Om å gjøre narr av seg selv...

Mens vi nå er inne på dette med vekt, selvbilde og overvekt. Jeg ble spurt om jeg syntes dette var problemer som det var vanskelig å snakke med venner om?

Nei, jeg synes ikke det. For angående anstrengt kroppsbilde - så er det noe jeg har funnet ut at så og si alle kan kjenne seg igjen i. Jeg prøver å tenke etter, men jeg vet ikke av noen i min venneflokk som ikke på ett eller annet tidspunkt har følt på at det er noe feil med kroppen eller vekten deres. Alle, uansett om de veier 60 kilo eller mer enn dobbelt så mye, nikker gjenkjennende når jeg forteller hvordan jeg føler det.

I tillegg har jeg et "hemmelig våpen" jeg har brukt mye. Jeg har gjort narr av meg selv, det vil si, ufarliggjort temaet med humor. Jeg refererer til meg selv som "tjukkas", kalte møtene med andre vektopererte for "Tjukkasklubben", og kunne finne på å kalle det "Spekkhoggersafari" når jeg skulle i svømmehallen. Slik kommer jeg andre i forkjøpet, får dem til å le med meg i stedet for av meg.

Men er det egentlig nødvendig? Hvorfor må jeg hele tiden markere at "Jada, jeg vet at jeg er feit" hver gang jeg skal nevne vekt, mat og trening for noen? Hvorfor skal jeg ikke kunne senke skuldrene og forvente å bli tatt på alvor, som andre folk?

Derfor er det herved slutt på det nå. Jeg skal slutte å gjøre narr av vekten min og meg selv. Det er nok forsvarsmekanismer. Om jeg synes det er litt skummelt? Ja det er det, jeg må bli mer sårbar, mer ærlig. Men hva skal man med et kjekt smil som bare er der for å skjule en tåre?

Hva synes dere andre om dette? Noen med lignende erfaringer der ute, eller prater jeg bare tull nå? Noen som forresten fikk lyst til å smake min luksuriøse kyllingsalat? Mmmmm - bare vær misunnelige! Det har dere all grunn til! ;)

Nyttårs-klisjeen!

Ovnsbakt kveite med chili og lime. Stappe, litt bacon og salat

Etter å ha gått ned ganske betydelig mange kilo i løpet av 2010, var det fryktelig uvant og ubehagelig å gå på vekta etter jul og se at det var TO kilo PÅ i løpet av vel ei uke. O salige juleøl, her må noe gjøres! Siden også min kjære sambo uttrykte fortvilelse over bilder han så av seg selv i jula ble det enkelt å ta avgjørelsen: Her skal det bli et nytt kostholdsregime!! Allerede nå, 10 dager ut i det nye livet, er julekiloene mine borte igjen, så da er det ingen grunn til å stoppe. Målet er å nå matchvekt til neste vår - og å kunne kjøpe bunad eller festdrakt til 17. mai 2012. Det er det langsiktige, det kortsiktige er 15 kilo til sommerferien begynner, la oss si 20. juni. Det bør da gå?!
Enkelte dager har vi hatt luksusen med tre varme måltider her: Omelett, havregrøt og middag. Middagen består så og si hver dag av rent hvitt kjøtt eller fisk, og jeg takker himmelen for kokkeutdannelsen og at jeg vet og variere! Gemalen spiser og krymper for hver dag. Hvorfor skal det være så lett for menn??

Vår daglige frokostbord - havregrøt med linfrø!

Det fine er at det ikke akkurat oppleves som et offer. Friske salater, ovnsbakte eller dampede grønnsaker, smørbrød med cottage cheese, kalkunskinke, og lassevis med grønt på, det smaker deilig alt sammen. All denne matpraten gjør meg sulten --- snart må jeg stikke på kjøkkenet og lage mat til min kjære. Salat med kylling og feta i dag, jeg VET han vil like det når han først smaker!! ;) Så gjenstår det å se om jeg kan få lurt ham med meg i svømmehallen når maten er fortært.

 

GODT NYTTÅR, hilser Selma!

Javisst er det typisk, ALLE skal legge om kost og treningsvaner ved inngangen av et nytt år. Vel, ikke alle. Ikke Selma- pusen. Hun ser ut til å ha forsetter om å ta livet like mye med ro som i fjor, hun ser iallefall ut som selve inkarnasjonen av sjelefred der hun ligger. Snakk om å leve i nuet! Men så er det heller ikke Selma som skal ha bikini på seg når sommeren kommer.

Godt nytt år folkens. Nyt det!

God jul alle kjente og kjære fra en sporadisk blogger...!

Ikke ett eneste julekort har jeg sendt i år, noe som selvfølgelig finner sin årsak i det jeg sutret over i forrige bloggpost. Men det betyr ikke at jeg ikke tenker på dere, eller bryr meg om dere, eller er kjempeglad over den lange rekka med julekort jeg selv har mottatt og hengt opp på stueveggen min i gullsnor. Jeg elsker tradisjonen med julekort, og håper å komme mye sterkere tilbake neste år! Men her kommer altså mitt lille julebrev med litt skrivenytt, og min favoritt - julevideo på slutten (hvis jeg får til å klistre den inn her...!)

Året har vært fullt av massive forandringer for meg, og har egentlig vært bedre enn jeg hadde turt å tro på ved nyttår i fjor. En av de største forandringene var vel å flytte fra Sunndalen til Modum i Buskerud, og med sju timers vei å kjøre (om vær og trafikk oppfører seg fint) blir det ikke turer hjemover så ofte som jeg skulle ønske. Jeg trives fantastisk godt her nede, både med mennesker og miljø, men det er nå ikke "hjemme", da. Så vi får se hvordan det går med langtidsplana om å flytte tilbake, når man skal bli 114 år, som meg, er det lov å tenke langsiktig!

Med flyttingen kom også samboerskap, og vi har det godt, jeg og Arnt, her i det lille huset på prærien. Nå har vel vinteren avslørt en del mangler ved huset som gjør at vi antar at ett år er nok her, men idyllisk er det, ihvertfall så lenge vi klarer å holde minusgradene utendørs. Og det er stillhet og ro, bare brutt av hyggelig besøk fra hans femåring, eller av åtte galopperende katteføtter!!

En annen ting som fulgte med flytting var den nye jobben på Blaafarveværket. En spennende arbeidsplass med flotte nye kolleger, hvorav en del var å treffe på julebord i går:



Gleder meg allerede til neste sesong, føles alt for lenge til åpning i mai! Kommende år blir hovedutstillere Odd Nerdrum og Zorn, så da håper jeg mange vil komme på besøk og ta en titt. Gjesterommet mitt er så langt ikke forhåndsbestilt for sommeren... Det ble flittig brukt i fjor, og ikke noe er hyggeligere enn å ha gjester!
En annen sosial førjulsbegivenhet var lunsj i Oslo med forlaget som jeg samarbeider med om et roman-manus. Det var utrolig inspirerende og hyggelig å møte andre forfattere og forlagsfolk, så det la grunnlaget for et nytt godt skriveår 2011!

Da gjenstår det bare å ønske alle dere andre en like hyggelig jul som den jeg skal ha. Den feires for vår del først på Gol og så i Sunndal, gleder meg til å treffe mye familie og venner i høytida. Håper 2011 byr på fred, kjærlighet og all slags velsignelser for dere alle,

Med klem og hilsen fra

Gunn Marit!

Fattigdommen synes, pleide mammaen min å si,

da jeg var liten og hadde fått hull på ett eller annet, bukse-kne eller strømper. Lite visste vel hun da, stakkar, om at hennes datter ville få kjenne fattigdommen på kroppen.
Jeg har et bevis på min fattigdom. Jeg har det alltid med meg. Det er en visdomstann hvor fyllinga har ramla ut, og som jeg burde vært hos tannlegen og fiksa for lenge siden. Lenge verket fattigdommen i tanna mi. Banket og hamret gjorde det, med nattevåk og paracet-knasking som resultat. Til slutt ga det seg, mirakuløst. Men ruinen av tanna er der fortsatt, ser ut som fiendtlige styrker nylig har sluppet en bombe over der, det er nesten så jeg er forbauset over å ikke se det ryke fra den. Men jeg vet at jeg ikke klarer tannlegeregninga foreløpig uansett, så den får være der. Legen skulle jeg også vært hos, jeg har ei betent skulder. Men jeg fortsetter å utsette det, siden det er smale tider.

Sånn er det bare, sesongen på min eminente arbeidsplass tok slutt, og jeg leter etter noe midlertidig for vinteren. I en slik situasjon er det vanlig å få litt støtte fra NAV, ikke sant? Og jeg skal ikke kjede dere med detaljer, men grunnet en kommunikasjonsfeil- noe som kunne vært ordnet opp i ved at de slo på tråden til meg, får jeg sannsynligvis ikke penger derifra før i slutten av januar. Vel, jeg har klaget, så får vi håpe de viser medmenneskelighet.
Mange nok skriver blogginnlegg om NAV, dette skulle handle om fattigdom. Og jeg lurer på, når ble det så skambelagt, så tabu, å være fattig? Å ikke ha råd til hva som helst av utstyr, bil, klær og utenlandsreiser? Og jeg tenker: Hva forventer folk flest egentlig? Opp igjennom årene har jeg vært både lavtlønt og aleneboende. I en periode (hvor jeg ikke hadde noen samboer eller venninne å dele leilighet med) leide jeg hybel. Jeg var vel ca 28-29, mens alle naboene mine var videregående-elever. Hva gjør det med ens selvfølelse? "Alle" mine jevnaldrende var allerede gift,  eide hus og hage, og var for lengst kommet til det punktet at de var opptatt av de riktige klærne og slalåmskiene til sine barn. Mens jeg knapt nok hadde nok til å leie en skolehybel.

Og så, til bilen min. "Snøfnugget" fungerer perfekt, velsigne den. Det er en 94-mod opel corsa som jeg kjøpte for 16000 kr cash kontant uten å ha behov for å ta opp lån. Det er 2,5 år siden, og bortsett fra å ha byttet ut bremseklosser og noen lyspærer, har den ikke kostet meg stort. Jeg anser meg heldig som har en sånn god og økonomisk bil, den er ikke storforbruker av hverken olje eller bensin. MEN, når jeg forteller om den til mine SUV-kjørende venninner, og sier jeg er evig fornøyd, begynner de å flakke med blikket. De synes synd på meg, og det gjør meg rasende...

Hva sammenligner vi oss egentlig med?  Jeg synes det er interessant å sette situasjonen både i et verdensperspektiv og i et historisk perspektiv. Jeg har tak over hodet, jeg har bil, jeg har mat. Jeg har klær. Plassert femti eller hundre år tilbake i tid her i Norge, (det er IKKE lenge!) og jeg ville vært rik. Plasser meg i et annet land, i de fleste andre deler av verden ville jeg vært velstående på mitt nivå. Kjøpehysteri og statusjag er vanskelig å forstå, synes jeg. 

Luksusfellen synes jeg er fantastisk fascinerende og også provoserende. Men inviterer folk til å melde seg på for å få hjelp til å håndtere økonomien sin. Jeg skulle mer enn gjerne hatt noe hjelp jeg, av disse dyktige og kjekke menneskene. Det er bare det at de lærer folk å bytte til rimelige biler, klippe over kredittkortene, prioritere og spare. Og jeg hadde ALDRI blitt valgt ut, det vet jeg. For her hadde de ikke funnet noe skjult kleskott fullt av designerklær og sko. De hadde ikke funnet så mye som ETT kredittkort..! Den eneste luksusen jeg unner meg stort sett, er stearinlys. Og klippekort på trening i den lokale menigheten: "Holyrobics". DET kunne jeg unnvære. Hvor er hjelpen til vanlige folk som prøver å gjøre så godt de kan?  Det har selvfølgelig ikke samme underholdningsverdi.

Når vanlige, relativt oppegående og kommunikative mennesker som meg selv slåss sånn i systemet, lurer jeg på hvordan eldre mennesker, eller de med et handikap klarer seg. Hva med de som har ME? Eller tung depresjon og angst? Kanskje jeg skulle søke om støttekontakt?

Jeg klarer meg nok gjennom denne kneika også, jeg har hodet over vann og sterke armer å svømme med. Og kanskje, hvis jeg er riktig heldig, setter lokalavisa Driva dette på trykk, slik at jeg tjener noen kroner på det. Styrelsen står alltid den kreative bi, og jeg kan jo velge å se positivt på denne perioden, kalle det et sosialt prosjekt eller research!!

God, økonomisk førjulstid ønskes dere alle

fra

Gunn Marit.
 

***OPPTATTSIGNAL***

Hørt om NaNoWriMo?

Det hadde ikke jeg heller, iallefall ikke før i fjor. I år gjorde jeg alvor av det og meldte meg på, noe som er en av grunnene til at det ikke er så fryktelig lett å oppnå kontakt med abbonenten for tiden.

NaNoWriMo er nemlig en verdensomspennende, litterær egotripp. Det hele begynte i San Fransisco for drøye ti år siden, om jeg ikke husker feil, med noen-og-tjue skriveglade venner som lurte på om de kunne pushe grensene sine noe på den litterære produksjonsfronten.

Så ble internett et stadig mer dominerende fenomen, og våre amerikanske venner tenkte: Kanskje vi kan få med oss noen flere på denne galskapen? Og for å gjøre NaNoWriMos utviklingshistorie svært kort: I år er det nærmere to hundre tusen deltakere fra hele verden.

Hovedpoenget er å skrive en tekst som i mengde tilsvarer en roman på 175 sider: 50 000 ord. Alle som når de etterlengtede 50 000, kan titulere seg som vinner av nanowrimo. Altså er det deg selv og din egen disiplin og arbeidslyst eller mangel på sådan du kjemper imot. For ikke å snakke om tiden.
Man får tilgang til forum, skriveråd og flotte statistikker som viser hvordan du ligger an. Altså er dette en motivasjonsfabrikk av de sjeldne. November er uansett en mørk og trist måned. Bruk den på NaNoWriMo!

Nå er det jo slik at dette dreier seg om kvantitet foran kvalitet, så det er jo ikke sikkert at teksten holder mål og noen gang kan bli utgitt. I alle fall kan den helt sikkert ikke utgis som den er, men kanskje kan den danne et grunnlag for noe. Som alltid er jeg håpefull, og ung og håpefull er som kjent en mye bedre ting å være enn gammel og håpløs! Så til alle dere som går med en drøm om å skrive: Kryss av NaNoWriMo i neste års kalender, og jeg skal love deg at tida går fort den måneden i det minste.

Happy writing!

Utdrag:

            Ølet i den grønne flaska smakte som muggent brød, syntes Marta. Likevel skyndte hun seg å ta en slurk hver gang Turid kikket på henne. Etter hvert ble det bedre. Menneskene rundt henne virket heller ikke så skumle lenger, og hun tok imot jointen som Eirik sendte henne.
            Senere var det han som holdt håret hennes så det ikke skulle komme oppkast på det, og det var han som støttet henne da de alle sammen gikk hjem til huset hans. Hadde hun vært mer klar og våken, hadde hun kanskje sett hvor mye huset lignet på reiret moren hennes hadde bodd i.
            Det var også Eirik hun bet i hånda da han lå og skumpet over henne mens han forsøkte å få henne til å holde kjeft. Men han var ikke der da hun lå og frøs og gråt etterpå, mens morgenen kom til bygda. Han var ikke der da hun skamfull vasket seg på det skitne toalettet. Skamfull fordi hun hadde latt ham gjøre det, og fordi hun trodde hun hadde fått mensen for første gang. Heldigvis var det bare snakk om en liten rift i skjedeveggen, og etter noen dråper på dopapiret senere på dagen, sluttet Marta å blø.
            Eirik var heller ikke der, og ingen andre heller, da hun snek seg inn døra hos Mormor. Hun hadde ventet å møte kokt egg og kaffelukt, det var søndag. Men huset var kjølig og stille. Mormor lå på sofaen med pleddet over seg. Ved siden av henne sto konjakkflaska tom. Det hadde vært en lang natt med venting for Mormor.

Angående årets høstdepresjon

Jeg er et tradisjonsmenneske. Jeg liker å male på egg i påska, jeg pleier å ha rakefisk på lillejulaften, og jeg pleier å være deprimert på høsten.
Like tradisjonsrikt er mitt årlige innlegg om høstdepresjon, noe jeg selvfølgelig aktet å videreføre her på Hjernegruva.

Hvert år pleier jeg å kjenne det sånn midt i oktober. Det går en stund før jeg skjønner hva som er galt. MENINGA forsvinner, jeg er trøtt, slapp, trist... Har bare lyst til å sove og sant og si er det ikke så nøye om jeg våkner igjen eller ikke heller. Det er som om det er noe seigt og svart som drypper inne i hodet mitt, noe som fyller meg opp, presser MEG ut av kroppen min...

Jeg var forberedt på at det ville skje i år også. Men den uteblir så langt! Og vi nærmer oss november, den skulle forlengst vært på plass!

Det kan være mange årsaker til at jeg slipper unna. Situasjonen min er mye forandret fra i fjor og de foregående år. For det første har jeg flyttet. Samme hvor glad jeg er i min barndoms dal med den dramatiske naturen, er det ikke til å stikke under en stol at det er mer sol, mer lys og mer himmel i Modum. "Der hjemme" ernok solen snart borte, og forblir borte til uti februar. I tillegg førte flyttingen til et samboerskap... Og da kan jeg ikke gå i ensomhetsfella igjen. Den fungerer slik: Følelsen av ubehag og meningsløshet gjør at jeg isolerer meg og ikke vil treffe folk, noe som selvfølgelig gjør meg MER deppa...!

Å være et godt hakk nærmere forfatterdebut trekker heller ikke ned, og heller ikke vekttapet på over 25 kg siden i fjor på denne tida. Jeg har mye å gjøre og fylle tida med, nyttige, fine ting. All type aktivitet hjelper, om det er spasertur eller oppvask - det holder meg unna de mørke, seige tankene... De jeg ikke har tid til!

Her er mine råd mot høstdepresjon oppsummert:

- Nyt skiftningen! Flotte høstfarger, rim, og senere is og snø. Månelys på frostrøyk, lav høstsol over stubbmark, fyr i ovnen og vintergardiner. Gå på fotosafari! Plant røsslyng i verandakassa.

- Feir høsten! Høsttakkefest, Oktoberfest, Fårikållag, Halloween, Rakfisklag, ... Og så kommer advent. Jeg har ei venninne som pleide å feire søndagene i advent ordentlig på alvor. Venner fikk komme på pepperkaker, gløgg og tenning av lys. OG lesing av adventsvers med litt fnising. Så hyggelig! (Siri, du er en inspirasjon)... Høsten hvor man trekker innendørs er en perfekt anledning til å være sosial.

- Vær aktiv! Lag/skriv julekort, planlegg julegaver, begynn på julevasken, ha sex, begynn å trimme!!! Engasjer deg i noe, bli støttekontakt... Å hjelpe andre er ofte en perfekt hjelp også for deg selv.

Om ingen ting av dette hjelper, så prøv å tenke på at det er bare to måneder til sola snur. Og det GÅR over, denne gangen også. Men her i huset ser den ut til å være avlyst, og jeg skal gjøre mitt for å la det bli en ny tradisjon.

Hvorfor Egypt?



Jeg (t.h.) leker guide for en venninne i Hatshepsuts tempel.



Romanmanuset jeg jobber med for tiden har handling fra Egypt. Det er en samtidsroman, som foregår i det spesielle miljøet som oppstår der et tradisjonelt samfunn møter, eller la oss si kolliderer med, turistkulturen. Nå har jeg flytta til et nytt sted hvor ikke så mange kjenner meg fra før, spør mange: "Hvorfor Egypt? Har du vært der, siden du velger å skrive en roman derifra?"

Vært der er mildt sagt. Ti ganger har jeg vært i Egypt fra 2005. Og så lurer mange på hvorfor det? Jo, det er en lang historie. Her skal dere få kortversjonen...

I 2004 ble jeg gjennom felles venner kjent med noen mennesker som var i gang med et SPA-hotell-prosjekt i Egypt. De ville bygge et velværesenter midt i ørkenen, hadde både kjøpt tomt og laget tegninger og planlagt det meste. (Du kan se en gammel artikkel om prosjektet her: http://www.byavisa.no/byavisa/artikler.php?artid=238)  

Jeg er utdannet kokk, og kokker var det bruk for på Hotell Canna. Så sammen med en kompis dro jeg nedover med enveisbillett for et tre måneders opphold i 2005.

Tre måneder er lang tid. Lang nok tid til at verden kan snu seg ganske radikalt på hodet. For det første så vi fort at det ikke var noe jobb til oss på Canna ennå, så ble vi kjent med mange av lokalbefolkningen. Vennskapet med min bestevenn fra Norge skar seg (noe som føles ekstra ille når man befinner seg sammen i et land fem flytimer unna Norge) OG- jeg rakk å forelske meg.

Et forhold med en gutt i Egypt var først noe jeg avviste fullstendig, selv om vi nok var ganske betatt av hverandre. Jeg hadde til og med familieråd med hans mor og søster hvor jeg forklarte hvorfor dette ikke gikk.

Det var først da jeg var hjemme igjen i Norge, og følelsene ikke ville slippe taket, jeg bestemte meg for at jeg MÅTTE prøve. Og i september var jeg nede igjen, den første av mange ferieturer ned dit.

Målet var å flytte ned, og i løpet av de neste fire årene hadde jeg flere fine turer nedover, jeg hadde den glede av å få ta med meg gode venner og familiemedlemmer nedover og dele opplevelsene mine med dem.

Det er mange årsaker til at jeg ikke lenger er sammen med min Egypter, den enkle forklaringen er at avstand, økonomi og mye annet kvalte følelsene etter hvert. I dag er jeg lykkelig samboer med norsk kjæreste, og ville aldri i verden ha byttet tilbake. Likevel er det slik at jeg tenker tilbake på tiden i Egypt med glede, det var gode, sterke og fine år, selv om det var riktig å avslutte når jeg gjorde.

Men alt jeg har opplevd i ørkenlandet, Solens Rike, kommer alltid til å være med meg. Det har formet meg på godt og vondt, og jeg gleder meg masse til å vise fram alt til kjæresten, dele det med ham også. Det aller viktigste det førte til, var at alle erfaringene mine inspirerte meg til roman-manuset jeg jobber med nå.

Mer om det får dere forhåpentligvis senere! ;)