål tilbake:"

Noen minutter etter haglet responsene inn: "HAHA, jeg ler meg ihjel!!" , "Keep it coming!!" "At det går an!!" Det gikk litt sakte rundt oppi knotten min, hva var det som var så morsomt? Så skjønte jeg det, jeg hadde bare ikke knekt koden: Damens status var parodisk, en harselering med alle som legger ut "kosestatuser" på facebook. Jeg ble litt flau først, men så tenkte jeg: "Ikke f om jeg skal føle meg dum for å glede meg på andres vegne og ønske dem vel."

Egentlig burde det jo ikke være så vanskelig å kommunisere på facebook og andre sosiale medier. Det er jo bare å forholde seg til de sosiale kjøreregler som fungerer i resten av samfunnet. Men det er klart, det virker som om noen mister alle hemninger. For eksempel dette med privatliv. Jeg hadde ikke villet publisert noe på face som var for privat, intimt eller hemmelig til å stå i lokalavisa. Og er det bare jeg som syns det er snålt at folk legger ut bilde av graviditetstestene sine? Jeg får lyst til å spørre: "Unnskyld, men har du ikke akkurat tissa på den der?" Av og til kan det vel være deilig å holde litt på en søt hemmelighet også? ;)

Ellers er det vel bare å være positiv uten å skryte, være ærlig uten å syte, tut og kjør. Ingen skal ihvertfall behøve å lure på om jeg virkelig mener det når jeg skriver: "Ønsker dere en alldeles strålende dag!!"

Lindring for hjemlengsel

Da er jeg tilbake fra Egypt etter et enukes opphold. En uke er ikke lang tid, og spesielt ikke siden det var hele tre år siden sist jeg hadde vært i landet jeg har kalt ”Mitt andre hjemland”. Jeg var veldig spent på hvordan det ville føles.

Billetter hadde vi bestilt nærmest på måfå. Det var meg, forloveden, og tre venner. Vi bestilte restplass, tok det vi fikk, rett og slett. Men da jeg studerte reisetidspunktet, skvatt jeg nesten, det var på dagen og timen sju år etter den aller første gangen jeg reiste nedover, og ble der i tre måneder.

For å være ærlig trengte jeg å være der i tre måneder. Jeg trengte så lang tid for å senke skuldrene, slippe skepsisen, åpne hjertet for menneskene og kulturen, bli nysgjerrig og utforskende i stedet for skeptisk og dømmende. Det er så mye mer vi har til felles enn det som skiller oss, det oppdager vi når vi blir godt kjent.

Jeg er ganske overtroisk, og når jeg så reisetidspunktet, følte jeg at dette har en spesiell betydning, det blir enten eller. Enten er det en endelig avslutning på mitt forhold til Egypt, eller så er det en ny start. Spesielt spent var jeg jo over å ha med meg forloveden nedover for første gang, til dette stedet som har betydd så mye for meg i fortiden.

Mange var også urolige over at jeg skulle reise nå, det var vært stadige tilbakevendende uroligheter i Egypt etter revolusjonen i fjor, og selv om jeg vet at det er en lang reise fra Luxor dit jeg skulle, til Tahrirplassen i Kairo som vi har sett på TV, (det er som å reise fra Oslo til Saltfjellet med tog) hadde jeg ikke tenkt å ta noen sjanser.

Straks jeg kom ut av flyet strømmet påminnelsene på. Bougainvillea og bulkete biler, smilende mennesker med teglass i hendene. Den tilsynelatende ufruktbare ørkenen. Den irrgrønne Nildalen. Den herlige maten, den hissige myggen, templene. Å bli vekket om morgenen av bønnerop, bikkjebjeff, hanegal og eselskryt. Det vil si, jeg sov som en stein, men reisefølget mitt ble vekket. Kunne det virkelig være tre år siden sist jeg var her?

Jeg hadde jo rukket å både skrive roman og få den utgitt, så noe tid må det jo ha gått. Nettopp det var påskuddet mitt for å reise denne gangen, jeg skulle presentere boka for en litteraturklubb i Luxor. Det ble et utrolig hyggelig møte og begynnelsen på nye, gode vennskap. Jeg fikk også spurt medlemmene, som stort sett er europeere, hvordan det er å bo i Luxor etter revolusjonen.

    - For oss er det ingen stor forskjell, sier Christine Soliman, som har bodd ved Nilens bredd i seks år. - Men for lokalbefolkningen er det verre. Turistene er skeptiske og tror vi lever i en krigssone. Dermed mister store deler av befolkningen her næringsgrunnlaget.

Hun har rett. Noe ER virkelig annerledes. Både ungene og hestene er magrere enn før. Jeg er vant til å se fattigdom i Egypt, men ikke sult. Det er vondt å se en liten gutt stå og tigge ved en minibuss, ett pund til brød? Tårene hans som triller da ingen ser ut til å ha noe å avse i dag. Heller. Også de veldedige organisasjonene sliter. Ett av den er barnehjemmet Sunshine, som drives kun ved hjelp av donasjoner og frivillighet. Når turistene ikke lenger kommer, tørker pengestrømmen ut, da er det tungt å ha ansvar for 95 foreldreløse barn…

Jeg tror ikke vi hadde vært under den Egyptiske sola mer enn to dager før kavaleren begynte å snakke om ”neste gang”. Da visste jeg svaret på det jeg lurte på innledningsvis, dette er starten på en ny epoke. Vi har diskutert arabiskkurs, rundreiser og ikke minst hva VI kan bidra med. Første skritt for meg blir å få fadderbarn fra Sunshine barnehjem. Jeg er glad for å ha muligheten for å gi noe tilbake til landet som har gitt meg så mye inspirasjon og så mange opplevelser.

Følte jeg meg mindre trygg nå, i det postrevolusjonære Egypt? Absolutt ikke, heller tvert imot. Vi turister er så få, at vi blir ekstra godt passet på. Dersom du har hatt planer om å besøke ett av Egypts turistdestinasjoner, er mitt råd: Ikke nøl. Du vil føle deg velkommen.

(Besøk sidene til barnehjemsprosjektet Sunshine her: http://www.sunshine-international.org.uk/)

Egypt og stillheten

Sola våger seg opp over horisonten, farger Rødehavet, og smelter disen. Jeg nyter det hele fra en balkong i en turistleilighet i Hurghada med utsikt over den nye souqen - eller markedet om du vil. I hånden min har jeg en rykende tekopp med sukker i, en måte de fleste egyptere starter dagen på. Det er tre år siden sist jeg var i Egypt, og jeg skal ikke gå glipp av et eneste minutt.

    Idet sola for alvor begynner å få tak på den friske morgenlufta, dukker han opp. En høy, tynn gutt som har arbeidsdagene sine nede i turistmarkedet. Alle suvenirer man forbinder med Egypt finnes her: Orientalske lamper, vannpiper, krydder. Han triller fram solbrille-stativet. Ser etter at flisene utenfor er ordentlig skinnende blanke, og så drar han fram en plaststol. På den venstre siden av den, et askebeger. Så setter han seg til å vente. Og vente. Vil han i det hele tatt f noen kunder i dag?

    Stillheten, en ny følgesvenn for meg i Egypt. Jeg og reisefølget mitt finner oss selv nærmest alene, på cornichen, på restaurantene og stranda. Hvor er alle turistene hen? Hvor er levebrødet for egypterne? Hurghada er en by bygd opp omkring de tilreisende. Hva gjør man når de uteblir?
    Etter fire timers kjøretur gjennom den golde arabiske ørkenen møter vi samme situasjon i Luxor. Jeg er der for å presentere ”Naken i hijab” for de fastboende europeerne der, og de viser rørende interesse. Men når jeg kommenterer hvor stille det er, har de mye  fortelle meg:

    - De som fortsatt demonstrerer i Kairo forstår ikke situasjonen vår her nede, sier Christine Soliman som driver hotell sammen med sin egyptiske partner. -Her i Egypt er det jo storfamilien som tar vare på deg når det kniper. Men hva skal du gjøre når alle i storfamilien lever av turisme på den ene eller andre måten? Hun rister på hodet.
    - Vi venter alle sammen. Her nede i Luxor er det like trygt som det alltid har vært, men hva hjelper det, når alt de reisende forbinder med landet vårt er steinkasting og tåregass på Tahrir-plassen?

    Vi besøker templene. De er uhyggelig tomme, nesten som om de gamle faraoer har tatt de tilbake. Skrittene våre gir gjenlyd mot veggene. Men relieffene og statuene står der uforandrerlige, og gjør et enda sterkere inntrykk nå, uten høylytte gruppeledere med ”gåseflokken” sin i hælene, uten beundrende rop, uten kameraer som stadig blinker. Vi kan nesten høre guden Amon Ra hviske om sin uforanderlige storhet gjennom tusenårene.

    Vi vet det ikke kommer til å gå nye tre år før vi er tilbake, og vi håper den arabiske våren vil gi befolkningen demokratiet og rettighetene de kjemper for, og bedre vilkår for de oppvoksende generasjoner. Det siste vi ser når vi kjører ut til flyplassen er et egyptisk flagg som vaier stolt i vinden. Egypt tilhører egypterne. Men Nilen, pyramidene, templene og gravkamrene er en verdensarv som tilhører oss alle. Reis til Egypt nå, grip muligheten til å oppleve denne sivilisasjonens vogge i ro og mak, og bidra samtidig til et levebrød for folket som forvalter det for oss.

(Dette sto først på trykk i Tidens Krav, 23.2.2012)

Mer enn tusen ord - noen få bilder fra Egypt februar 2012

En moske etter min smak - midt i den majestetiske ørkenen

Kjøre mellom Hurghada og Luxor tar ca fire timer

Et helt lasteplan fullt av all slags deilig frukt og grønt - tomatene i Egypt er verdens beste

Søylehallen i Karnak Tempel, Luxor

Selv i Luxor blir det kjølig om kvelden i februar

Reisefølget mitt ved middagsbordet en kveld i Luxor

Jeg vil ha en blå ballong... Eller, i grunnen er fargen likegyldig så lenge ballongen ikke faller ned...

Slange i terrariet

Beduinkvinner baker brød på tradisjonell måte

Vannpipe - passiv røyking

Flere foto finner du på facebook-gruppa mi!